torsdag 6. desember 2007

Del xx-xxii.

Del XX. Res 153-160.

155. Min elendighet og utfrielse.

V. 153 Se til min elendighet og utfri meg! For jeg har ikke glemt din lov.

Salmisten føler at han er i en dyp dal og i stor nød. Vår ”elendighet” kan være både legemlig, åndelig og materielt. Slike tider er vanskelige og vi vet ofte ikke noen utvei. Du synes at alle dører er stengt.

Noen ganger tror vi at andre mennesker ikke forstår oss og ser hvor tungt vi har det. Ja, heller ikke Gud ser ut til å gripe inn. Nå kan vi ikke holde ut elendigheten lenger.

Da bruker salmisten et ord som betyr: Se på meg – og det jeg gjennomgår nå. Ser du ikke at jeg behøver hjelp – nå! I slik nød er ropet på befrielse sterk. Det er ikke nok at Gud ser nøden, han vil komme ut av den. Derfor er dette en bønn.

Og det er sant: Gud er ikke bare tilskuer til vår smerte. Han kan og vil befri oss. Det skjer bestandig i rette øyeblikk, når det tjener hans sak og oss best. Derfor fortsetter vi å be.

”For jeg har ikke glemt din lov.” Han vil ikke bygge på sin egen rettferdighet. Han mener ikke at han har holdt hele Guds ord, og derfor må Gud hjelpe ham. Det er en ubibelsk tankegang.

Men fra Guds ord vet han at Gud er allmektig og rettferdig i alt han gjør. Da vet han også at den allmektige Herre er i stand til å berge ham fra alt.

Nå ber han Gud bruke denne makt til å hjelpe ham. Hans bønn viser at han holder Ordet høyt og vet at Han kan frelse. I det ligger også at han prøver å holde Ordet. Men vi kan aldri gjøre det fullkomment her i livet. Alltid må vi stole på og bygge på Guds godhet og nåde.

156. Herren vår advokat.

V. 154 Før min sak og forløs meg, hold meg i live etter ditt ord!

I forrige vers ba han om utfrielse fra elendighet. Her fortsetter han samme tankegang. Nå ber han Gud om å føre saken hans. Herren Gud skal være hans advokat.

Han trenger å bli forløst og utfridd, og det greier han ikke selv. Hans egne krefter og muligheter er oppbrukt. Nå må han ha assistanse.

Salmisten kan ikke hjelpe til. Han må overlate helesaken til Herren. Da tar han ansvaret for utfallet. Han er trygg på at denne advokaten er dyktig og vil befri ham. Bønnen fortsetter med ny styrke. Hold meg i live, sier han. Var elendigheten så stor at døden var nær? Da er det virkelig alvor. I alle tilfelle var hans åndelige liv i fare.

Der er tilfeller når bitterheten får innpass i hjerte og tanke. Den har evne til å slukke troen og tørsten. Derfor ber han om nytt liv og fornyelse. På engelsk står det: Gjenoppliv meg. Og i en gammel svensk bibel (1702) står: Vederkveg meg. Slike bønner leser vi om gang på gang i denne salmen. For vi er alltid i fare.

Hjelpemidlet er her som alltid: Guds ord. Det har livskraft i seg og kan gjøre store under. I bønnen får vi kontakt med det. I Ordet finner vi Guds mange løfter, og han holder sine løfter til oss.

Nå ber han Gud bruke sine løfter og hjelpe ham. Og Gud er en god advokat som kommer til unnsetning når det stormer som verst. Vi kjenner godt ordet i 1. Joh. 2, 1: Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, dem rettferdige. Han tok på seg våre synder og gir oss et nytt liv når vi ber om nåde.

157. De ugudelige.

155 Frelse er langt borte fra de ugudelige, for de søker ikke dine forskrifter.

De ugudelige er de som vraker Gud og hans ord. De vil leve uavhengig av en høyere makt og vilje. Derfor må de også selv ta ansvaret for sitt liv og for evigheten.

Gudløse mennesker trenger ikke å være grovt umoralske eller stygge mennesker. De kan være høflige, hjelpsomme, hyggelige og tjenestevillige. Men de regner ikke med Gud. Han er ikke med i deres tanker og planer.

En av følgene av et slikt liv er: De har ikke del i frelsen. De er uten håp om evig liv.

Frelsen er langt borte, står det. Det er ikke fra Guds side det er slik. Han er nær hos alle som kaller på ham, og han ønsker inderlig at de må bli frelst. – De har selv trukket seg tilbake og søker ikke til kirke og bedehus og samlinger om Herren og søker ham ikke i bønne. De holder seg på avstand.

Det er betydningen av siste del av verset: De søker ikke Guds forskrifter. I en annen bibel står det: de akter ikke på din rett. De søker seg selv og det som er til deres eget behag. Derfor går de ikke der Guds ord blir forkynt. De går der de vet at Gud ikke blir omtalt på alvor – det kan være kino, teater, idrett og annet.

Da finner de aldri frelse. De bryter stadig Guds vilje ved å ikke følge Gud i Ordet. Og der Ordet ikke er, der er heller ikke frelse. La deg ikke bedra av tanker på følelser og at dine egne gode gjerninger skal hjelpe deg i dødens stund.

Det beste du kan gjøre er å ydmyke deg og si: Det er sant, jeg er en synder. Men jeg ber nå om nåde og tilgivelse. Og da er Jesus nær og tar imot deg.

158. Guds barmhjertighet.

156 Stor er din miskunnhet, Herre! Hold meg i live etter dine dommer!

Tenk at dette verset står rett etter det forrige, om de ugudelige! Det er som om han vil si: Selv om de forlater meg, er jeg nådig og barmhjertig. Og denne miskunn er stor! Se også nr. 151, v. 149.

Salmisten kjenner Guds og frelsen godt. Derfor kjenner han Guds nåde. Den er alltid et under som vi må oppleve for å forstå.

