Del V-VIII.

Del V. He – 33-40.

Her er nr. 5 i alfabetet ( הּ ) og brukes om tallet 5. Ordet kommer trolig fra verbet å puste og betyr et luftehull eller en ventil. Lyden H kan være en slik pustelyd.

35. Lær meg!

33 Lær meg, Herre, dine forskrifters vei! Så vil jeg ta vare på dem inntil enden.

Det er en lærevillig elev Herren har her. Han ber om lærdom. Dermed erkjenner han sin uvitenhet i Herrens ord. Han vet nok om noe, og salmen viser at han har egentlig stor kunnskap om Guds vilje. Denne del av salmen er preget av slik lengsel etter mer.

Men den smale veien er ofte vanskelig å finne. Over alt er det hindringer. Djevelen, verden og vårt eget kjød stenger og gjør oss motløse. Derfor kan vi lett ta feil og gjøre det som er galt. Her behøver vi hjelp.

Men ydmykheten er lærevillig. Den overmodige tror at han vet alt og ber derfor sjelden om hjelp. Den ydmyke kjenner sin avhengighet og vet at andre vet mer enn ham selv. Derfor er ydmykheten en dør til mer kunnskap og kjennskap til Herren.

Men det er ikke all lærdom som er positiv og nyttig for en kristen. Derfor ber salmisten slik: Lær meg dine forskrifters vei. Det er Guds ord han trenger, nå i form av forskrifter, bud eller råd. En har kalt denne del av salmen for en rekke av bønner.

Da gir salmisten et løfte: jeg vil ta vare på dette til livets slutt. Vi glemmer nok mye i livet, også av Guds ord. Men han hadde lyst til å lære og huske. Guds ord er også slik at det innvirker på livet.

Ta vare på Guds ord er mer enn å huske og forstå det. Det er praktisk – å holde ordet. Det er å ta vare på Ordet i mitt daglige liv slik at det formes til et hellig liv for Gud. Det blir vi aldri ferdig med her i livet. Derfor trenger vi stadig dette ordet – helt til enden.

36. Gi meg!

34 Gi meg forstand, så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte.

I denne delen av salmen begynner hvert vers med en bønn. Slik er det en bønnesalme. Og sammen med bønnen gir han et løfte. En kristen lever i bønnens verden, det er hans pusterom som han ikke kan være foruten. Og vi har ofte mye å be om.

Denne gangen ber han om forstand. I en eldre bibel stod det: Undervis meg! Vi trenger ikke bare kunnskap, men også evne til å forstå og oppfatte den. Ordene er en ting, men hva mener Gud med dem i mitt liv? Det må være spørsmålet.

Menneskene kan nok skjønne mange jordiske ting, og enkelte er svært lærde. Men av natur kan ingen av oss forstår de åndelige sannheter. Det er ydmykende for oss.

Likevel er det godt at lærdom og kunnskap og høy intelligens ikke er nødvendig for å komme inn i Guds rike. Der kan selv dåren finne veien. Jes. 35, 8. For Gud må få gi oss forstand på disse ting. Og det gjør han gjerne og villig til den ydmyke som kommer i bønn.

Derfor ble nok salmisten hørt. Da kommer også løftet: Han vil bevare og ta vare på Guds lov. Den er ikke likegyldig for ham. For der ser han Guds vilje og vei med sitt liv. Og Han vil vi skal leve til ære for ham her i verden. Det kan vi ikke uten å følge hans ord.

Når det står skrevet at vi ikke skal stjele, mener Gud det. Vi ærer ikke Gud om vi bryter et slikt bud, selv om det er små ting vi har nasket til oss. Det forstod salmisten og sa: Jeg skal ta vare på budet.

Det skal han gjøre av hele sitt hjerte, sier han. Men det er ikke lett å holde styr på hjertet. Det farer ofte vill og går sine egne veier. Derfor må vi legge alle ting i Guds hånd og leve vårt liv nær til hans hjerte. David bad en gang: Skap i meg et nytt hjerte. Det behøver vi.

37. Led meg!

35 Led meg fram på dine buds sti! For i dem har jeg min lyst.

I tett tåke og ukjent land kan vi lett fare vill. Også som kristen kan det skje. Mange roper: Kom til oss! Og hvordan skal vi vite den rette veien?

Her er sekter og samfunn som mener de har funnet en ny vei. De har sine spesialiteter som de mener er nødvendige til frelse.

Vi møter ledere som ikke tar Guds ord på alvor og mener vi har en ny tolking i vår tid. Den bør vi følge og tillate folk å gjøre det Gud sier nei til. Derfor er det åpenbare synder i Guds synlige menighet på jord. Det var ikke Guds mening.

Salmisten visste det – og han bad i ydmykhet: Led meg på din vei. Her bruker han ordet sti, en smal og liten vei. Det betyr en opptrakka sti i utmarka (hebr.: Nativ). Her er det ikke tale om en godt synlig hovedvei, men en sti gjennom marka der folk har gått før.

Her har Guds folk alltid vandret før. De fulgte Guds vei til frelse fra synd, og levde etter Guds hellige ord. Der vil også han gå. Jesus har gått der, og han åpnet veien for alle syndere som kommer til ham. Derfor er det en korsvei og en pilegrimsvei.

Min lyst er å gå der, sier han. For han har smakt at Gud er god og at hans vilje og vei er den beste for alle mennesker. Bare den fører til himmelen. Og jeg har lyst til å komme dit. Og da må jeg følge den eneste vei dit. Gud hjelpe oss alle til det.

38. Bøy meg!

36 Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd og ikke til urett vinning!

Bøy mitt hjerte! Hvorfor ber han slik i dag? Han har nok oppdaget at vårt eget hjerte er så hardt og gjenstridig mot Guds vilje. Det vil i grunnen bare synde. Det er umulig for det naturlige hjerte å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Det sier Rom. 8, 6-7.

Det er en forferdelig dom over oss selv. Det er altså utelukket at vi kan gjøre noe for å behage Gud og å bli slik at Han vil ta imot oss. Vi har bare en ting igjen: Å overgi oss uten betingelse til Ham. Omvendelse er å bli konkurs, bankerott og lide fullstendig nederlag i alt.

Slik er det også i vårt kristenliv. Setter vi Guds lupe på det, oppdager vi snart at vi er egoistiske, egenkjærlige og syndige i våre beste stunder. Vår egen vilje gjemmer seg bak en kristelig og from maske også i kristenlivet.

Nå ber han: Bøy mitt hjerte til din vilje. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Guds makt må til for å bøye oss. Og det er mange vitnesbyrd om at han har gjort det. David måtte bøyes ved tukt og straff for sin syndige lyst. Moses fikk ikke komme inn i Kanaan, og Herren kan bøye kongers hjerte.

Ikke til urett vinning. Det betyr å ta noe som med rette ikke tilhører oss her i verden. Det kan være penger, ære, gods, anseelse og høye stillinger. Hvor mange har ikke sneket seg inn der de ikke skulle vært. Slik skadet de selv og andre.

Det er avgudsdyrkelse, sier Spurgeon. For da tar en mest hensyn til seg selv og ikke til Gud eller andre mennesker. Og det dreper det åndelige liv. Da blir du som Judas og ender som et fortapelsens barn som ham.

Det er stor grunn til be hver dag: Bøy meg – selv om det koster meg alt.

39. Hold meg i live.

37 Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei!

De gamle bibelske menn har vært klar over farene og fristelsene i livet med Gud. Det har vi allerede sett i denne salmen. Alle Guds barn opplever det samme. Gudslivet er ikke en evighetsmaskin som går og går i det uendelige. Livet behøver tilsyn.

