Del XIII-XVI.

Del XIII. Mem 97-104.

Mem er den 13. bokstav ( מ ) i alfabetet og står også for tallet 40. Ordet betyr vann, og den eldste formen på bokstaven er nærmest bilde av bølger.

99. Kjærlighet til Ordet.

97 Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den.

Et uttrykk for Guds ord er brukt i nesten alle vers i dette lange kapitlet, i alle fall med unntak av v. 122. Han er altså svært opptatt av Ordet, Guds tale og hans vilje i ulike former. Det gjenspeiler han her i dette verset: Han elsker Guds ord høyt og intenst. Livet hans er styrt av det og fyller hans sjel og tanke.

Han elsker Guds ord. Men kjærlighet er Guds vesen og det største et menneske kan eie. Den har båret mange gjennom store lidelser og kamper. Og det er nettopp fordi salmisten eier Guds kjærlighet at han elsker Guds ord. Det er et tegn på at han er en troende. Derfor lever han seg inn i Guds tanker og vil ha mer av dem. Og de finner han i Guds ord, Såp er det Gud i ham som driver ham til å bruke Guds ord mer og mer.

Da har han også ærbødighet for Guds tanker og viser dem respekt. Og det må føre til at han er lydig mot det han leser. For det er Gud som taler til ham, og Han vil ham alltid vel. Vi leser aldri et ord i Bibelen som vil oss vondt eller kan skade oss. Guds ord er Guds vilje og den vil bestandig være til vårt gagn.

Vi vet at Gud er hellig. Og en troende har fått del i Guds hellighet. I den hellige ligger en stadig trang etter å være mer hellig i tanke og vandring. Et hellig menneske blir aldri fornøyd med sin hellighet. Det er også en grunn til at han elsker Guds ord. Der ser han hvor liten han er i seg selv, og hvor stor Gud er. Da synger vi: ”Å, var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god…”

Salmisten er altså sterkt opptatt av Guds ord og vilje og visdom. Men han ikke bare leser i Ordet, han grunner på det, som i Salme 1, 1. Det er både virkningen av hans kjærlighet til Ordet og årsaken til denne kjærlighet, som Spurgeon peker på. Her er en vekselvirkning. Det er også vår erfaring. Til mer vi grunner på Guds ord, til mer ser vi dybden og rikdommen i det og elsker det ennå mer.

Dette verset er et kall til oss kristne. Det oppfordrer oss til å bruke Guds ord, og tenke på det hver dag livet gjennom. Vi kan stadig meditere og tenke på Ordet, granske og reflektere over det. Det er slik det blir en del av oss slik at vi handler og lever etter det. Da vokser kjærligheten til det. Da har vi en trygg grunn under oss.

100. Evig visdom.

98 Dine bud gjør meg visere enn mine fiender, for de er mine til evig tid.

Bibelsk oppslagsbok forklarer visdommen som ”den praktiske anvendelse av kunnskap, dvs. evnen til å velge de beste midlene for å virkeliggjøre sine mål”. Det er ikke nok med kunnskap. Vi må bruke den rett – det er visdom.

Gamle folk er ofte visere enn unge, for de har større erfaring med å bruke kunnskapen. Erfaringen kan slik være en kilde til visdom. Men her sier salmisten at han har lært visdom av Guds ord. Og hans bud er de beste, derfor er han blitt visere enn fienden.

Menneskelig visdom kjennetegnes bl. a. av at de er kortvarige. Det er ikke sikkert at det våre besteforeldre mente var best, er slik i dag. Samfunnet forandrer seg, og dermed blir erfaringen en annen.

Guds ord er ikke slik. Det er ikke tidsbestemt eller avhengig av kultur og forandringer som kommer. Guds ord er tidløst – de varer til evig tid. Det kan folk i vår tid vanskelig tenke seg. De er så vant med at alt forandrer seg og stadig må man finne nye løsninger på problemer som oppstår.

Men der er noen problem som er tidløse og uavhengig av ”skiftende tider og kår”.

Ett av dem er synden. Om vi forandrer oss, er synden alltid lik. Og problemet synd må løses på samme måte som før.

David hadde syndet. Et Guds sendebud kom til ham og viste ham synden. David erkjente og bekjente. Han unnskyldte seg ikke men erklærte seg skyldig. ”Og du tok bort min syndeskyld,” skrev han da. Salme 32. Det er den sanne, bibelske visdom.

101. Klokskap.

99 Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine vitnesbyrd.

Å være klok er å ha mye kunnskap. Men den kloke vil ikke rose seg av sin viten. Og han vil forstå hvordan han skal bruke kunnskapen. Derfor henger klokskapen sammen med visdommen.

Nå sammenligner han seg ikke med sine fiender, dvs. med verden og hedningene som ikke kjenner Gud i hans visdom, 1. Kor. 1, 21. Nå ser han seg sammen med sine lærere, og dette ser ut som ros: Jeg er klokere enn dem.

Men dette forteller oss at mennesker kan ta feil. Til og med åndelige ledere og lærere gjør det når de ikke bygger på Guds ord. Det ser vi av de mange religiøse retninger, sekter og andre religioner. Derfor skal vi være forsiktige med mennesker og deres meninger.

Her er de kristne i Berøa et godt eksempel på klokskap. I Apg. 17, 11 leser vi at de var av et edlere sinn enn de kristne i Tessalonika (v. 10). Da de hørte Paulus tale, gikk de hjem og undersøkte i Skriftene om det var slik som han hadde talt. Hver dag gransket i de i Skriftene. Det var visdom og åndelig klokskap.

Og det var nettopp dette salmisten hadde gjort. ”For jeg grunner på dine vitnesbyrd,” skriver han. Det var grunnen til at han var klokere.

Grunnen til visdommen og klokskapen er Bibelen. For der lærer vi om Guds visdom og får del i hans kloke råd og handlinger. Ingen kan bli klokere enn Guds visdom. Og den kan alle troende få del i, for den er uavhengig av menneskelig lærdom. Den som ikke bare leser Bibelen flyktig, men studerer den og grunner på hva ordet betyr i ydmyk bønn til Gud, vil få del i Guds klokskap.

102. Forstandig.

100 Jeg er mer forstandig enn de gamle, for jeg tar vare på dine befalinger.

Denne gang sammenligner han seg med de gamle. Han mener trolig noen gamle lærde i landet. De har trolig forlatt Guds tale og begynt å bygge på egne og andre menneskers meninger og erfaringer. Det er alltid farlig.

Salmisten sier nå at han er forstandig. Før har han kalt seg vis og klok. Det er tre ord som alle taler om et menneskes forhold til Guds ord. Det handler ikke om menneskelig intelligens eller lærdom av ulik slag.

Han sier ikke at de gamle ikke hadde forstand. De gamle ble høyt verdsatt i bibelsk tid slik de og har vært i mange kulturer til nå. Men Luther sier om dette: Alderdom hjelper ikke mot dårskap, dersom den ikke vandrer etter Guds bud.

Den menneskelige klokskap er faktisk et hinder for evangeliet. Luther sier det slik: ”Velutdannede folk og verdens barn er fiender av ordet om korset på grunn av sin klokskap. Det er også disse folk som Ordet angriper mest.”

Når det er slik, er det mye tryggere for et menneske å bygge sitt liv og evigheten på Guds ord enn å sette sin lit til menneskenes tanker og ideer.

Derfor sier han er som grunn for sin forstand: For jeg tar vare på dine befalinger. Å ta vare på Guds ord innebærer flere ting. Det betyr å lære det Guds ord forkynner om mennesker og Gud, da må vi legge vind på å forstå hva Bibelen egentlig betyr og mener, og vi må være villige til å være lydige mot Ordet og gjøre som det sier.