På svensk (1703) står her: Barmhjertighet. Det er å ta seg av de som trenger det emst. Og det skjer uten betaling eller verdighet. Historien om den barmhjertige samaritan viser det godt (Luk. 10, 30ff). Mannen som falt blant røvere var totalt hjelpeløs da røverne slo ham. Samaritaneren måtte til og med legge ut for framtida hans. Vertshuset fikk løfte om at alt de behøvde for å hjelpe ham, skulle de få igjen. Han ville betale.

Slik behandler Gud en synder som kommer til ham. Og denne barmhjertighet er så stor at den rekker alle mennesker, også de dypest falne. Bak en slik barmhjertighet og miskunn ligger en ufattelig kjærlighet. Guds faderhjerte banker for alle.

På denne bakgrunn ber salmisten: Hold meg i live – og legger til: etter dine dommer. Guds dom er et middel til vekkelse. Men Guds dom er også en nådedom. Han frikjenner den troende fra alle synder. Og det er grunntonen i dette verset.

I den lille bibel (Joh. 3, 16) ser du kjærligheten. Gud elsker verden – det er den gudløse verden i alle former til alle tider. Og i 1. Joh. Brev skriver den samme apostel: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Det gjorde han fordi han hadde så stor barmhjertighet med oss. Han ville hjelpe den fortapte skapning. Og derfor betalte han alt for å berge oss – sin egen Sønn. Takk, Herre for det.

159. Motstand.

157 Mine forfølgere og mine motstandere er mange. Jeg har ikke veket av fra dine vitnesbyrd.

Salmisten var ikke ukjent med motstand og forfølgelse. Ingen som står på sannheten i Guds ord unngår det – selv om formene skifter. Her taler han om mange. Han var liksom omgitt av krigere på alle kanter. Salmen ”Jeg går i fare hvor jeg går,” fikk her en særlig sterk betydning.

Det kan se merkelig ut på bakgrunn av Guds store nåde og barmhjertighet. Vi skulle tro at folk ville ta imot og takke for all hjelp fra Gud. –

Vi ser det til alle tider. Der godhet og velsignelse skjer, kommer motstanden. Og det er det gamle fiendskapet mellom Gud og lysets rike - og djevelen med sin mørke og syndige hær.

Vi har motstand, sier Paulus (Ef. 6, 12). Selv om vi møter dette fiendskapet hos mennesker, er det onde åndsmakter som står bak. Satan selv inspirerer sitt folk til å bekjempe alle former og uttrykk for sann tro og liv.

Denne salmisten har likevel et klart og tydelig vitnesbyrd: Jeg har ikke veket av fra dine vitnesbyrd! Dette er ikke ros og skryt av seg selv. Det er vitnesbyrd om hvor han selv står i åndskampen. Han er på Guds side og bygger alt på Guds eget ord.

Mange har veket av. Frafallet begynner ofte slik: de små steg og avvik. Men han følger Guds ord og står imot det onde. ”Trofasthet mot sannheten er seier over fienden,” sier Spurgeon. Salmisten har tatt på seg den fulle rustning, der Guds ord er sverdet. Efe. 6, 10ff.

160. De troløse.

158 Med avsky så jeg de troløse, de som ikke holdt ditt ord.

Når han ser seg om, oppdager han de som viker av fra Guds sannhet og svikter i prøvelsens stund. Han kunne ikke unngå å se dem. De var troløse mot Gud og hans ord – det motsatte av ham selv.

Ordet troløs er oversatt med ”foraktere” i eldre svensk og med ”overtredere” på engelsk. De var trolig i hans eget land og folk. Og han så dem over alt i hedningland.

De troløse er forrædere. De sviker og svikter den eneste sanne Gud, han som skapte dem og holder dem oppe. Han lar det regne over gudfryktige og ugudelige. Forrædere svikter sine egne. Det ser vi i nesten alle kriger. Noen går over til fienden, og det kan ha ulike årsaker.

Dette fyller ham med avsky. Hvordan kan noen gjøre slikt? Det er utenkelig for en Guds mann. På engelsk står det at han ble bedrøvet. Det gjorde ham vondt og han pintes i sin sjel når han tenkte på de troløse.

Men grunnen til det var ikke at han selv fikk det ondt. En troende må tåle mange slags lidelser.

Nei – de syndet mot Gud!

Det er alltid det alvorligste. De ugudelige gjør ikke som Gud sier og holder hans ord. De forsømmer Guds ord og lever på tvers av det. Det er de troendes store sorg.

Guds ord er dyrebart for en troende både i den gamle og den nye pakt. Når noen trakker på det, skaper det sorg hos oss. Men aller mest blir Gud selv bedrøvet over syndere. Måten man synder på er i grunnen likegyldig i forhold til Gud. Derfor dømmer Herren både drankere og drapsmenn og teologer og lekfolk som ikke holder Guds ord i ære og følger det.

Er du blant dem?

161. Dine befalinger.

159 Se, hvor jeg har elsket dine befalinger! Herre, hold meg i live etter din miskunnhet!

Her ser salmisten noe helt annet enn i forrige vers. Der så han de gudløse og deres skammelige liv. Nå ser han på Guds ord. Og det er blitt så kjært for ham, det er hans livs innhold. Han kan ikke unnvære Guds ord og befalinger. Han elsker dem.

Dette er en prøvestein, sier Spurgeon. Mange liker gode ord og løfter, men de avskyr hans bud. Men salmisten sier at han elsker alt. Guds bud og befalinger er jo til det beste for oss mennesker. De er ikke en tvangstrøye som Gud vil sette på oss og ta fra oss det beste i livet. Han vil alltid gi oss det største.

Her taler salmisten egentlig til Gud, og ber ham legge merke til hans glede i ordet. Du ser, Herre, at jeg elsker ditt ord – og derfor ber jeg om at du fornyere meg nå.