Salmisten erkjenner her at han greier ikke dette selv. Han må be Herren om å holde ham i live. Dermed har han erkjent sin avhengighet og ydmykhet. Da blir tankene til bønn: Herre, du må gjøre det. La meg fremdeles få gå på din vei! Det er den eneste som fører fram til målet.

I verden er så mye som vil fange min oppmerksomhet. Øynene ser så mye, og det vil ta meg til fange. I dag er det ennå mer som tiltrekker øye og sinn enn i bibelsk tid. Øynenes lyst har en egen evne til å innvadere et menneskesinn. Og hjertet begjærer det øynene fanges av. Og det skal stor viljekraft til å snu seg bort noen ganger.

Derfor ber han om Guds hjelp. Herre, du må snu mitt øye bort fra det som ikke behager deg! Synden kom inn i verden nettopp ved øynenes lyst. Og hver gang denne lyst seirer, blir det et syndefall i mitt liv.

Men når Han vender meg bort fra synden og hen til sin frelses storhet, er en dør lukket og en fristelse mindre i mitt liv. Derfor er denne bønnen livsnødvendig for en kristen. Når vi får et riktig stort syn på Jesus og det himmelske rike, vil hele verden blekne.

Det skjønneste i verden som mine øyne så,

Er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.

All verdens fagre skjønnhet meg dårer ikke mer,

Jeg ser jo ikke annet en Ham hvor hen jeg ser.

(Anton Levinsen, ca. 1890.)

40. Stadfest ditt ord!

38 Stadfest ditt ord for din tjener, det som gir frykt for deg.

Denne salmen er blitt oversatt på ulike måter, som gir en ny vinkel. I oversettelsen fra 1930 og noen eldre skriver slik: Oppfyll for din tjener ditt ord, som er for dem som frykter deg. Og i en gammel oversettelse fra 1699 står det: Lad din Tiener holde dine Bud fast for ditt Ord, at jeg kand frygte dig.

Det er en bønn, der han ber for seg selv. Det er forholdet til Gud og hans ord det gjelder. Gud må oppfylle ordet og stadfeste det for ham. For nå kjenner han seg usikker og svak. Han har bedt så mange ganger og lest så mange løfter, men han ser ikke svaret. Slike dager er vonde, og de kommer til de fleste kristne.

Vi savner oppfyllelsen og bekreftelsen i vår egen erfaring. Derfor ber vi Gud om å vise oss Ordet på nytt, bekrefte det. Om vi ikke ser et ytre og snarlig svar, har vi likevel en sterk makt i og for oss. Det er troen. Da sier vi til Gud: Jeg vet at du taler sant og tar aldri feil, og du kommer aldri for sent. Om jeg ikke ser ditt svar nå, tror jeg at du tar hånd om min sak – og du kommer i din time. Takk skal du ha for det!

Da går troen gjennom stengte dører og gir oss et åndelig fjernsyn framover i tid. Svaret vil nok komme!

Det gir frykt for deg, eller Ordet er for dem som frykter deg. Begge deler skjer. Den som lever med Gud i bønn og tro, opplever at det gir ærefrykt for Herren. Han er verdens skaper og herre. Jeg bøyer meg for ham.

Men det er også de som frykter Herren, som ber slik. For vi bygger på Guds ord og ber om at det må bli oppfylt og stadfestet for oss. Og ”mer tro vil føre til mer gudsfrykt,” sier Spurgeon.

41. Ta bort.

39 Ta bort min vanære, som jeg frykter! For dine lover er gode.

David og andre jøder i Kana’an visste om sine synder. Og de kan alltid bli brukt av motstandere til å forakte religionen og vår Gud. Våre feiltrinn blir ikke bare til skam for oss selv, men i høyeste grad for Guds navn og rike.

I tillegg vil Guds fiender bruke det mot vår slekt og familie og venner. Mange hjem er blitt ødelagt slik. Mange mennesker er raske til å kritisere, noen ganger for å skjule egne synder og svakheter.

Nå ber salmisten her til Gud, som har all makt over alle. Gud må befri ham fra dette. Det er den eneste utvei for alle Guds barn: Herre, ta det bort! Slik var det også i v. 22. Herren har makt til det, og i sin nåde vil han det. Men han ser alltid på om det tjener hans rike.

For salmisten frykter skammen. Det er ikke så mye for sin egen skyld. Alle kristne må regne med å lide for Jesu navns skyld. Det er en livslov. Et Guds barn tenker mest på Guds rike.

Men når motstanden blir hard og tung, har vi likevel lov til å be om befrielse for vår egen del. Den som er i tung lidelse, kan bli fristet nesten ”over evne” til å gi etter. Mange gode kristne har visst sviktet i prøvelsens stund – det har skjedd på ulike misjonsmarker, og det skjedde i Romerriket i den første kristentid.

For dine lover er gode, sier han. Det smerter ene kristen når noen forakter og taler ondt om Guds ord. For det er å krenke den levende Gud.

Når noen angriper Bibelen, er det vår plikt å stå opp og si: Dine lover er gode, skriver Spurgeon. Gud har faktisk andre enn oss kristne til å si det. Jesus sa det slik: Om disiplene tier, skal stenene tale. Luk. 19, 40. Men det fritar ikke oss til å være tydelige kristne. Det er også vårt kall.

42. Gi meg liv.

40 Se, jeg lengter etter dine befalinger. Hold meg i live ved din rettferd!

I oversettelsen ”Guds ord” er siste del oversatt slik: Gi meg liv… Tanken er nok fornyelse og gjenopplivelse. Det kan komme døde perioder i kristenlivet der vi synes vi er langt borte fra Gud og tror vi er åndelig døde.

Da kommer bønnen: Herre, la det ikke skje. Det viser at livet ikke var slutt, der var ennå en lengsel igjen – nå må Du holde meg i live. Forny meg slik at livet blir nytt og frodig. Jeg tror alle kristne trenger fornyelse, kanskje mange ganger i livet. Det er noe betenkelig med det sementerte gudslivet som sjelden påvirkes av noen.

Nei – salmisten sier: Jeg lengter etter dine befalinger. Han hadde ikke glemt sin Gud. Og hjertet ropte av lengsel: La meg få møte deg igjen.

Livets kjennetegn er vokster og forandring fra en liten knupp til blader og frukt. Vi skal alltid ha det samme fundament og grunn og innhold i vår tro: Jesus og han korsfestet. 1. Kor. 2, 2. Der må vi aldri svikte. Men Peter sier noen viktig: Voks i nåde og kjennskap til Jesus. 2. Pet. 3, 18. Det betyr større kunnskap om frelsen, mer livserfaring med Gud og brukbarhet i hans rike.

Det skal skje ved hans rettferdighet, står det. Ja, det var slik vi ble frelst – og slik blir vi fornyet. Det skjer ved å betrakte frelsen i Kristus Jesus, leve i fornyet tro på syndenes forlatelse – at alle synder i fortid og nåtid er tilgitt og renset bort i Jesu blod.

Fornyelse er ikke nødvendigvis store åndelige opplevelser med følelse og mye brus i sang og tale. Slike opplevelser kan lett få et tilbakeslag som gjør det verre enn før. Fornyelse er et nytt syn på frelsen og dermed på frelseren. Det er hans rettferdighet som gjelder, aldri noe av mitt eget.

Del VI. Waw – 41-48.

Waw er den sjette bokstaven ( וּ ) og brukes om tallet 6. Ordet betyr en krok og de eldste symbolene (bokstavene) så nærmest slik ut.

43. Din nåde og frelse.

41 Herre, la din nåde komme til meg, din frelse etter ditt ord!

Hele frelsesverket er bygt opp på nåde. Vi ser det allerede i Det gamle testamentet. Guds pakt med Abraham var en slik nådepakt der kallet og løftet var fra Gud. En slik pakt er ikke tosidig der både Gud og vi skal gjøre vår del. I en nådepakt er det bare Gud som handler.