Dette har ikke noe med lovgjerninger å gjøre, hvis man ikke bygger sin salighet på det vi gjør. Frelsen er bare av nåde. Men våre samvær med mennesker er ofte avhengig av hvorledes vi handler, om vi er kloke og forstandige eller bare gjør som vi har lyst til uten hensyn til andre.

103. Den onde vei.

101 Fra hver ond sti har jeg holdt mine føtter borte, for at jeg kunne holde ditt ord.

Her snur han tanken og viser fram noe av det han har gjort. Han vitner rett og slett om at han har holdt seg borte fra synden og verdens levemåte. Det er et uttrykk for å ta vare på og å holde Guds ord. Spurgeon sier om dette: ”Hvis vi holder det gode ord, må vi la det onde fare.”

Salmisten hadde voktet sine føtter nøye så han ikke gikk på syndens vei. Og den som lever nær Gud i Ordet og bønnen, mister lysten til det. Og han vet godt at om han slår lag med verden og synden, mister han håpet om evig liv.

Men vi legger merke til at det eneste han sier videre er: For at jeg kunne holde ditt ord. Der er altså en sammenheng mellom dette å kunne være lydig mot Ordet og å holde seg fra verden. Det er to ulike og motsatte riker. De kan aldri forenes.

Derfor er det håpløst og umulig å ha en fot i verden og en i Guds rike, som man noen ganger sier. Da faller du i verden. Derfor er det viktig med klar forkynnelse på dette området også. Vi må si som Elias på Karmel: Hvor lenge vil dere halte til begge sider. 1. Kong. 18, 21.

Å holde Guds ord er å være lydig mot det. Ofte betyr det fornektelse av vårt eget. For vi er overmannet av synden, kjødet er fullt av fiendskap mot Gud. Derfor kan det bli kamp å være et Guds barn. Og da trenger vi hele Guds rustning, som Efes. 6. 10ff sier oss. La oss legge vind på å holde Guds ord.

104. Om å vike av.

102 Fra dine lover har jeg ikke veket av, for du har lært meg.

Å vike av er ikke å bryte med alt og gå motsatt vei. Å vika av er å ta et ørlite steg bort fra sannhetens vei.

Du behøver ikke å forlate alt i Guds ord og lover for å bli en frafallen. Det er nok med et lite steg i feil retning. Det hjelper ikke å si at du holder alle Guds bud for sanne og mener kristendommen er den eneste rette religion. Den vil du holde deg til.

Men så er det ett punkt du ikke kan like. Her vil du fristille deg og sier: Jeg holder alt det andre så godt jeg kan, men dette – nei, det kan jeg ikke være med på. Det kan være en synd som du liker og som du mener du har rett til å gjøre.

Eller det er noe ved læren du ikke kan akseptere. Så sier du: Det tror ikke jeg, for det kan jeg ikke forstå at Gud mener alvor med. Og du fristiller deg der også.

Du mener at mord er synd, og store løgner må man holde seg fra. Avgudsdyrkelse er selvfølgelig galt – vi har bare en Gud. Og stortyver, nei de skal i fengsel.

Men du tillater deg et stygt ord om en nabo – som dreper ryktet hans selv om du ikke er sikker på om det er sant. En hvit løgn er OK for å berge ditt eget rykte eller din stilling i firmaet. Og litt nasking på kontoret eller på fabrikken kan da ikke skade.

Men du vek av fra Guds ord. Du er på feil vei. Målet er ikke himmelen for deg.

Salmisten sier noe annet: Du har lært meg. Han hadde gått i lære hos Gud selv. I Ordet så han hva Gud ville, og det ble regelen for livet hans.

Slik er en kristen. Gud har frelst av nåde, ved troen på Jesus Kristus. Men Ordet hans er blitt vår rettesnor for livet. Når vi faller og forgår oss, må vi tilbake til nåden og får ny tilgivelse og oppreisning.

105. Søte ord.

103 Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn!

Guds ord kan beskrives på mange måter. Og det har ulik oppgave og derfor ulik virkning på menneskene. Noen ganger er Guds ord et sverd som brukes i krigen. Det er ei øks og en hammer til å slå med. Som ord er den forkynnelse og som lov gir den bud og undervisning.

Her sier salmisten at ordene er søte. Han har prøvd og smakt Guds ord. Han hadde ikke bare hørt om det eller lyttet til ordet. Men han kjente hvordan det var. Når han sier de er søte som honning, er det uttrykk for at han likte det og var glad i Ordet. Og det blir vi når Ordet får trenge inn i oss og virke på oss.

Salmisten hadde erfart hva Herrens ord kunne gjøre for ham og med ham. Og det gjorde ham godt. Han hadde opplevd syndenes forlatelse. Det er godt å høre: Din synder er deg forlatt, når vi er fylt av skyld og skam over noe i vårt liv. Ingen ting er så fint som å høre: Alt er strøket bort – for alltid. Det er bedre enn honning.

Han hadde nok opplevd motgang og vanskeligheter i livet, slik vi alle må i ulik grad. Det var som om alt vaklet, mange var motstandere og gjorde livet vanskelig for ham. Så kom løftets ord til ham og sa: Jeg er med deg, selv i dødsskyggens dal. Det var gode ord vi kunne sette vår lit til.

Sykdommen kan være hard mot noen, og du ser ingen utvei. Du kjenner lidelsen i alle lemmer og tanker: Var det ikke bedre at jeg fikk dø nå. Herren kommer deg nær i en slik stund og hvisker: Også nå er jeg her. Jeg skal ordne det slik alt du gjennomgår skal tjene til det beste for deg – og for Guds rike.

Det var søte ord. De lindret og gav livet mening. – Calvin sier her at ingen vil følge Guds ord med glede, uten at de har smakt hvor søtt det er. Det gjelder også i tjenesten for ham. Vi er ikke slaver som går av tvang. Det er glede både å høre Ordet og vitne om det. Gud vil det skal være slik. Og denne glede overstiger all jordisk og verdslig glede, som D. Dickson skriver.

106. Å hate løgn og synd.

104 Av dine befalinger får jeg forstand, derfor hater jeg all løgnens sti.

En av de ting salmisten har lært av Guds ord, er et nytt forhold til synden. Menneskene har ofte et ambivalent (dobbelt) forhold til den. Vi tiltrekkes av den på samme tid som vi vet at den er farlig. Det viser at synden er en farlig makt for mennesket.

Ved gjenfødelsen får vi et nytt sinn. Omvendelse betyr sinnsforandring. En side ved dette er at all synd blir fremmed for oss. Vi vet instinktivt at synden er mot Guds vilje. Da hater vi den.

Det er den rette forstand, som vi lærer i Guds ord. Og løgn er synd mot Gud og mennesker. Da kan en kristen ikke lyve på noen måte. Vi kan ikke si noe usant for å få fordeler. Vi må fortelle sannheten om oss selv også når det er ubehagelig for oss, f. eks. i en rettssak.

Noen prøver å lure andre og seg selv her. Små løgner blir tolerert i forretninger og i privatlivet. Man tar det ikke så nøye med omtalen av andre folk. Sladder er en form for løgn, der vi bærer videre ”sannheter” om andre som vi ikke har undersøkt, og som blir til skade for andre mennesker.

Den forstand vi får av skriften er viktig her. For den sier: tal sannhet med hverandre. Og: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd om andre. Det er brudd på et Guds bud, men også på kjærlighetsbudet. Du vil ikke si noe galt eller ufordelaktiv ved et menneske som du elsker inderlig av hjertet. Det menneske vil du beskytte.