Men han ber ikke om at Gud skal hjelpe ham fordi han setter slik pris på Guds ord. Ingen ting i oss er grunn for at Han skal hjelpe oss.

Nei: etter din miskunnhet, står det, eller i overensstemmelse med din godhet (slik engelsk). Han begrunner ikke sin bønn om fornyelse med sine egne gjerninger og et godt liv. Han setter sin lit bare til Guds godhet og barmhjertighet. Det er hans siste bønn. For han vet at det er den eneste grunn til å lykkes.

Slik er det alltid i Guds rike. Det har ikke forandret seg. Ordet i Ef. 2, 8 står fast: Av nåde er dere frelst. Kommer vi bort fra denne sannhet, kommer vi bort fra Gud og hans frelse. For vi kan bare nærme oss ham ved nåden.

162. Ordet er sannhet.

V. 160 Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.

Dette ordet er sterkt og viktig i læren om Bibelen. Det sier klart at Bibelen er sann. Når summen av alle ord er sannhet, da må også hvert enkelt ledd (ord) være sant. Slik er det f. eks. i et regnestykke. Vi kan ikke bytte ut ett tall og tro at summen skal bli den samme. Da blir det feil.

Slik er det med Guds ord. Hvert enkelt ”ord” er sant. Vi kan ikke ta bort en læresetning eller uttalelse i Bibelen og si: Vi tror at Bibelen er Guds ord, men dette verset kan jeg ikke godta. Det er mot all fornuft. Da ødelegger du Skriften – ikke for Gud, men for deg selv.

Guds ord kalles her også for Guds rettferdighets lov. Det gjelder heller ikke bare de ti bud. De er rette og rettferdige. Det er ingen feil ved dem. Men hele Guds vilje forkynner en rettferdig frelse og himmelvei. La oss aldri anklage Gud eller hans ord for urettferdighet.

Og alt fra Gud skal bestå og være fast og sikkert til evig tid. Kristendommen er ikke en døgnflue som er populær en tid, og så forsvinner når nye ideer kommer. Guds frelse er evig. Og den er den samme til alle tider. Slik folk ble frelst i gamle dager, slik må de bli det i dag.

Grunnen er enkel: Både menneskenaturen er den samme og derfor må Guds frelse være den samme nå som før. Vi må ikke falle for fristelsen til å modernisere troen slik at den blir en annen. Da har vi laget en ny og annen religion, som Gud i himmelen ikke kjennes ved.

Del XXI. Sin 161-168.

163. Forfølgelse.

161 Stormenn forfulgte meg uten årsak, men mitt hjerte fryktet dine ord.

Den ytre mortstanden har vært sterk. Forfølgelse er håndgripelig motstand, og ikke bare hån og spott. Han har virkelig kjent det på kroppen. Noe av dette har vi sett flere ganger i historien.

Forfølgelse og motstand sliter på sinn og tanker, uansett hvilken form det har. Det kan ødelegge helse og kameratskap, til og med familier kan splittes.

I dette tilfelle kom den fra stormenn og fyrster. På engelsk står det prinser. Det er i alle tilfelle ledere og folk med makt og innflytelse. Her er det ikke snakk om pøbelstreker. Lederne i landet så kanskje på ham som en forræder og fiende av staten. Eller kanskje han var en konkurrent til noen stormenn. Fyrsten har ikke bare våpen til å slå og drepe. De har oftest loven og makten på sin side. Derfor kan de dømme, og det ser ut som en rettferdig sak.

Vi venter ikke ondskap fra ledere. Vi mener de skal behandle folk rettferdig og vennlig. Historien i flere land viser at det ikke har skjedd alltid.

Motstanden er uten grunn, står det. En ting er at vi får motgang når vi selv har gjort noe galt. Men her er salmisten uskyldig. Da smerter det ekstra mye.

Selv var han trygg på sin stilling. I hans indre bodde respekten og frykten for Guds ord. Han ville aldri handle mot det. Og frykten for Gud var større enn frykten for fyrstene. Herrens ord er et sterkt vern mot synd og svik og redsel for mennesker. For Herren er allmektig.

164. Glede over Guds ord.

162 Jeg gleder meg over ditt ord som en som finner stort bytte.

Gleden over Guds ord er en felles opplevelse for alle Guds barn. Vi har lest oss glade og lykkelige. Det ble skapt frelsesfryd i vårt indre da vi forstod at synden var tilgitt og all gjeld gjort opp og betalt.

Gjennom livet opplever vi at Gud er trofast, og han behandler oss slik Guds ord sier. Han bevarer oss og hjelper oss gjennom alt som møter oss. En kristen fryder seg og er glad for at Guds ord er en så pålitelig rettesnor og guide.

Den som lever utenfor Guds rike og frelse, har grunn til å frykte Ordet. For dommen venter dem, og den er like sikker som nåden. Når vi tenker på dommen, blir gleden i grunnen enda større: Tenk, tenk Jesus har kjøpt oss fri! Det kan ingen ta fra oss.

Da sammenligner salmisten seg med en seierherre som får tak i et stort bytte. De som vant seier i krig, tok med seg alt de kom over. Dermed ble de rike og slapp å sørge for det de behøvde.

En kristen har fått noe større. Han har ikke kjempet selv, og har heller ikke røvet noe gods. Guds bok sier at Kristus stred for oss – og han gav oss hele himmelens herlighet.

Til slutt skal vi så gå inn i herligheten og nyte alt det himmelen har. Da får vi en enda større glede. Den himmelske glede er fullkommen og ren. Ingen ting i verden kan sammenlignes med den. Da blir vi glad i Ordet, som forteller oss om dette.

165. Å hate løgn.

163 Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket.

Hat og kjærlighet er noen av de sterkeste følelser mennesket har. De driver oss til de beste eller de verste gjerninger vi kjenner.