I GT brukes ofte ordet miskunnhet ved siden av ordet nåde. Men det er i Det nye testamentet vi får en fyldigere og tydeligere forkynnelse av Guds nåde. Og det står altså skrevet i Guds bok. Frelsen av nåde er etter hans ord, som salmen sier her.

I Efeserne kap 2 skriver Paulus om vår syndige tilstand, hvor dypt og hjelpeløst vi var fortapt. Vi var døde i synden, sier han, og vi levde på denne verdens vis og var ledet og styrt av djevelens ånd. Vi gjordet det vår syndige natur (kjødet) ville, og det er aldri etter Guds vilje.

Men Gud er rik på miskunn, skriver han så. Han elsker oss og frelste oss ved å gi oss et helt nytt liv. Og det fortjente vi ikke. Vi kunne ikke gjøre noe som behaget Gud. Skulle vi bli frelst, måtte det bli som uforskyldtgave fra Herren selv.

Derfor er det nåde. Det er ikke av gjerninger som vi har gjort. De blir aldri gode nok. Så udugelige var vi at han måtte skape noe nytt, v. 10. Å skape er å lage noe av ingen ting, uten materiale slik Gud skapte verden.

Til sin venn Titus skriver Paulus at Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, Tit. 2, 11. Det betyr ikke at alle mennesker blir frelst en dag. Men det ordet sier oss at alle som blir frelst, blir det av nåde. Der er ingen annen vei.

Og denne nåde taler han mer om i kap. 3. Vi var alle ulydige og syndere, men Guds godhet og kjærlighet ble åpenbart. Slik er Gud mot syndere. Så lenge nådens tid varer, har han ett ønske for oss: Vi må bli frelst. Vi har ingen rettferdige gjerninger, sier han. Alt det vi har gjort er tilsmusset og syndige for Gud. Derfor frelste han oss av nåde, ”etter sin miskunn”, slik at vi ble gjort rettferdige ved hans nåde. Den Hellige Ånd viste oss dette, gjenfødte oss og fornyet oss, står det.

Så er alt av Gud. La denne nåde komme til meg hver dag! Amen.

44. Svar.

42 Jeg vil gi svar til dem som håner meg, for jeg setter min lit til ditt ord.

Det kan være fristende å gi et skarpt svar når noen taler imot oss eller gjør oss vondt. Den gamle natur i oss vil det. Og den nytter enhver anledning til å stikke seg fram. Men et slikt svar gjør bare saken verre. Da skapes dype sår som vanskelig kan gro. Mye uvennskap og splid i familier og vennekrets er resultat av det.

Her er en av de steder vi må kjempe mot naturen. En kristen er ikke unntatt fra denne regelen. Vi skal ikke la naturen få vokse fritt i oss. Den må ’kultiveres’, dvs. Guds Ånd må få slippe til i vårt liv der vi døder kjødet (de jordiske lemmer) og ber at Guds vilje skal skje. Dette er ikke lovisk tale eller åndelig lovtrelldom. Det er en klar bibelsk anvisning i brevene, f. eks. Kol. 3, 5 og 8ff. I stedet skal vi ikle oss det nye menneske. Ef. 4, 24.

Skal vi svare på hån og anklage, må det skje i inderlig kjærlighet og mildhet og langmodighet. Ofte er taushet det eneste svar vi kan gi. Det har mange ganger langt større virkning enn ord.

Jeg setter min lit til Guds ord, er salmistens bekjennelse. Det er hans svar. Midt i prøvelse og hån har han full tillit til sin Gud. Han har all makt i sin hånd. Og Ordet forkynner at når vi tror på Ham, skal det gå oss vel. Intet menneske kan rokke ved det. Gud har alltid holdt sine løfter og står ved sitt ord i de tyngste tider. Det viser ikke minst martyrhistorien.

I denne erfaringen kan f. eks. forkynnere finne stor trøst i motgang. Slik Herren Gud var for troens folk i gammel tid, slik er han i dag. På dansk står her: Jeg stoler på ditt ord. Det er troen. Vi bygger ikke på gjerninger eller følelser. Vi stoler på det Gud har sagt.

45. Sannhets ord.

43 Ta da ikke sannhets ord bort fra min munn! For jeg venter på dine dommer.

Guds ord har mange navn. Her kalles det sannhets ord, slik Den Hellige Ånd kalles Sannhetens Ånd i NT. Her er det forkynneren som taler og ber. Han må alltid få tale sannhet. Det gjelder nok for alle kristne, men i særlig grad en predikant. Hvis han ikke holder seg til sannheten i Guds ord, er han ikke lenger en Ordets forkynner uansett hvilken tittel han har.

Direkte løgn er i strid med Guds ord og vilje. Vi skal ikke gi avkall på sannheten for å berge oss selv eller komme unna en kinkig situasjon. Heller ikke såkalte hvite løgner er av Gud. Det kan være mulig enkelte ganger i svært spesielle tider (som under krigen), men vi skal aldri bruke det som unnskyldning.

Forkynneren skal holde seg til Guds ord. Det taler alltid sannhet. Men det er ikke nok å plukke ut enkelte gode ord i Bibelen og forkynne det. Spørsmålet er om vi taler hele sannheten, eller om vi bevisst skygger unna det i Bibelen som er ubehagelig for kjødet. Da er vi ikke i sannheten.

Vi kan ikke tale alt Guds ord på hvert møte. Men i løpet av en viss tid må vi ha talt både om frelse og dom, synd og nåde, trøst og formaning m.m. Ellers vil vi lett bringe et ensidig budskap som skaper ensidige kristne. Derfor er det grunn til å be: Ta ikke sannhets ord bort fra min munn. Det kan bety, som Spurgeon sier, at vi kan bli avsatt fra forkynnerembetet! Og en sann forkynner fylles med redsel for en slik tanke.

For jeg venter på dine dommer er den grunn han bygger på nå. Hvis vi holder fast ved Ordet i nød og trengsel og gode dager, vet vi at ingen ting skal skade oss. Han har full tillit til Gud. Derfor vet han at dommen en gang blir rettferdig. De ugudelige skal dømmes til fortapelse, og de som holder hans ord, skal gå inn til livet i himmelen. Han gjør som Asaf i Salme 73: Han gikk inn i helligdommen og så på utgangen av livet. Må vi alltid har det klart for øye.

46. Et evighetsløfte.

44 Jeg vil holde din lov stadig, evig og alltid.

Et løfte kan være farlig – for det er lett å glemme og lett å bryte. Det var bare et ord, sier man. Men et løftesord krever at det skal overholdes. Det ligger i sakens natur. Et løfte er et ord om noe som skal gjøres senere.

Gud har gitt mange løfter. Noen sier det er 30-40.000 løfter i Bibelen. Mange av de var til Israels folk spesielt. Og Gud har vist hele tiden at han har holdt sitt ord, både til Israel og til oss kristne. Det styrker oss i troen på Bibelen.

Salmisten lover her at han skal holde Guds lov. Og vi kan spørre: Er det mulig å holde loven til punkt og prikke? Ut fra tanken i NT er det ikke mulig. Ingen har holdt Guds lov helt og fullt, og ingen kan gjøre det. Det er jo en guddommelig lov.

Her tenker han trolig på at han skal holde Guds bud i det ytre så langt han kan. Det sier f. eks. Paulus at han har gjort i sin tid som fariseer, Fil 3, 6. Og det er en viktig side ved kristenlivet, at vårt moralske og gudfryktige liv er underlagt Gud vilje.

Han vil gjøre det evig og alltid. Her ligger den største faren ved alle løfter vi gir. Det er lett å holde dem en tid. I lengden kan det bli vanskelig. Så mange nye ting kommer inn i livet vårt.