Slik er det i gudslivet. Livet dør når synden får innpass. Livet i nåden slukner ut når vi tillater synd i livet og til og med unnskylder den.

Vi har en ting å gjøre: Be om tilgivelse og nåde. Da gir han det – og sier som til kvinnen: Gå bort og synd ikke mer.

Del XIV. Nun 105-112.

Nun er den 14. bokstav ( נ ) i rekken og brukes også for tallet 50. Ordet Nun betyr fisk, og eldre former av bokstaven ser ut som en ål eller tynn fisk.

107. En lykt og et lys.

105 Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.

Guds ord er lys, står det. Det er en lykt for min fot og et lys på min sti. Det er altså i stand til å lede oss trygt gjennom livet og hjem til Gud. Selv om livet skal bli vanskelig og veien mørk, har Gud hjelp å gi sine barn. For livet kan være vanskelig for mange kristne, både barn, ungdom og eldre. Det er ikke alltid lett å leve og ikke lett å forstå Guds mening med det vi møter.

Guds ord er også årsak til glede og ulykke. Hvorledes stiller jeg meg til Ordet? Det avgjør alt. Her er ordet lys og lykte. De viser veg – og farene. Men lyset opplyser et lite område, og må alltid fornyes. Vi er på vandring, og verden er i mørke og synd.

Da lyser ordet på flere måter.

1. Det forteller oss om veien til frelse. Ordet viser oss alltid til Jesus, ikke til oss selv eller andre mennesker. Joh 14, 6; Apg 4, 12: Jes 9, 6.

2. Det viser oss hvordan vi skal leve et godt og rett liv, et liv i helliggjørelse og trygghet., v. 107. Joh 8,12; Joh 12, 35 og 46; 11,10.

3. Ordet viser oss også veien til et nyttig liv, til å bli brukbar for Gud. Ef. 5, 8-9.

4. Og sist av alt: Ordet peker på målet han vil at vi alle skal nå: Himmelen. Åp. 21-22.

Det skal vi minne hverandre om i dag, og følge lyset fra Gud.

108. Å ta vare på loven.

106 Jeg har sverget, og jeg skal holde det: Å ta vare på din rettferdighets lover.

Å sverge er å si noe meget bestemt og ta noen til vitne på at det er sant. Som privatpersoner skal vi ikke sverge i tradisjonell forstand. Vi skal leve slik og alltid tale sant slik at vi ikke behøver så sterke virkemidler for å bli trodd.

I Bergprekenen sier Jesus klart at vi ”i det hele ikke skal sverge” Mat. 5, 34. Det har man forstått slik at vi som privatpersoner ikke skal sverge, men vi kan gjøre det i retten. For da er det ikke vår egen sak det gjelder, men noe som gjelder andre og samfunnet.

Salmisten mener her at han har sagt det bestemt, og Gud vet at det er slik. Han har sagt det i hans nærhet og mener alvor: Jeg skal holde det. Det var ikke ord han sa i følelse og begeistring. Det er nøye gjennomtenkt.

Målet hans er: Å ta vare på Guds rettferdige lover. Det er et flott uttrykk for Guds ord. Han har gitt livslover for mennesker og dyr og hele universet. Her går vi tilbake til skapelsen da han satt alt i gang med sitt ord. Og i de store trekk går det som han begynte.

Disse lover er rettferdige. Det gjelder også de religiøse og åndelige livslover for et menneske. Og det er sant Mose lov, de ti bud på Sinai. Ingen skal si at noen av dem er urette eller gjør mennesker urett. Guds lover er til vern for mennesket. Det er nyttig for oss å gjøre som Guds sier også i det daglige, selv om det ikke er det vesentlige. I Guds rike er det forholdet til Gud selv, som er avgjørende og det viktigste.

Slik må alle som vil gå Guds veier tenke og handle. Vi skal ikke kritisere Guds ord, og heller ikke tro at vi kan tenke bedre enn ham. Det beste på alle måter er å bøye oss i ydmykhet for det han sier, og bekjenne: Du har rett, Herre, hjelp meg å forstår mer av det – og å tro det.

109. Dypt nedbøyd.

107 Jeg er dypt nedbøyd, Herre, hold meg i live etter ditt ord!

Den som tar Guds ord på alvor, som i forrige vers, vil oppleve motgang fra de ”liberale” som ikke tror alt som Bibelen sier. Vi kan oppleve å bli motsagt og hånet for et slikt ensidig standpunkt: Å tro alt det Bibelen sier. Gud har aldri sagt vi skal være fri slik motgang. Er vi klare for Bibelens ord, vil verden og mange religiøse være klare mot det.

Det kan gjøre ondt. Det kan knuse en såret og sårbar sjel. Salmisten var dypt nedbøyd. Livet var ikke alltid så lett for ham. Å leve hellig medfører ofte lidelse. Og den kan komme både fra verden og fra religiøse som ikke tåler klare ord om frelsen.

Dypt nedbøyd. Det kan kjennes i hjertelivet med Gud – er det rett med meg som opplever slikt? Legemlige plager kan følge med og psykiske lidelser. Da kan tanken komme: Skal jeg gi opp alt sammen? Er det verd det?

Da kommer løsningen for ham: Hold meg i live. Jeg klarer det ikke selv. Jeg holder på å dø åndelig og menneskelig midt i denne striden. Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo så gjerne leve med Gud. Mitt innerste ønske og bønn er å nå fram til himmelen. Noen ganger ser det ut som at det ikke går for meg. Hvordan skal jeg beholde det åndelige livet?

Da kommer det: Herre, ved ditt ord! Alltid viser han tilbake til Guds ord. Det har livskraft i seg, visdom og myndighet til å ta seg av deg. Våre ord er ofte lite verd. For vi har ingen kraft bak det. Men Herrens ord er liv og salighet. Alle himmelkreftene står bak hans ord. Og det vil han vise deg og hjelpe deg gjennom krisen.

Jeg har fått all makt i himmel og på jord, sa Jesus en gang. Mat. 28, 18. Og han er din Herre, du som tror på ham.

110. Frivillige offer.

108 La min munns frivillige offer behage deg, Herre! Og lær meg dine lover!

Offertanken er godt kjent i Det gamle testamentet, og den er heller ikke ukjent i Det nye. I GT tenker en først og fremst på dyreoffer i tabernaklet og senere i templet. Det var flere slag – noen var blodige offer til soning for synd, andre takkeoffer m.m.

Det ordet som brukes om ”frivillige offer” (nedav) er også brukt noen ganger om gaver til f. eks. tabernaklet og byggingen av templet, 2. Mos. 36, 3 og Esra 7. 16. Det er frivilligheten i Guds rike som blir understreket slik. Det skal ikke være tvang, men flyte fritt fra hjertet.

Salmisten tenker på munnens offergave, det må være bønn, takk og lovprisning til Gud. Jfr. Hebr. 13, 15. En troende ofrer til Gud med bønn og vitnesbyrd for mennesker, ikke som et offer som koster noe. Alt er frivillig, skapt av Guds Ånd i den nye fødsel. Og jo mer vi ser av Guds godhet og frelse, jo mer kommer takken.

Det ligger ingen velsignelse i å be eller gi noe du er tvunget til. Plikt er ikke frivillig. Her er det tale om noe du ønsker å gjøre for Gud av et fritt hjerte. Og han ber om at Herren må ta imot det. La det være til behag for deg, Herre! Og det som er etter Guds vilje, vil Han alltid ta imot.

Slike ”offer” vil alltid stemme med Guds ord. Derfor er det om å gjøre denne gangen også at han får lære mer av Guds lover.