Salmisten har en sterk motvilje mot synden i alle former. Han hater den og avskyr den av hele sitt hjerte. Ordene innebærer den sterkeste motvilje og motstand mot det urene og alt som vanhelliger den Hellige Gud.

Alle som har fått den nye guddommelige natur, kjenner det slik. Den som er født av Gud, tolererer ingen synd. Den er en vemmelse for ham og ingen glede. (At han kan lures til å synde i svake øyeblikk, er noe annet.)

I Ordspr. 6, 16-19 tales om seks ting som Herren hater. Det er blant annet en falsk tunge og et falsk vitne som taler løgn. Få ting kan gjøre så stor skade mellom mennesker som dette. Det er all grunn til å hate den og dermed holde seg borte fra den. Herren sier ved profeten: Tal sannhet med hverandre, Sak. 8, 16.

Ingen liker å høre løgn om seg selv. Det er nedverdigende og ødelegger selvrespekten og bryter ned troen. Mange tror på løgnen, og det skaper splid i venneflokk, familie og menighet.

Salmisten eier kjærlighet til Gud og hans lov. Den har han ikke skapt ved egen gjerning. Den fikk han ved troen på Jesus. Den vi elsker vil vi også følge og være lydig mot. Han sier dermed at han gjør det, ikke i egenkjærlighet, men i takknemlighet til en god Gud. Kjærlighet er en av Åndens frukter. Gal. 5, 22. Så kan vi bare gå inn til Jesus og be om at han må tenne gløden igjen – og være villig å følge hans råd og ord.

166. Sju ganger daglig.

164 Sju ganger om dagen har jeg prist deg for dine rettferdige lover.

Noen tall brukes i Bibelen i bestemte betydninger. Tretallet er f. eks. tallet for guddommen (treenheten). Firetallet bruker mange om verden (de fire verdenshjørner).

Sjutallet kan stå for to ting. Det kan være tallet for det fullstendige og fullkomne (Gud og skaperverket). Salmisten vil på den måten prise Gud best han kan. Vi skal ikke gjøre noe halvt og stykkevis. Det kan ha noe å si oss i vår oppjagde tid.

Men sjutallet viser også at han gjorde det ofte. Gang etter gang gjennom dagen sang han lovsanger til Guds ære. Sju ganger blir omkring annenhver time hver dag (på dagtid). Det skjedde nok ikke i templet eller i en forsamling hver gang. Det var heller slik at han hadde lovsangstonen i hjertet og sang for Herren i sitt indre. Hver dag var det slik.

Noen mener visst at det er nok å synge for Herren en gang hver uke. Andre har gjerne en kort andakt hver dag og synes det er tilstrekkelig.

Vi skal ikke tenke lovisk om dette, at vi MÅ synge lovsanger så ofte som mulig. Men vi kan gjerne tenke etter om det ikke er naturlig for en kristen å takke Gud ofte. Ja, det gjelder for alle ting og egentlig alle steder.

Det er ikke bare en fin skikk ”å lese for maten”, som det heter. Det kan bli en takkesang i hjertet for hvert måltid. Alt er jo gaver fra Gud. Og la oss vise det – på kafe og restaurant og i selskap. La oss be eller synge. Og mest av alt takker vi for Guds ord, slik som her: ”dine rettferdige lover”.

167. Stor fred.

165 Stor fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.

Her taler salmisten om vår lykke når vi følger Guds ord. Det er hovedregelen for deres liv. De troende lar seg lede av Ordet og bruker det i sitt eget liv.

Og da opplever de fred i hverdagslivet og gudslivet. De er tilfreds med det Gud gir og med hans forskrifter for dagliglivet. ”Rettferdighetens verk skal være fred,” sier Jesaja 32, 17. Det er en fred som verden ikke kan gi en synder.

Rettferdighetens verk er Kristi gjerning for oss. Hele Jesu liv var et liv for oss. Og det førte ham til lidelse, motstand og død. Alt gjorde han for vår skyld.

Størst er nok døden på korset og oppstandelsen. Han kjøpte en evig rettferdighet til oss på korset. Han var selv uskyldig, men tok frivillig på seg alle våre misgjerninger. Og det var så fullstendig og fullkomment at han selv ble gjort til synd. 2. Kor. 5, 21.

Frukten av det var at vi som tar imot og tror på ham, skal bli rettferdige for Gud. Noen oversetter det slik: for at vi skal bli Guds rettferdighet i ham. Så fullstendig er korsets budskap.

Og frukten av det er, sier Paulus; ”Da vi nå altså er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Rom. 5, 1. Da er alt vel i forholdet til Gud, og det er det som teller. Når det budskapet får trenge riktig inn i vårt hjerte, senker Gud sin fred ned i oss.

Det er en stor fred. Og den varer evig, og da er vi trygge, og intet skal være til anstøt. Intet skal skade oss. Og Gud skal hjelpe oss ved Ånden til ikke å skade andre.

168. Å vente på frelse.

166 Jeg har ventet på din frelse, Herre, og jeg har holdt dine bud.

Han som skrev dette, har en eneste ønske og ett mål: Å bli frelst til slutt. Han lever nok her i verden som et Guds barn og er i samfunn med ham. Det vitner hele salmen om.

Men han tenker lenger. Han venter på Guds frelse når livet er slutt. Hva nytter det om vi er Guds barn noen år her i livet – og så er det slutt? Skal det være noen mening med det, må frelsen vare inn i evigheten.

Derfor holder han seg etter Guds ord og bud. Han tar vare på dem og følger dem. En kristen har fått et slikt sinn. Det er Guds eget sinnelag. Og det ønsker framfor alle ting å gjøre Guds vilje.

Men vi tenker ikke slik at vi skal bli frelst fordi vi gjør vårt beste og følger Guds bud. For ingen klarer det fullkomment. Vi svikter og feiler og faller – noen ganger også i ubesindighet. Vi tenkte aldri å gjøre det gale vi gjorde, men så ble vi overlistet.