Men det er viktig for vårt kristenliv at vi har denne bakgrunn for alt: Guds ord skal være rettesnor for alt i livet. Har vi ikke det, vil tanken lett løpe løpsk i det virvar av nye tanker i vår tid. Noen høres så gode og fornuftige ut, og blir behandlet som et evig ord.

Nei. Det er bare Guds ord som kan ha den tittelen. Det evige løfte, det er Guds løfte til oss. Så klynger vi oss til det og ber Herren om å hjelpe oss til å leve etter Ordet.

47. Vandring i det fri.

45 La meg vandre i fritt rom! For jeg spør etter dine befalinger.

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Joh. 8, 36. Og det er en frihet i Ånden og troen og livet. Virkelig frihet er ikke frihet for kjødet og den syndige lyst. Det tror verden. Og de mener at de kan leve i en slik ”frihet” uten omkostninger.

Der tar de feil. For verden er blind for Herrens befalinger, og de tenker ikke på at en av dem er dommen over synden. Mange som har levd lenge i synden, er blitt så bundet av syndens lenker at de kan ikke frigjøre seg om de vil.

Salmisten spør etter Herrens vilje og ord. Og han ber om å få leve i fritt rom. I åpent land, står det på dansk. Dette landet er hele Guds rike med alle velsignelser. Der ønsker han å leve. Både av Herrens ord og av erfaring vet han at det er et godt land. Ingen andre steder er det så godt å leve.

Kanskje har salmisten nettopp hatt en fall i synd. Det hendte for David, og det har hendt med oss alle. Var det ikke for Guds store barmhjertighet og tålmodighet, var vi alle borte fra Gud. Nå ber han om å få leve videre der og vil ikke svikte ordet fra Gud. Han spør etter Guds befalinger og vil følge dem.

I den svenske oversettelsen fra 1703, kalt Karl den 12. Bibel, står det oversatt til norsk: ”Og jeg vandrer i glede, for jeg søker dine befalinger.” Og her har vi en ny side ved kristenlivet. Han søker Guds ord og lever etter det, og da kan han glede seg på rett måte. Det er gleden i Herren, Fil. 4, 4. Han kan glede seg fordi han da lever i friheten og det åpne rom eller store rom, som det også kan bety.

På grunnteksten begynner verset med ”og”, slik er de to versene bundet sammen i sak. Der talte han om alltid å holde Guds lov. Til dette legger han nå frihet, som er en dyrebar skatt for et menneske. Det er et salig liv.

48. Jeg vil tale.

46 Jeg vil tale om dine vitnesbyrd for konger, og skal ikke bli til skamme.

Som alle vers i denne delen (waw) begynner også dette med ”og”. Waw betyr og. Nå binder han sammen sin tale med det forrige, om å vandre fritt. Han vil tale frimodig og skammer seg ikke. Til og med for konger kan han tale om Gud.

Han vil altså tale. Det er nødvendig i Guds rike. Vi skal ikke bare leve rett og sant som en kristen. Mange ikke-kristne har også et moralsk fint liv. Isolert sett er det ikke nok som vitnesbyrd om Gud.

Vi må tale, vitne og si noe om vår Frelser. Det sammen med et rett liv som menneske har stor slagkraft i verden. Det er ikke de store ordene som teller, eller en formfull framstilling.

Det viktigste er likevel budskapet – hva er det vi sier? Er det klart eller tåkete om åndelige ting? Salmisten sier han vil tale om Herrens vitnesbyrd. Det er det Gud har gjort ved sin Sønn og sine tjenere. Han vil ikke tale om seg selv. Til det kjenner han sine feil og mangler for mye. Og det er ikke oppbyggelig.

Men han har hørt og opplevd noe av det Gud har gjort. For oss er det naturlig å tenke på frelsen i Kristus. Det er ordet om blodet og korset og Guds frie nåde. Han har befridd oss fra dommen og den evige pine. Og han gav oss arverett i himmelen. Det gleder vi oss over, takker for og synger om – og det er det vi vil vitne om for andre.

Vi har ikke noe å skamme oss over. Frelsen gjelder store ting! Vi går himmelkongens ærend. Han har all makt i himmel og på jord. Da blir en jordisk konge liten og ubetydelig. La oss tjene den evige kongen – Jesus Kristus. Amen.

49. Min lyst.

47 Jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem.

Lyst kan bety to ting, religiøst sett. Den ene er vår naturlige trang og ønske. Den har alle mennesker mer eller mindre, og noen ganger går den i ulik retning. I sin grunn er den syndig, fordi den springer ut fra den falne, syndige natur. Og den kan bare synde.

Det er dette Paulus bl. a. tenker på i Rom. 8, 5-9 om ”kjødets attrå”. Den attrår det kjødelige og er dermed fiendskap mot Gud. Den er ikke lydig mot Guds lov, og kan heller ikke være det, sier han, v. 7. Det er sterk tale. Dermed har han dømt hele vår natur og menneskelighet. Den er ikke i pakt med Guds tanke.

Den andre er den gudgitte lyst som de troende får i den nye fødsel. Da får vi en helt ny natur ved siden av den gamle. Og den nye natur ønsker å gjøre Guds vilje og gå hans vei. Det er dette salmisten tenker på i verset vårt nå.

Han har lyst til Guds bud. Det har ikke verden og hedningene. Bare Guds folk har denne trangen i seg. Det ser vi på nye kristne. Da legger de verdslige bøker og blader fra seg og spør etter en Bibel. Når de ikke forstår alt, ber de ofte om hjelp hos andre kristne. Hva menes med dette, sier de.

For de elsker Guds ord, sier salmisten. For Ordet taler om frelse og tilgivelse og evig liv. Vi kristne behøver dette ordet, og derfor er vi glad i det. Selv om det dømmer oss og straffer oss for synd og ulydighet, elsker vi det. For vi vet at Herren vil oss bare vel. Alt han gjør, er til vårt beste. Kan vi annet enn være glad i det?

Så legger vi merke til at salmisten ikke blir trett av å tale om Guds lov og hans ord. Slik vil han minne oss om å være opptatt av Bibelen. Den er vår mat og åndelige næring h er dag.

50. Jeg løfter mine hender.

48 Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker. Jeg vil grunne på dine forskrifter.

Å løfte sine hender mot noe, er å strekke seg etter det. Verset er en fortsettelse av det forrige. Han elsker Guds ord så mye at han strekker seg etter det. Du er opptatt av det du liker og ønsker mer av det. Slik er det alltid. De som er glad i hverandre, vil gjerne være sammen.

Her er det Guds bud, og han gjentar: Jeg elsker dem. Han kritiserer ikke Guds ord når han ikke forstår det eller når det krysser hans tanker. Han aksepterer Ordet slik det er og bøyer seg for det. Det er sann kjærlighet til Gud. Og vår kjærlighet til Gud blir tent og nøret av hans kjærlighet til oss, den som han viste på Kristus da han døde.

Å løfte sine hender ble også i bibelsk tid brukt om bønn og for å være i Herrens nærhet. Til deg, Herre, løfter jeg min sjel, sier David. Salm. 25, 1. Og Paulus skriver til den unge Timoteus: ”Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender til Gud,” 1. Tim. 2, 8. Hellige hender er rene hender, uten vrede og trette, sier han.

Men han er ikke utlært. Her bekjenner han også dette: Jeg vil grunne på dine forskrifter. En overfladisk lesning av Guds ord gir lite i forhold til å bruke tid på det. Bare da kan vi trenge inn i dybdene av Ordet og se mer av Guds hemmeligheter.

En kristen vil gjerne bli kjent i Bibelen. For der finner han stadig noe nytt om frelsen og Frelseren. Og han vil gjerne bli kjent med Herrens befalinger slik at han ikke skal gjøre noe galt av ren uvitenhet.