111. Med livet i hendene.

109 Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt.

Å leve med livet i hendene er å være i fare for å miste det. Her kan mange ting spille inn. Og vi vet aldri på forhånd alt som kan skje. Det kan være ganske vanlige ting som en ulykke, sykdom eller fiender som er årsak.

Det siste var trolig en viktig grunn for salmisten. På den tida levde de ofte i fare for nabofolk som gikk til krig. Slik var det for David da filisterne truet ham flere ganger. Og i urolige politiske tider kan det skje mange steder.

Jeg går ALLTID slik, sier han. Han følte seg utrygg og visste noen ville ta ham. Da er det ikke godt å leve. Men det er ikke slik at vi kan ta livet i egne hender. Noen vil gjøre det. De mener at de greier alt på egen hånd. De skal selv ordne opp i både livet og døden og det som eventuelt kommer etter.

Her tar mange feil. Noen ser ut til å gå like inn i døden med denne tanken. Det må være fryktelig å våkne opp i dødsriket og se: Så var det slik de kristne sa likevel! Det var en evighet, en regnskapens dag for Guds åsyn og en alvorlig dom.

Men din lov har jeg ikke glemt. Det er løsningen. Guds ord gir svar. Holder vi oss til det, vil vi også se at Herren er på vår siden i striden. Han hjelper sine og støtter oss på veien. Vi ser at Gud vil oss bare vel, og gjør hva han kan for å lede oss rett. Derfor vil han støtte oss i striden mot alle slags fiender. Jesus sa han er med alle dager inntil jordens ende, Mat. 28, 20.

Men – har du glemt det? Da vil jeg be deg om å skynde deg tilbake til Guds ord. Ta og les, sa gutten til Augustin. Der er liv og salighet.

112. En snare for meg.

110 De ugudelige setter snare for meg, men jeg har ikke forvillet meg bort fra dine befalinger.

Som barn satt vi opp snarer for å fange fugler. For oss var det en sport og moro. Noen hadde lært oss å lage snarene, og da var det fort gjort å sette de opp over alt.

Dette har paralleller til vårt åndelige liv. Noen setter opp snarer for å fange oss. De har ett mål for sine handlinger, men prøver å gjøre det på ulike måter.

Målet er å forføre oss bort fra den smale veien. Mange kan tåle religiøsitet når den er allmenn og ufarlig. Mennesker som har det slik, blir sjelden anfektet og angrepet for sin tro. Og det burde være en advarsel til oss. Det er ikke de sløve og likegyldige kristne som er farlige for satan. Det er derimot de brennende sjeler som tar Guds ord og bud på alvor.

Det er djevelen, de verdslige og de religiøse som setter ut snarer. La oss passe oss for dem og ikke la oss påvirke av deres tanker. Det vil gjøre oss også sløve.

De setter ut en snare for å få oss opptatt med jordiske ting. Da får du mindre tid til misjon og privat andaktsliv. Minker det, er det et faresignal. Du har gått i en snare, men har fremdeles litt spillerom. – Eller snaren heter vranglære. Det skal ikke mye gift i et vannglass før alt er farlig. De kan lokke deg til en liten synd og si: Det er ikke så farlig. Snart er du i garnet.

Men jeg har ikke forvillet meg bort fra dine befalinger. Det er salmistens vitnesbyrd og vei. Han så faren med det samme og lot seg ikke lokke bort fra Guds ord. Det er sannhetens vei. Den fører fram.

113. Til evig eie.

111 Jeg har fått dine vitnesbyrd i evig eie, for de er mitt hjertes glede.

Tenk ! Guds ord er et evig ord, og det eier vi. Og det er en gave til oss, sier salmisten. Det er stort.

Dine vitnesbyrd kaller han Guds ord her. Og det er beretninger og dermed vitnesbyrd om hvorledes Gud har ført sitt folk gjennom alle slags tider og situasjoner. I Bibelen leser vi om mange Guds menn og kvinner som Herren fikk lede slik at de nådde målet. De er gitt oss for å være til hjelp for oss.

Det er vitnesbyrdet om Noah. Han levde i en gudløs tid. Hvordan kunne han klare seg da? Det hadde aldri vært en slik tid før – folk syndet fritt og vilt. Da må alltid Gud straffe og dømme folket. Derfor kom den store vannflommen.

Men Noah? Jo, han fant nåde hos Gud. Og hvem er det som får nåde? De som erkjenner sine synder og vet at de ikke kan hjelpe seg selv. En dødsdømt fange hadde ikke noe annet håp enn benådning – den gang vi også hadde dødsstraff.

Og Noah ble berget. Bygg deg en stor ark, sa Herren. Ta med deg hele familien og alle slags dyr. Den skal være din redning. Og slik skjedde det. Du kan lese i 1. Mos. 8 at arken stanset på Ararats fjell og alle gikk tørrskodd ut og bygde landet på nytt.

For de er mitt hjertes glede. Ingen ting kan sammenlignes med ordet og Guds hjelp. Det fryder en kristen. Vi kan ikke tenke oss livet uten Gud og frelsen. Guds vitnesbyrd er vår hjelp i all nød. Og det takker vi hjertelig for.

114. Et bøyet hjerte.

112 Jeg har bøyd mitt hjerte til å gjøre etter dine forskrifter for evig, inntil enden.

Mange mennesker har av natur ganske stor tro på seg selv – også i åndelige saker. Noen sier rett ut at de skal klare seg selv – også framfor Gud om han finnes. Det er en svært overlegen tanke. Det hovmodige sinn stammer fra syndefallet, da djevelen sa til Eva: Du kan bli slik som Gud!

Salmisten har sett noe her. Hans eget er ikke nok, nei, han kan ikke regne med det. Han må holde seg etter Guds ord. Her kaller han det forskrifter. Og han knytter tanken tilbake til forrige vers: Han har fått Guds ord – hans vitensbyrd – til evig eie. Det er der han bygger sitt liv og sitt håp for evigheten.

Men han har bøyd sitt hjerte til å følge Ordet. Det er en viktig bekjennelse og vitnesbyrd. Han har opplevd at hjerte og sinn ikke så lett vil følge Guds ord. Det går ofte på tvers av vår egen tanke og vilje. Derfor må hans eget hjerte bøyes.

Han har nok ikke klart det selv. Den erfaring har vi alle hatt i gudslivet. Sterkere krefter måtte til for å gi oss en ny vilje til å gå Guds vei. Det er først i gjenfødelsen vi får det. Da tenne en ny livsgnist i oss.

Likevel sier han: Jeg har bøyd mitt hjerte. For den gamle natur stritter fremdeles imot det Gud vil. Men salmisten har bøyd seg for Gud og sier: La din vilje skje! Derfor er dette en ”Getsemanestund” der vi overgir alt til Gud. Og det er ikke uttrykk for egenrettferdighet og lovgjerning. Vi som har vært gjennom slike stunder vet at vi sjelden føler så små som i ”Getsemane”.

Og dette skal gjelde alltid, sier han – for evig, inntil enden. Her er ikke en engangsopplevelse der man tar et skippertak. Her taler han om selve livsretningen og kursen fram mot evigheten. Livet skal preges av Guds ord. Derfor bruker vi det, og gleder oss over innholdet: Tenk, dette gjelder meg. Da kan vi bare takke og love Gud.

Del XV. Samek 113-120.

Bokstaven Samek ( ס ) er den femtende i alfabetet og brukes om tallet 60. Ordet betyr en støtte, noe å støtte seg til.