Er da alt håp ute? Kan vi bli frelst i slike stunder? Da har Jesus åpnet en vie for oss: Dersom vi bekjenner våre synder, da er han trofast og rettferdig – så han tilgir synden og renser oss. Og det gjør han ett hundre prosent. I Jesus blir vi fullstendig rene. 1. Joh. 1, 7 og 9.

Det er derfor vi kan vente på frelsen. Den er av nåde. Vi setter ikke vår lit til gode gjerninger, bare til Jesu gode gjerning. Amen.

169. Min sjel.

167 Min sjel har holdt dine vitnesbyrd, og jeg elsket dem høyt.

Her møter vi et vitnesbyrd om Herrens vitnesbyrd, og samtidig er det en sterk bekjennelse. Vi skal være forsiktige med sterke ord. Men her har Guds Ånd sørget for at det er korrekt (som ellers i Bibelen).

Han har holdt Guds vitnesbyrd, sier han. Han har vært lydig mot Herrens ord. Det er fint når det er sant.

Ytre sett kan kanskje flere si det samme som Paulus i Fil. 3, 6: ”I rettferdighet etter loven (er jeg) uten lyte.” Det betyr et fint og rett moralsk liv så vel som streng religiøsitet, der han holdt regler og skikker med ofringer og gudstjeneste. Og det er fint – menneskelig talt – når folk lever rett.

Salmisten har noe annet og mer i tankene. Min sjel har holdt dem, sier han. Med sitt indre menneske har han aktet på og levd etter Guds ord. – Det kan ingen gjøre av seg selv. Her møter vi altså en troende jøde som har møtt sin Gud og frelser. Ettersom det skjedde i den gamle pakt, er det et profetisk ord om slik det blir i den nye pakt.

Han har holdt og holdt fast ved Herrens vitnesbyrd. Og Gud har gitt oss mange vitnesbyrd om sine gjerninger og om hellige ting. Og dette er blitt mer dyrebart for ham og for oss enn alle verdens skatter. Spurgeon sier: ”Fromme mennesker samler Guds sannheter i sitt hjerte, en skatt som er meget kostbar og dyrebar – og de holder fast på den.”

Dette er blitt så stort for dem at de elsker det høyt – ”og har den meget kjær,” står det i Karl XII’s bibel (fornorsket). Og derfor holder han fast på den. Og til mer han holder på den, til høyere elsker han Guds ord. Disse erfaringer blir en ny skatt som han gjemmer i sitt hjerte. Og jo flere slike opplevelser med Gud vi får, jo mer elsker vi ham og hans ord. For vi bygger alt på Ordet. Det er trygt.

170. For Guds åsyn.

168 Jeg har holdt dine befalinger og dine vitnesbyrd, for alle mine veier er for ditt åsyn.

Salmisten levde alltid åpent for Gud. Han visste at han alltid levde nær den guddommelige. Det skaper respekt og ærefrykt. Og det påskynder oss til å leve etter Guds vilje, å være sann og rett i all vår ferd.

Mange lever i dag som om det ikke var noen Gud. De er ikke bare agnostikere (som ikke vet om det finnes en Gud) eller ateister (som nekter at der er en Gud). De bryr seg rett og slett ikke om problemet.

Mange er gudløse i dag. De vil styre seg selv og bestemme alt i sitt liv, også etter døden. Der har de bestemt at evigheten ikke finnes – og tror på det. Dette er også en tro.

Det folk glemmer, er at den levende og hellige Gud forstår dette. Han ser dem og vet alt om tanker og ord. Det er bare så synd at folket – de gudløse – ikke vet at man ikke kan være gudløs.

Dette verset er det siste i denne delen. Og slik vil det komme en siste dag for folket når oppgjøret kommer.

Salmisten har en god bekjennelse her. Han kan si av hjertet: Jeg har holdt både dine befalinger og dine vitnesbyrd. Han har levd etter Guds ord og trodd på hans vitnesbyrd om frelsen. Men han vet også at han ikke er feilfri i hjertet, derfor behøver han Guds miskunnhet i alt. Det vet alle som lever åpent for Guds åsyn.

Del XXII. Taw 169-176.

171. Undervis meg.

169 La mitt klagerop komme nær ditt åsyn, Herre! Gi meg forstand etter ditt ord!

Dette er begynnelsen til siste del av salmen der alle vers begynner med bokstaven T. På gammelt hebraisk var den formet som et kors. Hans bønner blir mer intense innfor Gud nå. Synet av ham gjør ham ydmyk og liten. Han kaster seg i støvet og ber om hjelp.

Nå roper han til Gud med klage og hjertenød. Han ber om å få komme nær hans åsyn. Når han ser på seg selv, frykter han kanskje at Gud ikke hører, og at han blir utestengt fra Ham.

Han vet at han ikke er verdig og kjenner så lite til Guds ord og vei. Derfor er bønnen smerte. Han kommer som en tigger til sin herre. Det er den indre nøden som driver ham.

Bønnen denne gang er om undervisning. Han vet altfor lite om Guds rike og Hans vilje. Hvorledes kan han leve rett når han kjenner så lite til Guds ord?

Derfor kommer bønnen: Undervis meg i Ordet. Gi meg forstand som stemmer med ditt ord (som en engelsk oversettelse sier). Først da får vi den rette kunnskap. Han ber om lys over Ordet, slik at han både kan tro rett og leve rett.

Han vet nok en god del om Guds vilje, det viser denne salmen. Men innfor Guds ansikt blir vi så små og ser tydelig hvor lite vi egentlig forstår.

Gi meg forstand, sier han. Det er ikke nok med kunnskap og ord. Vi trenger et guddommelig lys over ordet slik at vi ser liv og evighet i Guds eget lys – og så kan leve i samsvar med hans vilje.