Denne kombinasjonen er fin: Studere Guds ord sammen med løftede hender i bønn. Det er sann vokster i nåden.

Legg også merke til at hele dette avsnittet står i framtidsform. Han er hele tiden vendt framover og opp mot Herren. Slik var salmisten (David eller en annen). Og slik er en troende nå. Til Ordet og bønnen.

Del VII. Zayin – 49-56.

Bokstaven zayin ( זּ ) er den sjuende og derfor tallet 7. Ordet betyr et våpen. Den eldste formene av bokstaven var en Z og et strek opp-ned. Det kan være bilde av et sverd og bokstaven uttales som en summende z.

51. Kom i hu!

49 Kom i hu ordet til din tjener, som du har gitt meg å håpe på!

Dette sjuende avsnitt i salmen begynner salmisten med en bønn. Navnet på denne delen er zayin, der hvert ord begynner med denne bokstaven. Det betyr trolig et våpen. Og bønnen er et av de våpen Paulus regner opp i Ef. 6 v. 18. I bønnen er vi kamp mot djevelen og hele hans hær. De har som mål å slå ned Guds folk og lede oss bort fra himmelveien.

I en slik situasjon ber nå salmisten om at Herren må huske på ham, han er jo Guds tjener. Han har fått løfter fra Gud, og ber nå om stadfestelse på det. Han ber ikke om nye løfter, vi har allerede så mange. Men han ber at Gud må oppfylle dem for ham.

Nå vil nok vår Herre alltid huske på sine løfter og ord til oss. Men vi kan føle det slik når det drøyer med oppfyllelse og hjelp. Han er i en slik situasjon nå, ellers ville han aldri bedt slik. Gud glemmer aldri noe løfte, og han vil oppfylle alt til vårt og sitt rikes beste.

Men vi er glemsomme og svake i troen. Salmisten har likevel ikke glemt Guds ord. Det som du har gitt meg, sier han. Guds ord er en gave fra Gud. Det kan vi håpe på i liv og i død. Det er en sikker grunnvoll å bygge framtida på.

Alle har nok opplevd at det har drøyd med bønnesvar. Eller svaret ble noe annet enn vi ønsket. Da må vi gang etter gang huske at ordet er en gave. Vi kan aldri kreve en gave. Derfor er Guds ord og løfter nåde fra Ham.

Men når vi føler oss alene og glemt av alle, kan vi med frimodighet gå til vår Far og si: Far, du må ikke glemme meg nå! Og vissheten og forsikringen om at det skjer, ligger i ordene: Du har gitt meg ditt ord. Jeg setter mitt håp og min lit til det!

52. Min trøst.

50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live.

Her ser vi enda tydeligere at salmisten har hatt en tøff tid. Han taler om sin elendighet og at han ber om å holdes i live. Det taler om dyp nød, om anfektelse og motgang. Holder det på å ta gudstroen fra ham?

Min elendighet kan romme så mangt. Det kan også være på legemet og i hjemmet. Sykdom kan ramme hardt for store og små. Den tærer på sinnet og sluker krefter og mot stund for stund.

Hva skal han gjøre nå? Hvor skal han hente hjelp til livet videre?

Det er min trøst, sier han. Han hadde funnet hjelp. En god trøst er som god salve på sår, og som ei sterk hånd å holde i når foten svikter.

Ditt ord! Igjen er det ordet fra Gud. Der lå hjelpen for alt.

Det har holdt meg i live! Han var så nær å gi opp, men han fikk livet igjen. Gud hadde hjulpet ham med sitt ord. Her er vi også ved vår egen opplevelse og erfaring. Når tvilen kom og hjertet ble anfektet, hadde vi en vei å gå. Vi tok fram Bibelen – og sangboken. Der fant vi ord som hjalp oss, for der var Gud til stede. Så viste han oss seg selv, sine sår og sin død for vår skyld. I stille tider inn for Gud Herren fikk vi tillit til det Ordet sa. Vi ”så” at det var for oss. Og ble løst og fri.

I slike stunder kan uforstandige menneskeord være falsk trøst. Om en sjelesørger finner andre løsninger enn Guds ord, er det til skade. I sjelens verden er det bare ordet om synd og nåde som gjelder. Det kan løse – eller binde når sjelen ikke vil bøye seg for Guds tale.

53. Spott.

51 Meget har de overmodige spottet meg, fra din lov har jeg ikke veket av.

Motgangen fortsetter. Det må ha vært en svær tid. Nå er det den ytre motstanden som sliter på ham. Noen spotter ham, setter gudstroen på prøve og drar livet hans i tvil. Det kan skje på så mange måter.

Og det skjer ofte og med stor intensitet. Meget har de spottet meg. Det sårer og dømmer ham dag for dag. Hva skal en gjøre i en slik situasjon?

Spurgeon sier som sant er at hovmodige mennesker elsker aldri fromme mennesker. Og derfor vil de kritisere og plage dem, og noen ganger ender det i ren forfølgelse og mord. Slik var det i den første kristentid der mange kristne møtte løvene i Circus Maximus og Colosseum i Rom. Og slik har det vært i moderne tid under kommunisme og Islam og andre grupper. De kristne må ikke tåles.

I vårt land og i vårt tid bruker kanskje djevelen andre metoder. Men målet er det samme: Vi skal knekkes.

Hva er svaret? Salmisten sier: Fra din lov er jeg ikke veket. Og dermed tapte motstanderen. For ingen kan stå seg mot Guds ord. Det er suverent på alle måter. Det er vel derfor noen blir så veldig irritert på det Bibelen sier – om tro og levemåte. De vet innerst inne at Bibelen har rett. Men de vil ikke akseptere den. Da prøver de å slette den ut og knuse de kristne.

Det har aldri lykkes. Martyrenes blod ble kirkens sæd, heter det i kirkehistorien.

54. Jeg kom i hu.

52 Jeg kom i hu dine dommer fra evighet av, Herre, og jeg ble trøstet.

Jeg minnes dine dommer, sier han. Han tenkte bakover i historien og så hvordan Gud hadde handlet i gamle dager. Det kan være nyttig mange ganger. For Gud er alltid den samme, slik det også står om Jesus Kristus. Hebr. 13, 8.

Han tenkte nok på patriarkene. Salmisten hadde hørt og lest om Abraham som var en troens mann. Han så hvorledes Gud hadde ledet ham steg for steg gjennom livet. Han satte ham på prøve flere ganger, men alltid var Herren på sin venns side. Han ville ham aldri noe ondt. Han ønsket bare å styrke ham i troen slik at han kunne stå imot fristelser og motgang som kom.

Så husket han på Isak som fikk samme løfte som faren – om landet og en stor og tallrik ætt. Og han visste om Jakob – som lurte faren og bror sin. Også han fikk nåde av Gud og fikk en plass blant de hellige.

Slik var det også med Moses, denne store kjempe i Guds rike. Han var ingen helgen i den forstand at han aldri gjorde noe galt. Ingen er fullkomne slik. Men han ropte til sin Gud om hjelp i nøden. OG DA SVARER ALLTID Herren et rungende JA!

Da fikk jeg trøst, sier han. I v. 50 sa han også at han fikk trøst – for Herren holdt ham i live. Nå ser han tilbake på de helliges historie og får trøst. Hvorfor

var det mulig?

Jo – han ser at Gud alltid hadde hjelp for sine. Aldri ble de overlatt til seg selv i nøden. For Herren er på de troende side og gir oss alt det vi trenger.

Den som har levd en tid med Gud, har også sin egen historie. Du har sikkert noen minner om dager da det var tungt å leve. Men hva skjedde? Husker du ikke en eller kanskje flere ganger da du kom igjennom og ble løst. Ikke ved din kraft, men ved Herrens nåde. Og nå er han den samme frelser. Han vil være deg nær og gi deg den hjelp han ser du behøver mest. Amen.