115. Guds lov.

113 Vinglete mennesker hater jeg, men din lov elsker jeg.

Her taler salmisten om to ulike og motsatte mennesker. Selv er han blant dem som har funnet fest i Guds ord, og derfor elsker han det. Ordet fra Gud er det eneste faste i denne verden som vi kan bygge på. Guds lov er ikke et ris som slår og straffer. Den er noe mye bedre.

Alle versene i denne delen av salmen (del 15) begynner med bokstaven s. Den heter samek. Og det ordet betyr en støtte. Nettopp det er Guds ord for en kristne. Det støtter vi oss til og bygger vårt liv på, som på en solid grunnvoll.

Derfor betyr Guds ord så mye for en kristen. Vi bygger ikke vår frelse og vårt himmelhåp på følelser eller tanker eller andres meninger. Det er for skrøpelig. Vi bygger alt på det Gud har sagt i sitt ord. Har vi egentlig noe annet?

Det er her de ugudelige er så ulik oss. Vinglete mennesker hater jeg, sier han. Ordet vinglet blir oversatt noe forskjellig. I en svensk bibel står det: De som halter til begge sider. Og i en dansk lyder det slik: Tvesindet mand. De har ikke tatt steget over på Guds side, men vil liksom ha noe med ham å gjøre likevel, kanskje som en livsforsikring.

I den katolske bibelen Douay, som er oversatt fra latinsk Vulgata heter det: jeg hater den urettferdige. Det treffer ganske godt. For den som vingler og er både for og mot, er fremdeles en ufrelst og en urettferdig i Guds øyne.

Ordet hate er vanskelig. Vi har så lett for å legge våre følelser inn i det. Her kan kanskje den latinske bibelen hjelpe oss. For der er brukt et ord som også kan bety: Jeg synes ikke om, jeg vil ikke vite av – den urettferdige. Det er nettopp tanken. Vi hater ingen slik vi mennesker bruker ordet. Vi elsker dem og ville så gjerne at de skulle bli frelst. Vi hater ikke menneskene, men deres gjerninger og vantro. Det avskyr vi med rette.

Men de må komme til Jesus. Det er bare han som er frelser. Og vi synes ikke om at noen går borte fra ham. Det vil vi ikke vite noe av. Derfor kan de heller ikke være våre innerste og mest fortrolige venner. Det er bare Guds folk.

116. Mitt skjul.

114 Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg venter på ditt ord.

Det er godt å ha et sted å gjemme seg – i vær og motgang og krig. Mange ganger trenger vi et vern i livet.

I dette verset taler salmisten om tre viktige steder vi kan få hjelp. Det gjelder å kjenne dem og finne dem når tiden er inne. Og vi vil nå bruke ordet på oss selv.

Herren er mitt skjul. Det trenger vi i storm og uvær, og når vi har fiender. Vi må ha et sted å søke hen til for å berge oss. David fryktet både for Saul og senere for filisterne. Vi har også våre motstandere. Her tenker vi ikke på motstandere vi får på grunn av dumheter vi selv gjør. Da må vi rydde opp selv.

Men vi har åndelige motstandere. Den vonde bruker mennesker i sin tjeneste for å ta livet av de troende. Det kan være fristelser til synd, direkte forfølgelse eller uvilje i arbeid og hjem. Da har vi et sted å gå til. Herren er mitt skjul. Der kan vi klage vår nød og be om nåde og hjelp på veien.

Herren er mitt skjold. Det står flere steder i Guds ord, f. eks. Salme 5, 12. Og det har direkte med krig å gjøre. Det er et forsvarsvåpen, jfr. Ef. 6, 16. Vår ”krig” er også misjon ute og hjemme. Vi skal vinne mennesker for Gud ved møter og arbeid i Guds rike. Da får vi motstandere. Den Vonde liker ikke at vi gjør det. Derfor kjemper han mot oss i dette. Og da bruker han ofte mennesker – hedninger og ufrelste. I vår tid er politikere et viktig redskap her. De lager lover som gjør det vanskelig å drive misjonsarbeid slik vi alltid har gjort. Skolen er blitt en viktig arena for djevelen. Og her har han funnet lydige redskap.

Da er Herren vårt skjold. Ved troen på ham skal vi seire. Han har nok utveier for sitt arbeid som verden ikke tenker på.

Davids løsning var: Jeg venter på ditt ord. En annen oversettelse har: Jeg elsker din lov. Guds ord er alltid veien. Den som leser der og tror det, vet at Gud har seieren på sin side. David hadde erfart dette før og visste at det var sant. Vi venter ikke forgjeves på det. Og ”midt i klager og ergrelser er håpet om himlen et virksomt middel til berolige oss”, sier Spurgeon.

117. Guds bud.

115 Vik fra meg, dere som gjør ondt, for jeg vil holde min Guds bud!

Salmisten forsetter egentlig tanken fra forrige vers. Nå taler han myndig og direkte til motstanderne. De har gjort ham mye ondt. Nå må det være slutt. De må vike fra ham og la han være i fred.

Her er det ikke plass for dialog. Her er det et klart skille som må til. Gud og verden kan ikke forlikes. De må skille lag. Vi møter mennesker som vil høre Gud til og være i hans samfunn. Men de vil ikke gjøre det Ordet sier. De tar seg den store friheten å bryte noen av Guds bud som ikke passer for dem.

Det må vi nok si om de som praktiserer homofilt samliv. Da bryter de åpent med Guds vilje. Slike mennesker setter seg altså opp mot Gud og gjør ham imot ved selv å omtolke Guds eget ord. Det samme gjør de som fornekter andre sider ved Guds tale. Vi frykter for at grunnen egentlig er at de ikke vil gjøre det Gud sier. Slike mennesker er det synd på. De bedrar seg selv ved en selvvalgt gudsdyrkelse. Man kan simpelthen ikke dyrke Gud og samtidig forakte hans ord. De hører sammen.

Salmistens vitnesbyrd og kurs i livet er klart: Jeg vil holde min Guds bud. Det er veien. Han kjente godt Guds ord og visste at det holdt i alle forhold i livet. Derfor elsker han den. Det var nok vanskelig å holde alt Gud ord i selskap med verden og de ugudelige. De avskyr ordet når det blir skarpt og personlig.

Men han ville holder budene. Det ble en måte å holde avstand til verden på. For de viker unna når Guds ord blir praktisert rent og ekte og fullt ut. For han lever i et inderlig forhold til sin Gud. Dette er det eneste stedet der ordet Gud (Elohim) i hele salmen.

Min Gud, sier han. På den måten skiller han seg ut fra de andre. Og vi kan ikke skille Gud fra hans ord. De er ett. Det er stort for et menneske å kunne kalle skaperen og herren sin Gud. Og vi kan kalle ham vår Far.

118. Guds ord – .

116 Hold meg oppe etter ditt ord, så jeg kan leve, og la meg ikke bli til skamme i mitt håp.

Salmisten tenker fremdeles på forholdet til de gudløse som ikke vil høre og holde Guds ord og bud. Han er ikke en av dem. Derfor lever han i bønn til sin Gud.

Men han ber ikke om at Gud skal velsigne livet hans når han lever i synd. En slik bønn hører han aldri. Du får aldri velsignelse av Gud ved å leve i synd og gå dine egne veier.

Nei, han ber om at Gud må holde ham oppe – nettopp etter hans ord. Og da blir livet i samsvar med Guds vilje. Han hadde motstandere, og de hadde interesse av å knuse ham. Men han kunne ikke vike av for å bli lik dem.