Også vi må be om forstand og undervisning i de åndelige ting. Gud må vise hva synden er, fortapelsen, Guds kjærlighet, nåden og Jesu forsoningsverk – og om troen som frelser. Herre, din Ånd må gjøre det.

172. Inderlig bønn.

170 La min inderlige bønn komme for ditt åsyn! Frels meg etter ditt ord!

Salmisten fortsetter å be – og nå ber han mer inderlig enn noen gang. Noen bibler har her: min ydmyke begjæring. Det er ikke et stolt og selvtilfreds menneske som ber slik. Dyp nød og ønske ligger bak. Han legger liksom hele sin sjel åpent fram for Gud og roper av hjerte: Hjelp meg. Salmisten er blitt en åndelig tigger.

Det han særlig har på hjerte her, er at bønnen må nå fram til Gud. Han følte kanskje det var stengt og merket hindringer. Han sier ikke konkret hva det var. Men alle som har vært i bønnenød, vet litt om dette. Noen ganger føles det som om bønnen stanser i taket. Det blir bare ord – hule og tomme ord.

Han vet at andre troende har fått bønnesvar. Da blir det ekstra tungt når han ikke får det. Da kommer spørsmålet: har jeg gjort noe som hindrer? Har jeg vært ulydig eller syndet? Har jeg selv stengt døren for svaret fra himmelen?

Det er mange slike tanker som kan komme hos en troende. Noen ganger er det sant: Vi har gjort Gud imot med vilje, og svaret må drøye. Andre ganger ser Herren at det er best for oss om svaret ikke kommer straks, eller det kommer i en annen form enn vi hadde ventet. Så er det viktig å bøye oss for Guds plan her også. None ganger kan det være Satan som hindrer oss, det har vi eksempler på i Bibelen.

Uansett hva det var, er bønnen klar: Frels meg etter ditt ord. Ordet frelse kan her være brukt om befrielse fra spesielle vansker han møtte i livet. Folk kan sette ut onde rykter om oss, misforstår det vi har sagt eller gjort, og noen frister oss til synd eller fører oss ut i vanskeligheter av ulike slag.

Da er bønnen: Befri meg, Herre. Frels meg. Du har jo sagt i ditt ord at du vil gjøre det. Takk for at du også er nær denne gang.

173. Lovsang og forskrifter.

171 Mine lepper skal flyte over av lovsang, for du lærer meg dine forskrifter.

Salmisten venter faktisk at Herren skal undervise ham (jfr. V. 69). Det er nåde og Guds godhet. Han har ofte bedt om det, og Gud svarer bønn. Nå venter han at det skal skje.

Gud har lært ham om frelsen og om livet. Det er mange sider ved et menneskeliv, og derfor trenger vi mange slags undervisning. Og ordet ”forskrifter” står i flertall. På en måte kan vi si at der er en forskrift for hver enkelt fasett i livet. Slik er det selv som om ikke alle konkrete saker i moderne tid er nevnt. Men Bibelen taler om hovedprinsipper som gjelder for alle tider, som kjærlighet, rettferdighet m.m. Dette skal ikke forstås som bud og lover med innebygd straff, men som rettleiing.

Fordi han har lært denne grunnloven i Guds rike, vil han love og prise Gud i alt. Ja, det flyter over av lovsang.

Nå har han gode grunner for å prise Herren. Til mer vi lærer og erfarer Guds godhet og veiledning i livet, til mer har vi å takke for. Og takk er lovsang.

Han vil heller ikke bare synge for seg selv og la gleden være til egen oppbyggelse. Nei, han vil synge for andre. Leppene skal prise Gud. Andre må høre det. Og det skal skje rikelig: de skal strømme over av lovsang.

I Guds rike er det glede og takk. Det er ikke et skolefag. Det lærer vi i livet med Gud og sammen med andre kristne. Spurgeon sier: ”Vi lærer himmelens musikk i det hellige livs skole.”

Der lærer vi også hvordan vi skal gjøre det: med hjerte og med leppene. En ekte lovsang kommer fra Gud. Da får også han æren.

174. Tale om Ordet.

172 Min tunge skal synge om ditt ord, for alle dine bud er rettferd.

Salmisten kjenner Guds ord godt, og han fortsetter å synge om Guds rike. Innholdet er nå ikke bare at Guds bud er rettferdige. Det er sant og visst. Men nå sier han at Guds ord (bud) ”er selve rettferdigheten,” som Matthew Henry skriver.

I Bibelen har vi altså regelen og innholdet i den rettferdighet vi trenger for Gud, og om hvordan vi skal leve rett i denne verden. Det har han opplevd og taler her av erfaring.

Derfor vil han enda en gang synge om Guds ord. Spurgeon sier at han nå også vil tale Guds ord. Han vil forkynne. Både sang og tale er viktig i Guds menighet. Både den engelske King James-oversettelsen og den svenske Karl XII’s bibel er oversatt slik. Det har også en gammel dansk/norsk bibel fra 1699/1738.

Emnet for denne ”tale” er selvsagt Guds nåde og frelse. Ordet er fullt av eksempler på det Gud har gjort for oss i Kristus. Og det blir vi ikke ferdig med å tenke på, tale og synge om.

Men det er Guds ord vi skal tale, både i forsamlingen og privat. Vi taler vel ofte om vårt eget og det som opptar oss selv. Da blir det lite og ingen frukt for Gud.

Til mer vi ser inn i dybdene i Guds ord og rikdommen i frelsen, til mer ønsker vi å dele denne rikdommen med andre. For vi vet at alle trenger frelse, og kunnskapen om Guds rike og hans frelse er til det beste for alle. Da må vi få vite hva Bibelen sier.

Derfor taler og synger vi om det.

175. Guds hånd.

173 La din hånd komme meg til hjelp! For jeg har valgt dine befalinger.

Alle mennesker trenger hjelp. Vi er kanskje den skapning som mest av alle behøver det. Fra vogge til grav må vi ha hjelpende hender rundt oss, noen mer enn andre.