55. Brennende harm.

53 Brennende harme har grepet meg over de ugudelige, som forlater din lov.

Nå skifter tankene radikalt. Her er det ikke trøst som er i minnet, men harme. Nå tenker han ikke tilbake på Herrens velgjerninger mot sitt folk. Nå er det de gudløse og deres onde gjerninger han minnes.

Han kan nok ikke forstå dette. En ugudelig er en som lever uten tanke på Gud. I en verden som er skapt og oppholdt av Gud, er det egentlig umulig. Men det han harmes over, er deres ugudelige framferd som er helt utenfor Guds ord og vilje. Slik er situasjonen her en annen en for Asaf i Salme 73.

I en engelsk oversettelse er harme oversatt med ”forskrekkelse, eller avsky”, som ”horror” kan bety. Spurgeon sier om dette: ”Når han tenkte på Guds dom i eldre tid (v. 52), fylles han med forskrekkelse over de ugudeliges skjebne.”

Når også vi tenker på hvordan det skal gå de ufrelste, har vi grunn til å tenke slik. De skal lide en evig fortapelse i Helvete. Det kalles også den evige pine. Etter det vi har lest i Bibelen om den, er det all grunn til å bli forskrekket. For det blir et evig skille med Gud og alt godt.

De har valgt denne veien selv. Og vi troende er mange ganger forundret over hvor lett de tenker om døden og evigheten. Nå er det blitt ganske vanlig for folk – særlig de offentlige personer – å si at døden er slutten. Det er jo behagelig å tenke slik. Da blir det ingen regnskapens dag. Og ingen evighet.

Bak denne ”harme” eller ”forskrekkelse” må det ligge enn sorg hos salmisten. Han er ikke sinna eller harm i vår betydning. Vi kristne har det også slik. Vi sørger over at de ufrelste ikke bryr seg om Guds ord. De har forlatt det og følger verdens visdom, den konsentrerer seg alltid bare om det jordiske.

Å forlate Guds ord er alltid skjebnesvangert. Den ufrelste taper dermed anledningen til å bli frelst. For det kan bare skje slik Ordet taler. Vår egen tanke og tale om frelse og himmel er ikke verd noe. Skal du blir berget inn i himmelen, må det skje på Ordets grunn.

Og det er like farlig å forlate Guds ord for oss som er kristne. Mange gjør det i dag, særlig når det gjelder vårt liv i verden. Noen tror de kan leve det slik de selv ønsker og mener er rett. Men Guds etikk er alltid bygget på Guds ord. Salig er den som følger det.

56. Mine lovsanger.

54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.

Det kan se ut til at salmisten ikke bor i sitt hjemland. Han kaller sin stilling ”min utlendighets hus”. Men det betyr vel heller at han er utlending i denne verden, slik Bibelen ellers taler. Paulus taler om at vårt borgerskap er i himmelen, Fil. 3, 20. Og Hebreerbrevets forfatter sier at de troende i den gamle pakt for bekjente at de var fremmede og utledninger på jorden, Hebr. 11, 13.

Her i det fremmede ”land” kunne han likevel synge lovsanger. Han frydet seg i Gud og sang Herrens sanger. Her lød det ingen verdslig vise eller tøysesanger som mange står fram med både i media og privat. I motgang ser vi at slike sanger ofte forstummer.

Det er underlig med Guds folk. De kan glede seg og prise Gud midt i trengsel og motgang. Det opplevde Paulus og Silas i fengslet i Filippi. Og det har mange martyrer fortalt om. Under tortur og fengsel og svære legemlige lidelser, kunne de løfte blikket opp mot himmelen og glede seg over å være frelst og rede til å dø. For Gud er med sitt folk alle dager, står det.

Emnet for sangen er klar. Dine forskrifter, står det. Det betyr ikke lov og regler med trussel om dom og straff. Det er et av uttrykkene for Guds ord, det vi kaller Bibelen.

Her fant de trøst og hjelp og en sikker grunnvoll for sin tro. Og dermed var det på fast grunn med livet sitt. Der står det om Guds omsorg og tålmodighet med Guds barn. Der har de troende lest om himmelen og veien dit.

Framfor alt er de blitt glade i Frelseren selv, Jesus Kristus. Hos ham er det mange grunner for å prise Gud og synde lovsang. Den er ikke diktet av mennesker, men ofte født under smerte. ”Det er sangen om blodet, Guds kostbare pris, som alene kan åpne et stengt paradis.” – Har du den sangen i ditt hjerte? Den får du ved troen på Jesus.

57. Ditt navn.

55 Om natten kom jeg ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov.

I dette verset er det tale om tre ting: Det er natt, Guds navn og Guds lov. Natten viser gjerne til de foregående vers der trengsel og nød omtales. Da er det natt i et menneskesinn. Noen ganger kan natten føles lang. I mange og lange nattetimer ser han intet lys.

Men så husker han det: Herrens navn!

Det er underlig hva et navn kan gjøre med oss. Et navn kan skape hat og motstand og uhygge. Noen politikeres navn har gjort det. Og vi gremmer oss ved det som har skjedd på grunn av slike navn.

Andre navn kan skape glede og lykke i sinnet. Tenk på den du har fått kjær, for eksempel. Navnet hans eller hennes er det store lykkelys for deg. Til tider tenker du ikke på noen annen. Andre kan si hva de vil, du har bare tanke for en.

Noen navn har evne til å skape håp. For oss er det naturlig å tenke på Jesu navn. Det står mye om dette navnet i Bibelen, og få navn skaper slike takketoner i oss som det. Vi må synge med Welander: ”Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.”

Navnet Jesus betyr Herren frelser, og det ble sagt allerede før han var født. Engelen sa til Josef: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det var programmet hans – og i det ligger hele hans gjerning på jord.

Peter sa det samme kort etter pinsedag: ”Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved,” Apg. 4, 12. Det er tydelig tale, og viser oss den eneste vei fra verden til Guds himmel.

Når natten faller på, minnes salmisten Herrens navn. Når vi har tatt imot frelsen i Jesus og lever livet med ham, kan vi si: Vi har holdt Guds ord og lov. Det skal ikke mer til. Er det slik også med deg?

58. Det ble meg gitt.

56 Dette ble meg gitt - at jeg har tatt vare på dine befalinger.

Det ble min lykkelige lodd: å akte på dine befalinger, står på dansk (1931). Og i syrisk bibel leser vi (Lamsas oversettelse): Jeg er blitt trøstet fordi jeg holdt dine bud. En ordrett oversettelse vil være omtrent slik: Dette var for meg, for dine befalinger har jeg bevart.

Det kan vise tilbake både på trøst i v. 50 og 52 og på lykke og lovsang i v. 54. Egentlig er hele spekteret av kristenlivet gitt oss av Gud. Vi får det vi trenger når vi trenger det. Og det er en veldig trygghet for et Guds barn.

Noen ser ikke Guds godhet på denne måten. De ser hans krav og ønsker – og sin egen utilstrekkelighet. Derfor går de hele tiden med angst og frykt for ikke å strekke til. Slik blir ingen lykkelig og glad som kristen.

Vi må lære å se hva vår egentlige stilling er som kristen. Hva betyr det å være barn av Gud? Da har han tatt ansvaret for oss, og vi er daglig i hans omsorg. Hvordan skal jeg finne ut av det? Hva er egentlig papiret på mitt barnekår?

Også her er det skriften. Jeg har det slik fordi jeg har aktet på det Ordet sier. Jeg har tatt vare på dine befalinger, sier salmisten. Det betyr ikke at han har klart å holde de ti bud til punkt og prikke. En kristen har innsett at det klarer han aldri her i livet. De mange tankene våre forteller oss det.