Derfor er bønnen så alvorlig: Gjør det slik, Gud, at jeg får leve i samsvar med ordet og være i din vilje. Det er først da jeg kan leve livet med Herren. Og det klarer jeg ikke selv. Jeg vil svikte snart om jeg blir overlatt til meg selv og min egen kraft i livet. Derfor ber jeg: Hold du meg oppe.

Og så legge han til: la meg ikke bli til skamme i mitt håp. Å bli til skamme er å svikte. Og han har hele tiden hadde et håp å leve rett. Og Guds ord gir oss løfter om hjelp fra Gud. Det ligger et løfte skjult i selve ordet om å be. Og Jesus legger et klart løfte til oppfordringen om å be i Mat. 7, 7f. Be, og dere skal få.

Vi har ofte grunn til å skamme oss over våre synder og mye i livet. Vi har sviktet og tviler på Guds ord og vår tjeneste for Gud. Den har aldri vært fullkommen.

Den som har fått nåde hos Gud og tatt imot syndenes forlatelse, er befridd fra all slik skam. Gud har strøket det ut av sitt minne. På Ordets grunn kan vi gå frimodig framtida i møte.

119. Støtt meg – til frelse.

117 Støtt meg, så jeg kan bli frelst! Da vil jeg alltid se med lyst på dine forskrifter.

Å bli frelst er det viktigste i livet. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, sa Jesus. Og frelsen begynner i livet. Vi kan ikke vente med det til etter døden. Og mange får ikke tid til å vende om ved et dødsleie. Dødens bud kan komme så uventet og hurtig. Det er bare et fingerknips, og så er vi over grensa.

Men begynt er ei fullendt. Noen av oss har hatt en lang vei å gå gjennom livet. Spørsmålet er da om vi er blitt bevart slik at vi når den endelige frelse. Alt var jo forgjeves om vi ikke kom inn himmelporten ved slutten av livsreisen.

Det er med tanke på dette at salmisten ber om støtte. Han forstår godt at han klarer ikke det alene. Vi er for svake og blir snart trøtte. Og der er mange hindringer og fiender på veien. Da er det vi trenger en støtte i livet.

Han ber om det – til sin Gud og Herre. Støtt meg du! For han har lært av forskriftene (Guds ord) at Herren både kan og vil gjøre det. Derfor er det hans eneste håp for framtida.

Da vil jeg alltid se med lyst på dine forskrifter. For de viser ham veien. Når alt det andre sviktet, var den sterke Gud der. Det er klart at han da er glad for det ordet som fortalte ham om det. Guds ord er ikke en tung byrde og mange krav som vi må oppfylle. Den som har smakt noe av det Ordet forkynner, ser at det er en gave. Bibelen er Guds presang til oss.

Den sier at Gud holder oss oppe – hele veien går han med meg.

120. Forkastet av Gud.

118 Du forkaster alle dem som farer vill fra dine forskrifter, for alt de sier er ondskap og løgn.

Det er forferdelig å bli avvist. Det medfører en ubeskrivelig smerte og tanke. Vi er satt utenfor, ofte uten mulighet til å komme inn i varmen igjen.

Da jeg var tenåring, opplevde jeg litt av det. Jeg hadde vært ute en lørdags kveld og far hadde satt et klokkeslett da jeg skulle være inne. Som det ofte går med oss, ble det en forsinkelse. Jeg husker ikke hvor lenge.

Men jeg tok i døra hjemme – og den var låst! Jeg banket flere ganger, men ingen kom. Da måtte jeg finne et alternativ for natta, og gikk opp i løa. Nedgravd i høy ordnet jeg meg for natten. Men etter en stund kom mor. Hun hadde hørt gutten banke og kom og lette etter meg. Så ble en åpen dør til slutt. Det har jeg ikke glemt. Far ville nok lære meg noe – og det gjorde jeg.

De ufrelste skal en gang bli stengt ute fra himmelen for alltid. Døren er lukket. Da vil ingen komme i etterkant og gi oss en ny anledning. De farer vill fra dine forskrifter, for alt de sier er ondskap og løgn. De lever med andre ord i uoppgjort synd. De lyver og er onde, og slike kan Gud ikke ha i sitt rike.

Grunnen er at de akter ikke på Guds ord. Han har gitt oss forskrifter for livet. Der sier han: Tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst. Og det er de som kommer innen for, de har en åpen himmeldør når livet er slutt. Du er vel blant dem?

121. Guds vitnesbyrd

119 Du rydder vekk som slagg alle de ugudelige i landet. Derfor elsker jeg dine vitnesbyrd.

Et vitnesbyrd kan være mye. Det avhenger av hva vi har vært gjennom og opplevd. Et vitnesbyrd er ikke en fin tale vi har skrevet om et dypt tema. Det er noe helt annet.

Alle vitnesbyrd har noe felles – enten det er i retten der man er vitne, eller det er på bedehuset når vi avlegger et vitnesbyrd i møtet. Og fellesnevneren er: Jeg har opplevd det jeg sier. Det er ikke dikt og fantasi og eventyr. Jeg var der og så det.

Guds vitnesbyrd er hans eget ord. Det forteller om hans gjerninger og det han forkynner! Og hva er det?

Det har flere punkt, og vi bør få tak i det viktigste her. Først sier han at alle mennesker er syndere. De gjør noe galt, de har gjort opprør mot Gud og sårer mennesker. Det er noe av det viktigste og alvorligste i Bibelen. Alle har syndet, står det.

Dernest sier han at ingen uren skal komme inn i himmelen. Den er for rene mennesker, hellige personer som er som den hellige Gud.

Deretter forkynner Guds ord: Det er kun en vei bort fra synden og inn i himmelriket. Det er ikke slik at alle eller mange religioner er like gode i dette. En hedning kommer ikke til himmelen med sin religion. For de er ikke på veien som fører dit.

Den ene veien er en person – Jesus Kristus fra Nasaret. Han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Joh. 14, 6. Når vi går der i troen på Kristus, er det klart at vi også elsker det vitnesbyrd som fortalte oss om veien. Du er vel også der?

122. Guds dom.

120 Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer.

Noen har et nervøst sinn slik at de skjelver og er redd for nesten alle ting. Slike mennesker har det vondt, og de trenger både åndelig og medisinsk hjelp.

Det er også noen som ser ut til å være fullstendig fri fra all frykt. De er ikke redd noen ting og brauter seg ofte fram her i verden. Det er ikke lett å hjelpe dem. Litt ydmykhet er bra her i verden. Ingen av oss er fullkomne.

Men så sier Bibelen at det er noen som har god grunn til å frykte. De bør være redd. De skulle skjelve hele dagen – for Gud. En dag vil alle mennesker bli nødt til å møte fram for Ham. Og de skal stilles til regnskap for den himmelske dommer. Da er det ikke lett å være menneske.

Salmisten skalv av redsel for Gud, og han fryktet for dommen. Vi vet ikke om han hadde noe uoppgjort med Gud og mennesker. Kanskje han hadde grunn til frykt. Da er det den rette innstilling.

For et Guds barn er stillingen en annen. For vi har vært hos Gud, og vi har bekjent synden i alle dens former. Vi har ikke løyet eller skjult noe, men sagt det åpent: jeg er en synder i alle ting, Gud. Kan du tilgi meg?

Da kommer dommedagen: Herren viser oss ut fra Ordet at dommen allerede er tatt for oss som tror. Jesus ble dømt og gikk fortapt i mitt sted. Rom. 8, 1 sier det klart: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Tenk der har jeg fått bo i alle år fra jeg var ung tenåring. Då viste han meg dette ordet og sa: Det gjelder deg. Nå er du fri. Du skal ikke for dommen, for den er overstått på Golgata.