Vår egen innsats er aldri nok, og slett ikke på det åndelige område. Der kan heller ingen andre mennesker virkelig hjelpe oss. Derfor ber salmisten om hjelp av Guds hånd. Og det er ikke bare hjelp til det vi ikke makter. Guds hjelp her er ikke en slags tillegg til våre egne anstrengelser.

Skal Gud få hjelpe oss til frelse, må han gjøre alt alene. Våre hender er skitne. En grøftegraver kan ikke gå rett inn i bryllupssalen og serve gjestene. – Det er ikke snakk om et samarbeid mellom Gud og mennesker. Noen tenker slik: Jeg gjør så godt jeg kan, og så kommer Gud med sin nåde og gjør resten.

Slik har det aldri vært i Guds rike. Noen har prøvde det – og kanskje blitt fornøyd med ordningen og trodd at det ville holde på dommens dag. Men det er hykleri.

En bønn om frelse er alltid en bønn om at Gud selv tar seg av alt. Der er Jesus vår mellommann på flere måter.

Guds hånd er mektig, den rekker ned til den dypest falne. Den er sterk og mektig – og evig. Derfor slipper den aldri taket.

I dette verset stoler han også på Guds ord: Jeg har valgt dine befalinger. Han gikk ikke til hedningene eller vise menn. Han bøyde seg for Skriften. Det er alltid et godt valg.

176. Din frelse.

174 Jeg lengter etter din frelse, Herre, og din lov er min lyst.

Frelsen for oss mennesker går liksom i flere trinn. Eller: vi bruker ordet frelse på flere måter. Det er nyttig for oss å kjenne til denne ordbruken.

Frelsen er ferdig for alle mennesker. Jesu offer ble gitt og fullbrakt for hvert enkelt menneske til alle tider. Ordet ”fullbrakt” på korset utelukker ingen. Slik kan vi tale om frelse for alle. Joh. 19, 30.

Men denne frelse må vi få del i, personlig. Og det skjer når vi tar imot Jesus. Joh. 1, 12. Og det er ved omvendelse og tro. Ikke noe i vårt liv er regnet med her. Alt er av nåde uten vår fortjeneste. Gud gir oss frelsen fordi Jesus kjøpte den med sitt blod. Å ta imot, omvende seg og tro er ikke lovgjerninger. Også det blir virket av Gud ved hans Ånd.

En kristen har altså erfart noe av frelsesverket og vet at alle synder er tilgitt for Jesu skyld. Likevel kjenner vi at frelsen må være større og mer enn det mitt lille hjerte har opplevd.

Derfor blir vi liksom sultne på å se mer av det Jesus gjorde for oss. Og vi må stadig se det igjen. Ikke slik at ”Gud har mer å gi” enn frelsesverket. Men vi lengter etter å forstå mer, få del i mer av det han gjorde. Det er et tegn på levende kristne.

Spurgeon sier: ”De helliges hellige hunger vokser etter hvert som den blir tilfredsstilt.” Det kan være noe kaldt og tilstivnet hos kristne som har sluttet å vokse i nåde og kjennskap til Jesus. 2. Pet. 3, 18. Det er Guds ord som gir oss denne kunnskap – derfor er det vår lyst.

Når vi frelste så går over dødsfloden (eller hentes av Jesus når han kommer), går vi inn i det evige riket. Og da opplever vi frelsen i hele dens fylde. Det blir en vidunderlig dag. Da skal øynene åpnes, vi ser Jesus som han virkelig er – og blir ham lik! Da er målet nådd.

177. Sjelen.

175 La min sjel leve og lovprise deg, og la dine dommer hjelpe meg!

Sjelelivet er vårt indre liv, og ikke det ytre legemlige liv blant andre mennesker. Ordet sjel bruker vi også om vårt liv i Gud og kontakten med ham, det åndelige og evige. (Men ikke alle bruker det på den måten.)

La min sjel leve! Det er ikke nok at jeg har det godt som menneske, både sosialt, økonomisk og helsemessig. Alt det takker vi for. Mange har store vansker med dette.

Likevel: Sjelelivet står høyest.Det betyr at vi må få det godt her i livet i troslivet med Gud. La min sjel leve godt med Gud. La meg alltid eie syndenes forlatelse og ha en åpen himmel over mitt liv.

Når så livet er slsutt og evigheten begynner, la da min sjel gå hjem til deg. Herre, la meg få en plass i din himmel, og takk for at det får jeg ved troen allerede her på jorden. Bevar min sjel, slik at jeg når fram!

Og love deg, står det. Lovsang er takk. Vi takker og lovpriser ham vår skaper og Herre over alle ting. Til lenger vi lever, til mer får sjelen å takke for, og til sterkere blir lovsangen. La meg aldri glemme å takke for alt det Gud gav. Hjelp meg slik at ikke verdens sinn og utakknemlighet overskygger gavene og giveren og nåden.

Til dette trenger vi hjelp. Derfor sier han: La dine dommer være min hjelp. Det er andre gang i denne siste delen av salmen at han ber om hjelp. Han behøver det.

”Dommer” er også her et uttrykk for Guds ord, og det står i flertall. Bibelen forteller om mye som Gud har gjort og gjør for sitt folk. Israels folk er et forbilde på vårt liv slik.

Vil du undervise meg Gud om kristenlivet, minne meg om hva ditt ord sier om et rett og sant liv. Ja, hjelpe sjelen til å ha det godt.