Nei, vi har aktet på hva Ordet sier. Og det sier at Gud er vår far, og han er en god og omsorgsfull far. Det betyr at han holder sitt løfte og gjør alt han kan for å bevare oss. Han er en hyrde for oss. Men det er ikke en hyrde som jager sauene hjem med pisk og slag.

Han legger lammet på sine skuldre og bærer det hjem. Før sang vi slik: ”Hvi skulle jeg sørge jeg har jo en venn, som bær’ på sitt hjerte min nød.” Det er en sterk skulder hos en omsorgsfull far.

Del VIII. Chet . 57-64.

Den åttende bokstaven er Chet (med harkelyd) ( ח ) som ligner på H. Den er tallet 8. Gamle former ser ut som en dør eller et gjerde, som ordet betyr.

59. Min del.

57 Herren er min del, jeg har sagt at jeg vil holde dine ord.

Denne setningen kan oversetter på flere måter, mener Calvin. Ved siden av den norske oversettelsen, kan det også stå som et utrop: Å Herre, min del!

Salmisten mener at Herren er alt han har, det viktigste i dette livet. Han kan sammenlignes med Paulus her, som sier: For meg er livet Kristus… Og han begynner denne åttende delen av salmen med en slik bekjennelse.

Verden har en helt annen interesse og prioritering. De søker rikdom og får aldri nok av penger og eiendom. De er opptatt av moro og atspredelse, slikt som kan jage evighetstankene bort og gjøre folk opptatt med tingene i verden.

De søker også ære og berømmelse av andre mennesker. Noen grupper mennesker ærer hverandre og gir hverandre ærespriser – en det ene året og en annen året etter osv. ”De har sin lønn i dette liv,” sier David. Salme 17, 14.

Et Guds barn søker noe ganske annet. Herren Jesus Kristus er vår del. Der har vi alt – og ikke bare for dette livet, men også for det som kommer etter. Han ber egentlig ikke om noe annet. ”Jesus er livet for meg.” Det er mottoet.

Da er det naturlig å si: Jeg holder ditt ord. Det er ledestjerne og norm for livet. Det er ikke tvang og lovtrelldom, men en livsform. Vi ønsker å gjøre Guds vilje og følge hans vei. Forsvinner denne trangen og tanken, er det fare for vårt gudsliv.

Og salmisten sier det. Han skammer seg ikke over sitt nye liv med Gud. Vi er kanskje ikke alltid glade for alt vi har sagt i livet. Men dette kan vi stå ved. Vårt ønske og motto er å være Ham til behag. Vi vil lyde ham og ære ham.

60. Nåde etter Guds ord.

58 Jeg bønnfalt deg av hele mitt hjerte: Vær meg nådig etter ditt ord!

Nåde er et flott og stort ord. Det rommer hele frelsesverket. Det betyr å få alt gratis uten noen fortjeneste. Slik bruker vi det i nådens tid nå også.

Han ønsker å leve etter Guds ord, som i forrige vers og andre steder. Men han makter ikke å gjøre det fullkomment. Han faller i synd og forgår seg, som vi alle gjør. Derfor trenger han nåde hver dag. Å be om nåde er å be om tilgivelse og frelse uten at vi selv har noe å rose oss av.

Og når vi har en nådig Gud, behøver vi ikke noe annet åndelig talt. Og i sitt ord har Gud vist at han er nådig mot synderen som kommer til ham. Salmene viser det, f. eks. i Salme 106 og 107 der han taler om Israels historie. Gang etter gang sviktet de og syndet mot Gud. Da de vendte seg til ham og bad om hjelp, var han nådig og villig til å frelse. Gjennom hele Israels historie ser vi det.

Han vet at Gud er slik. Likevel kommer han med bønner om ny nåde. Han er den ydmyke som ikke tar noe for gitt, men ber om at møte ved Guds ansikt. Han ligner tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig! Luk. 18, 13. Det er slik vi også må leve, i stadig avhengighet av Guds nåde.

Han bønnfalt Herren om det, på hebr. står: jeg bønnfalt ditt ansikt. Han ber om at Herren må løfte ham opp og lyse på ham. Da trenger han ikke å skamme seg eller være forlegen.

Av hele mitt hjerte! Det taler om nøde og alvor i bønnen. Det er ikke bare ord og talemåter. Det er hans indre trang. Han vil være for Guds ansikt med hele seg. Som når vi smiler til et usikkert barn, fatter det mot og blir tryggere. Slik lever vi troende under Guds smil og velvilje. Der er godt å være.

61. Min ferd.

59 Jeg tenkte på min ferd og vendte mine føtter til dine vitnesbyrd.

Her går han inn i sitt eget liv for å undersøke: hvordan er det egentlig?

Vi skulle også gjøre det mer. Da kan vi nærme oss sannheten om oss selv. Djevelen innbiller oss at vi er prektige nok og trenger ingen frelse. Når han har knust oss grundig i dette, sier han at det er ikke frelse for en slik synder.

Vi skal ikke la djevelen få felle dommen over oss. Når vi ser at vår ferd ikke er etter Guds vilje, skal vi gå til Jesus med alt. Der finner vi løsningen.

Det er nettopp dette salmisten sier her. Da han tenkte på sitt syndige liv, vendte han seg til Guds ord. Her kaller han det ”vitnesbyrd”. Og det passer godt.

Hvorledes vitner Gud i sitt ord om syndere? Hva gjør han med dem? Svaret finner vi mange steder i Bibelen. Der er f. eks. et vitnesbyrd om David. (Og kanskje han har skrevet denne salmen, og slik taler om seg selv!) Da han vendte seg til Gud med sin synd og sitt fall, står det: ”Og du tok bort min syndeskyld” (Salme 32, 5b). Det kan ikke sies klarere.

Den veien må vi gå. Hver gang vi har syndet og gjort Gud og mennesker ondt, vender vi oss til Guds egen Sønn. Han er vår mellommann (1. Tim. 2, 5). Hos ham er forlatelse og nåde. Det takker vi ham for.

Har du også gått til Gud med din synd?

62. Om å vente.

60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud.

Ordet vente kan bety flere ting. Det kan være å ikke skynde seg, se tiden an. Eller det kan være ventetid – der vi lengter etter at noe skal skje. Når salmisten sier at han hastet og ventet ikke betyr det at han gjorde det straks.

Selv om ordene står i fortid, betyr de at handlingen fortsetter, sier Calvin. Og salmisten sier det på to måter: Jeg hastet – og ventet ikke, det betyr en intensitet og forsterkning av uttrykket. Han kan ikke komme tidsnok fram. Det er om å gjøre for ham.

Nå kan hastverk være lastverk. Gjør vi noen før vi har tenkt gjennom saken og prøvd å se etter konsekvensene av det vi gjør, kan vi gjøre ubotelig skade. Derfor er det ofte viktig at vi blir sikker på om det er det rette vi gjør, for vi setter i gang.

Det salmisten nå vil, er å holde Guds bud. Og da skal vi sannelig ikke dryge med noe. For Guds bud er alltid rette. Han haster etter å gå kongen ærend, sier Spurgeon. Da skal vi ikke være sløve eller late. Det er dødssynd.

Her har vi alle anledninger, selv om ikke alle er så synlige for mennesker. Der er en gammel og syk som venter på ditt besøk. Noen trenger en ekstra hjelpende hånd. Sosialtjenesten fanger på langt nær alt og alle opp.

Og plassen i lønnkammeret med bønn og bibelstudium og ettertanke. Her kan vi legge alle ting i Herrens hånd. Gjennom dagen får vi gjerne en anledning til å si et lite ord om Jesus. Det skal ikke alltid så mye til, før ordene når hjertet.