Og da fikk jeg bare takke og lovprise Gud for frelsen. Tenk at han frelste en synder som meg!

Del XVI. ’Ajin 121-128.

Ajin er den 16. bokstav i alfabetet ( ע ) og står for tallet 70. Ordet betyr et øye og var i eldre tid som en sirkel eller oval. Den blir oftest ikke uttalt nå, men opprinnelig en gutteral, harkelyd, noe i likhet med g.

123. Rett og rettferdighet.

121 Jeg har gjort rett og rettferdighet, du vil ikke overgi meg til undertrykkere.

Når han sier: Jeg har gjort rett…, sier han egentlig at han har fulgt Guds lov. En troende jøde visste godt at det var bare der de fant den rette vei. Slik har det alltid vært i Guds rike. Guds ord er kilden til alt åndelig liv.

Det var ikke mange herskere på hans tid som var rettferdige, særlig ikke overfor småfolk. De hersket ofte med stor makt og brutalitet. Og det betyr ofte at de små i samfunnet og de som skiller seg ut fra mengden, blir undertrykt og forfulgt. Det er forresten slik ennå mange steder. Et demokrati vil heller ikke unngå den faren.

En synder kan aldri gjøre rett og rettferdighet i alt for Guds åsyn. Det betyr at vi aldri kan bli frelst ved å leve så godt vi kan. Det vil aldri bli tilstekkelig. Frelsen er bare av nåde, som en gave fra Gud.

Men her taler vi om livet vårt. Guds ord har gitt oss retningslinjer for kristenlivet. Det hører med når vi er lys og salt i denne verden og et klart vitne om Jesus. Noen ganger er det visst sant at ”livet skygger for ordene du sier”, som en fikk høre.

Du vil ikke overgi meg til undertrykkere, sier han. Han setter sin lit til Herren. Han kan ikke gjøre mer, nå står alt i herrens hånd. Hvis David skriver dette, tenker han nok på filisterne og andre hedningfolk som bodde omkring ham. Han var viss om at Herren ville berge han og folket fra dem.

Slik kan også vi overgi vårt liv i Guds hender. Han har jo sagt at han vil ingenlunde forlate oss. Hebr. 13, 5. Når vi lever i troen på Jesus, er det sant. Den tryggheten skal et Guds barn alltid ha.

124. Din tjener.

122 Gå god for din tjener, så det kan gå ham vel! La ikke de overmodige undertrykke meg!

Dette er det ordet som tydeligst viser at Guds ord og lov ikke er nevnt her. Gang etter gang har han talt om Guds ord og vist hvor viktig det er for ham. Nå kommer liksom en foreløpig konklusjon: Jeg er jo din tjener (som har holdt ditt ord), ta nå vare på meg – for motstanderne vil knuse meg.

Slik er det for oss kristne. Der er noen som vil ta gudslivet fra oss. Noen gjør det med makt og myndighet, som kommunistene i Sovjet og Kina gjorde det. Og i dag lir mange kristne i muslimske land. Noen blir også martyrer for Jesus der.

I vårt land er det kanskje mer levestandarden og de ”gode” tidene som lurer noen kristne. Materialismen har en egen evne til å oppta sinn og tanker. Der dreier jo alt seg om dette livet, om å få mest mulig av denne verdens gods og gull. Og da har man ikke tid til å tenke på Gud. Han passer ikke inn i det verdslige livet.

Det opplevde den rike bonden i Luk. 12, 16ff. Han hadde mer enn nok jordisk gods, men skaffet seg likevel mer. Til slutt ser det ut til at pengejaget tok slutt. Likevel tenkte han bare på seg selv: Sjel, du har mye godt liggende for mange år, tenker han. Ikke et ord om Gud og evigheten.

Derfor kom det så overraskende på han. Guds røst lød i mørket: Du dåre! Med alt det som hadde lykkes så godt for ham, var han en dåre. Hvorfor? Sjelen var glemt – og Gud. Nå hørte han: I denne natt…

Selv om Guds ord ikke er nevnt tydelig i dette verset, er det budskapet der som gjelder alltid. Det er Ordet som sier oss: Gå god for meg, Herre. Dit må vi gå, og der må vi få gjemme oss. Da vil alle motstandere tape. Herre, hjelp oss til å være der.

125. Jeg speider etter.

123 Mine øyne blir matte, slik speider jeg etter din frelse og etter ditt rettferdige ord.

Salmisten er trett, han ser etter Herrens hjelp og speider etter ham. Øynene blir sløve og han ser uklart. Det blir gjerne slik når vi har stirret lenge etter noe bestemt. Da blir vi lett motløse og gir opp.

Kanskje han venter på hjelp i en spesiell situasjon, krig, nød eller det er sult i landet. Nå har han bedt lenge om hjelp og speider hver dag etter redning. Men det drøyer og han kan ikke forstå at Herren ikke ser hans nød.

Det er noen ganger vi bare kan få hjelp fra himmelen. Mennesker duger ikke, de har ikke makt eller kraft til å gjøre noe. I mange tilfelle er det bare Gud som kan gripe inn og gi redning.

Da er det ekstra vanskelig å vente lenge. En kort stund blir gjerne en lang ventetid da. Etter dager og netter i bønn og håp – uten svar, kan vi lett bli fristet til å gi opp. Det nytter ikke likevel, tenker vår gamle syndige natur.

Men hva har vi egentlig igjen da? Nøden er der fremdeles. Vi kan ikke gjøre noe med den. Hvis Gud selv ikke kommer, er alt forgjeves.

Da er det han griper fatt i Guds ord. For de er rettferdige. Og Ordet har mange løfter om hjelp. Han vet at det har aldri sviktet, og derfor håper han nå på det. Det gir en ekstra trygghet for oss å ha Guds ord.

Selv om det ser håpløst ut og Gud ikke svarer bønn, sier Ordet at han vil svare. Hans dimme øyne ser det kanskje ikke så tydelig. Men troen ser gjennom skyene og vet at bak dem skinner solen. Løftene står fast på tross av alt det vi føler og kjenner.

Og troen vet at en gang kommer svaret, i Guds egen time. Og den er alltid den rette tid både for hans rike og for oss. Så venter vi på Guds ord – at det skal bli oppfylt.

126. Etter din miskunn.

124 Gjør med din tjener etter din miskunn, og lær meg dine forskrifter!

Miskunn er i grunnen det samme som barmhjertighet og nåde. Dette har vi møtt flere ganger i salmen. Det er viktige ord for en troende kristen. Han kan ikke klare seg uten dem.

Og den er ikke slik som rettferdigheten krever. Skulle vi bli dømt og behandlet etter rettferdighet i Guds rike, ville ingen bestå prøve. For her svikter det for oss og vi faller igjennom.

I spørsmålet om vår frelse har vi bare Guds nåde. Bibelen er klar på det: Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, skriver Paulus til efesermenigheten. Ingen av våre gjerninger kommer med i det regnskapet. Det har Guds folk alltid visst. Vi kunne ikke greie opp med våre synder og svikt på egen hånd. Det ble som å slåss med feieren – vi blir bare verre.

Da fikk vi høre at Gud ville frelse oss på sin måte. Han ordnet opp både med fortid og framtid og sa: Ta imot Jesus og hans frelsesverk, så er du frelst – av nåde. ”Det er ikke din bønn, det er ikke din gråt, det er blodet som frelser deg nu.” Slik synger de troende. Og det har vi lært av Guds forskrifter – hans Ord.

Slik er det også i tjenesten for Gud. Gjør med din tjener etter din miskunn, står det. Ingen av oss har krav på å være en Guds tjener, og heller ikke få en bestemt stilling i Guds rike. Det er noe fundamentalt galt når folk står fram og krever en stilling – eller jobb – i kirken. Det er ikke slik det skjer.

Å bli kalt til tjeneste er nåde, ufortjent på alle vis. Vi kan ikke utdanne oss til det. Og arbeidet blir ikke så godt som vi tenkte i begynnelsen. Den skulle vært så mye bedre. Og hva sier Herren Gud om det? Da ber salmisten: Herre, vil du behandle meg som din tjener – også i nåde. Tilgi svik og svikt og feil i arbeidet for deg. Vis nåde og miskunn mot en feilende tjener. Amen.

127. Jeg er -

125 Jeg er din tjener. Lær meg, så jeg kan kjenne dine vitnesbyrd!

Igjen er det tjenesten som står i fokus. Dette møter vi flere ganger i salmen, f. eks. i v. 122 og 137. Her er vitnesbyrdet tydelig: Jeg er din tjener, Gud. I Guds rike er vi alle på en måte Guds tjenere, men noen er spesielle tjenere – enten de reiser til andre land som misjonærer eller de er forkynnere el. l. i hjemlandet.

Det er samme tjeneste, men med ulike oppgaver og plasseringer. Det moderne samfunnet er en pådriver til dette. Vi er mer én samlet verden nå enn tidligere. Den er på en måte blitt mindre.

Da blir spørsmålet: Hva er jeg? Og hva er min plass?

Da kan det være godt å tenke slik: Jeg kan gjøre en gjerning i Guds rike nettopp her jeg er nå. Jeg behøver ikke å vente til store oppgaver ligger i min vei, og jeg skal ikke søke etter den tjenesten som viser best blant folk.

Jesus trenger noen her – i dag. I Ef. 2, 10 står det noe om gjerninger som er lagt ferdige for oss, for at vi skal vandre i dem. Der jeg går i dag, vil jeg møte mennesker som kanskje trenger en håndsrekning. Jeg stod på torget en dag. En eldre kone hadde bl.a. kjøpt en sekk poteter. Bilen hennes stod litt lenger borte. Det var så naturlig å si: Jeg kan bære sekken din til bilen. Gjerningen lå i min vei. Jeg tenkte ikke en gang på at det kunne være en Guds gjerning. Det var selvfølgelig. Kanskje du også møter en som trenger en hånd i dag?

Men han er ikke utlært. Det står mye igjen. Lær meg dine forskrifter, sier han. Det er en fin bønn. For Bibelen har noen ord om vårt dagligliv og tjeneste. Den har betydning for vår neste.

128. Tid for å gripe inn.

126 Det er tid for Herren til å gripe inn, de har brutt din lov.

Her klager han over folk og samfunn i sin tid. De har brutt Guds lov. Verden og de gudløse har vært seg selv lik til alle tider. De velger sin egen vei og vraker Guds vilje. Det er alltid til ulykke for et folk.

De har brutt din lov, sier han. Vi får ikke vite noen detaljer om hva folk har gjort. Men Guds lov er mer enn de ti bud. Guds ord omtaler hele Guds frelsesplan med oss. Folket hadde brutt med Gud og gikk sin egen vei. Det innebærer alltid brudd på Guds lover og bud.

De dyrket fremmede guder, de brydde seg ikke om Guds helligdager og hadde ikke respekt for hans navn. De stjal, myrdet, drev hor og løy på hverandre og begjærte det som tilhørte andre. I slike tider bryter samfunnet sammen og ulykker rammet folket.

Tiden var overmoden. Gud måtte gjøre noe – han måtte gripe inn, tenkte salmisten. Og kanskje plaget en annen tanke ham også: Hvor er Gud nå? Han er jo allmektig, han kunne stanse frafallet og skape nye tider.

Det er sant at også vi kristne kan falle i synd mot Guds bud. Men de gudløse vil ikke bare bryte ett eller noen bud. De vil oppheve Guds lover og sette sin egen lyst som en ny lov, som Matthew Henry sier. Derfor var det tid for Gud til å gripe inn.

Men det er også tid for oss. Guds verk er vår gjerning også. Han kaller alle sine troende til å stå på guds side i åndskamp og moralkamp. Vi ser at verdsligheten griper om seg i dag som kanskje aldri før. Umoralen er bare de ytre tegn på at hjertet har vendt seg bort fra den levende Gud. Nå kaller han de kristne til å være synlige og sterke vitner om Frelsens Gud. Hører du også dette kallet?

129. Mer enn gull.

127 Derfor elsker jeg dine bud mer enn gull, ja mer enn fint gull.

Hva har mest verdi for deg i dette livet?

Det spørsmålet bør vi alle få svar på. Og det må være et ærlig svar, der vi ikke pynter på noen tanke om hva vår rikdom er. Da lurer vi oss selv. Og det er ingen tjent med.

De fleste mennesker tenker at gull er det viktigste. Gjennom historien har nemlig gullet stått som den virkelige standarden for rikdom, makt og det som aldri forgår. Og gull er blitt et symbol på levestandard og et godt og meningsfullt liv. Den som har mye gull, har nådd toppen. Det er ikke for ingen ting at den gjæveste medalje i de fleste idrettgrener er gullmedaljen. Da har du ikke noe mer å strebe etter. Jeg har nådd toppen, sier de.

Men er det slik? Kan penger og makt tilfredsstille det innerste i vårt hjerte. Og hva har vi igjen når livet er slutt? Kan du kjøpe deg fri fra livsoppgjøret med en gullbarre?

Nei.

Men det finnes en annen verdimåler. Salmisten sier her: Jeg elsker dine bud mer enn gull. Han har funnet noe som rager høyere enn det beste i denne verden. Det er Guds ord og den virkelighet som Ordet taler om.

En sanger har sett dybden i denne livsvisdommen: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.” Da blekner pengesedlene og bankboken og all jordisk ære. Og Jesus sa en dag: ”Hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” Mat, 16, 26.

Det kan bare Jesus – ”eier du ham da eier alt hva hjertet kan evig begjære.” Lever du med ham?

130. Alt er rett.

128 Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette, jeg hater alle falske veier.

I dag diskuterer mange om det finnes noe her i livet som er absolutt rett. Filosofien nå for tida er ofte slik: Jeg velger selv hva som er rett for meg. Og det du mener er rett, behøver ikke å være rett for meg.

Det er en besnærende tanke, og den høres så logisk ut. Vi er så ulike og tenker forskjellig om mangt. Da må vel jeg har rett til å mene noe annet enn deg. Hvorfor skal du dytte innpå meg dine verdier?

Salmisten har andre tanker om det. Han begynner verset med ordet ”derfor”, og det viser tilbake til noe som har stått før. Og i verset foran ser vi at han vurderer Guds ord (vår Bibel) som det høyeste han vet om, og det elsker han.

Og derfor sier han dette: Alt Guds ord må være rett. Han har erfart det og sett at det alltid stemmer. Bak denne tanken ligger også vissheten om at Gud er den som skapte verden og mennesket. Da kjenner han oss ut og inn, og han vet hva som er best for oss i alle situasjoner – slik en mor og far vet best hva spebarnet trenger både morgen og kveld.

Nå holder han alt i Skriftene for sannhet og lar det styre hans liv. En slik tanke innebærer også at noe er galt. Og det er falsk lære som fører folket vill. Derfor sier han frimodig: Jeg hater alle falske veier.

Dette må vi ikke tolke som uvilje og hat mot enkeltpersoner. Han ser faren ved vranglæren, som fører folk bort fra himmelen. Da er det selvsagt at han hater slike falske veier. Og det må alle sanne troende gjøre.