Vi må skynde og ikke vente med å heise evangeliets flagg i vår avkristnede tid. Mesteren venter…

63. De ugudeliges snarer.

61 De ugudeliges snarer har omslynget meg, din lov har jeg ikke glemt.

Salmisten lever i en veldig spenning med livet sitt. På den ene side merker han de ugudelige som prøver å lure ham. Det er snarer på alle kanter som truer med å lede ham til synd.

På den andre side har han Guds ord. Midt i kamp og strid glemmer han ikke det. For det kan lett skje. Vi blir så opptatt av det onde i oss selv og i kirken og i verden, at Guds ord blir borte.

Ja, de ugudelige har mange snarer for oss. Djevelen er en flittig og oppfinnsom kar.

Han kan lede oss inn i ubehagelige situasjoner der vi lett kan falle i synd. Det kan være et ubesindig ord eller et heftig svar, Før vi sanser oss, har det skjedd. Og i samme øyeblikk eller kort etter skjønner vi at det var galt. Men det er vanskelig å fange inn et ord som er sagt. Det flyr videre.

Djevelen vil også utnytte oss når vi er slitne og nedfor. Da er det lett å angripe oss og legge ut en snare. Noen ganger gjør han oss motløse og sier vi er tapere og ingen ting nytter. Vi er udugelige i striden. En sliten arbeider er et lett bytte.

Han setter også ut snarer når det går godt for oss og vi lykkes i tjeneste og arbeid. Da bruker han hovmodet og kaller oss gode og flinke folk. Noen ganger bruker han mennesker som smigrer oss og gir oss uvanlig ros. De fleste er svake for ros.

Sykdom og fattigdom har også djevelen brukt i sitt arbeid. Han kan få oss til å stjele og lyge eller benytte oss av kvakksalvere i vår nød. Når det ikke hjelper, taler han til oss: Selvfølgelig nytter det ikke for deg, slik du er.

Derfor sier Skriften: Stå djevelen imot! Jak. 4, 7.

64. Lovsang om natten

62 Midt på natten står jeg opp for å prise deg for din rettferds lover.

Salmisten bruker en uvanlig tid til lovsang. De fleste har lagt seg og sover. Men denne mannen er så opptatt av Guds ord og Guds rike at han bruker natten til å prise Gud. Her vil han si oss at ingen ting skulle hindre oss i å bruke Guds ord, takke for frelsen og opphøye hans navn med lovsang.

Vårt sinn kan noen ganger bli så fullt av de åndelige ting, at vi bruker uvanlige måter. Så sant de er sømmelige og stemmer med Guds ord, er det ikke galt. Jesus var også oppe om natta og talte med sin Far på øde steder. Mark. 1, 35 og Luk. 6, 12. Vi skulle følge hans eksempel mer enn vi ofte gjør.

Verset taler om hvor mye Guds rike betydde for ham, og hvor sterkt hans hjerte var fullt av takknemlighet. For lovsang er takk og hyllest til Den mektige Herre.

Dette verset viser også at vår lovsang ikke behøver – og skal ikke alltid – være i forsamlinger og i offentlighet. Det offentlige innebærer alltid en fare. Vi blir fristet til å ta mer hensyn til publikum enn til Gud. Dermed stikker æresyken seg fram, en av de verste synder vi har å kjempe med.

Vi kan altså med stor trygghet være for oss selv – i skog og mark eller i enerom – å tale med Gud, takke ham og synge en lovsang. Da er det bare han som hører den! Da er den også mest ekte.

Emnet for lovsangen var Herrens rettferdige lover. Han ser at alt det herren gjør, er rett og sant. Ingen skal kunne anklage Gud for urett, selv om mange gjør det når f. eks. ulykker og motgang kommer. Et Guds barn bøyer seg i andakt for Guds handlemåte, selv når de er mest uforståelige.

Denne nattetimen var stille og rolig. Ingen ting kunne forstyrre ham. Han måtte stå opp av sengen, avbryte hvilen og holde sin natteandakt alene for Guds åsyn. Det kan være de beste stunder i vårt liv med Gud.

65. De helliges samfunn.

63 Jeg holder meg til alle dem som frykter deg, og som holder dine befalinger.

”De som frykter deg” er de troende. En av ingrediensene hos en kristen er nettopp frykten for Gud – med det mener vi her mest ærefrykt og ærbødighet. Og det fører med seg at vi frykter for å gjøre Ham imot. Vi er redd for å synde, uansett størrelsen på synden. Det er en del av troen.

Alle som har det slik kjenner på et fellesskap seg imellom. Vi har samfunn med hverandre, som Johannes skriver. 1. Joh. 1, 3. Det kaller vi ofte ”De helliges samfunn”. Det er også slik at vi søker sammen, vi som tror sammen og har den samme frelse. Derfor samles vi til møter og andre samvær både for å oppbygge hverandre og å høre Guds ord.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt når dette samfunnet framstilles som et menneskelig vennskap. Vi skal trives sammen, hilse på hverandre og være hyggelige mot nye som kommer. Vår norske kirke og andre samfunn legge stor vekt på det nå. Folk må trives hos oss er en slags parole. Så legges forkynnelse, liturgi og møter form opp etter det.

Alt dette er selvsagt viktig, menneskelig talt. Men det er ikke samfunnet av de hellige. Det går mye dypere og har noen andre ingredienser. For det ligger farer i veien for en trivselskirke. Den viktigste er nok at forkynnelsen av Guds ord blir dreidd i en menneskevennlig retning. Da skal du ikke støte noen, og da må du legge mange bibelvers på is – og trolig blir de begravd for alltid med tida.

Slutten av vårt vers her setter saken i det rette lys. De som holder seg til de hellige, de holder også Guds ord og befalinger. De kan ikke slå av på alvoret. De tar det inn over seg og gråter over nederlag og fall. Derfor trenger de stadig tilgivelse. De helliges samfunn er preget av folk som stadig behøver syndenes forlatelse. Og da blir det ”godt” og velsignet når vennene samles.

66. Full av miskunnhet.

64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre. Lær meg dine forskrifter.

Ordet for miskunnhet kan også oversettes med nåde, barmhjertighet og medlidenhet (hebr. chæsæd). Bibelsk oppslagsbok av Hedegård og Saarisalo skriver at barmhjertighet er ”kjærlighetens medlidenhet med de nødstilte og dens vilje til å redde dem ut av deres situasjon”.

Det er Gud som står bak dette. Han har hjerte for alle mennesker. Og den største og viktigste nød vi alle er i, er synden og dens følger. Hva hjelper det med et godt sosialt og økonomisk liv, hvis synden behersker meg?

Noen kan tenke at Gud nok hjelper mange andre, særlig de som synes verdige og har gjort lite synd i livet. Det er forskjell på folk slik, ytre sett. Men hva skal den tenke som kjenner synden trykker dag og natt og gamle synder dukker opp i minnet og dømmer deg? Hva skal vi gjøre da?`

Ordet sier her at ”jorden er full av miskunnhet”. Da når den hver eneste krok i denne verden og gjelder for alle slags folk. Skulle du lese dette som har det vondt, se igjen på ordet: Full av. Det renner over noe til deg også. Du er regnet med.

Men det er ikke så enkelt å tro det bestandig. Tvilen kommer stadig vekk: Er det virkelig slik?

Da sier dette verset: Lær meg dine forskrifter. Det er et uttrykk for Bibelen. Det er der du finner slike vakre og sanne ord. Du har kanskje lest dem før, men vi glemmer jo så lett. Derfor heter det: Lær meg – og du kan legge til: Lær meg dette enda en gang.

La oss bare minnes ett eneste vers nå: Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut, sier Jesus i Joh. 6, 37. Det kan han si fordi hele verden er full an nåde og miskunnhet så lenge nådens tid varer. Kom, og ta imot!