178. Å fare vill

176. Jeg har faret vill. Oppsøk din tjener som et tapt får! For jeg har ikke glemt dine bud.


Salmisten ser gjerne seg selv her. Han erkjenner at han har faret vill så ofte. Han er egen-rådig og håpløs i seg selv. Derfor avslutter han salmen slik: Du må lete etter meg, Herren. Jeg finner ikke fram selv. Og det er sant om oss alle. Da vi var i verden, for vi vill. Vi var ikke så bekymret for våre synder, men gjorde vår egen vilje uten å spørre Gud den Allmektige til råds. Og vi kunne ikke glede oss over dine bud eller gjøre som du ville av et glad hjerte. Og senere i livet: ofte gikk vi feil. ”Jeg mistet veien, og jeg mistet meg selv,” sier Spurgeon.

Oppsøk din tjener som et tapt får. Slik ber han. Han er virkelig tapt. Vi er alle det om vi ikke har det rett med Gud og eier hans egen rettferdighet. Et tapt får er overgitt til døden når det går vill i ørkenen. Der er villdyr som truer, og ingen mat å finne. Og en sau kan ikke finne veien hjem alene. Vi er ikke som en hund, skriver Spurgeon. For den kan finne veien hjem igjen. Slik er denne verden. Derfor, Herre, må du oppsøke de fortapte og berge dem hjem. Også meg, søk meg som hyrden leter etter sine sauer. Esek. 34,12. For jeg er også din ringe tjener og ønsker mest av alt å være hos deg. Men synden har lurt meg og ført meg bort fra deg. Derfor trenger jeg nåde og tilgivelse. Det er min viktigste bønn. Men i dette ligger også tillit og tro. Det er en bønn i tro, som Matthew Henry skriver om. Han har tillit til at Herren vil lete og finne ham. Derfor er ikke dette en fortvilet og trøstesløs bønn. Herren vil gjøre alt for å finne sine, slik David som ung gjeter hadde gjort så ofte.

For jeg har ikke glemt dine bud. Han kjenner Guds vilje og vet at Herren har rett. Han vil egentlig ikke gjør ham imot. Men så hendte det: han ble overlistet av en synd, han forgikk seg ved djevelens listige angrep. Nå vet du Herre, at jeg ønsker å komme tilbake i et rett forhold til deg. Derfor må du søke meg opp. Ettersom fristeren og synden er like nær oss hele livet, blir dette en livslang bønn for alle kristne. Oppsøk meg hver gang jeg trår feil, for jeg kjenner dine bud og vet at jeg synder. Derfor må vi takke for hans nåde. Han har hentet oss inn igjen mange ganger. Takk, takk, kjære Far.

Om ”Guds ord” i Salme 119.

Salme 119 er B.s lengste kap. - 176 v.

(Dette avsnittet er på nynorsk.)

I dette kapitlet er brukt 12 ord eller uttrykk som synonymer for Guds ord. Og dei viser fleire sider ved Guds ord. Det er som ein juvel med mange slipte kantar. Alle høyrer saman og gir oss det totale biletet. Salme 19, 8. I Septuaginta er overskrifta: Halleluja. Og me har verkelig grunn til å prisa Herren for Guds ord.

A. Ord om Guds ord:

1. Lov (hebr. Torah), v. 1: Sæle er dei... som ferdast i Herrens lov. Det er brukt minst 25 gonger. Lov tyder lære, instruksjon og Openberring. Det er brukt om eit einskilt bod eller om heile lova (Mose lov), om dei ti bod og om heile GT. Lova skal læra oss noko.

Joh. 15, 25: det ordet som står i lova skulle oppfyllast.

1. Kor 14, 21: salmane og profetane er lova.

Lova er ikkje berre lov med trusler om straff slik me brukar det og oppfattar omgrepet. Det er Guds vilje til oss i hans ord. Det er ikkje berre til orientering, men innebygd i omgrepet ligg at den skal holdast. Ei lov er til for å holdast.

2. Vitnemål (hebr. -ed), v. 2: Sæle er dei som tek vare på hans vitnemål. Lova skulle setjast i paktens ark og vera eit "vitnemål mot deg" (5. Mos. 31, 26). Lova sine krav og Guds vilje vitnar mot oss og viser at me gjer feil. Lova åtvarar oss: Utan å halda den er me forbanna, Gal. 3, 10. Kol 2, 14: lova er skuldbrevet som gjekk oss imot.

Ordet er eit trofast vitnemål, det viser oss Guds frelse, v. 24. Difor er den mi lyst. Den gir råd - om Guds vei og vilje.

3. Veg (hebr. dæræk), v. 3: men ferdast på hans vegar. Det er livet etter Guds vilje. Jfr. Apg. 8, 2... Salme 18, 22-23. Jer. 6, 16: spør etter dei gamle stiar, dvs. det livet som Guds ord forkynner.

Det er to vegar: ein brei og ein smal. Jesus (Joh. 14, 6) er den smale. Det er viktig å bli bevart der, for berre den fører fram. V. 37: hald meg i live på din veg, dvs. la meg ikke koma bort og forvilla meg inn på fortapingsvegen. Salme 139, 24. NO.78 har: den onde vei, dvs, avgudane sin veg.

4. Bod (hebr. Tsawah) v. 6: eg gir akt på alle boda dine. Eit bod er tale med autoritet. Guds ord overtyder når det blir motteke. Joh. 7, 17. Ordet har rett til å tala til oss og gi ordre. Og dette ordet er gitt for at det skal haldast. Guds folk ber i v. 35: lei meg. Og me veit at det er best.

5. Føreskrifter (føresegner) (hebr. Chaqaq), v. 5: så eg held dine føreskrif­ter. Det talar om at me er forplikta på Bibelen, hans ord er bindane og varer evig. Same ord i Jes. 30, 8: eit evig vitnemål, i ei bok. Guds ord er ikkje "motebetont".

6. Dommer (hebr. misjpat), v. 7: når jeg lærer dine rettferdige dommer å kjenne. Nyn-78: bod. Dom betyr: Gud som vet alt skal avgjøre alt. han vil dømme mennesket etter sin vilje. Den har han forklart i Bibelen. Bibelens ord er altså avgjørende i dommen. Det er rettferdig, Joh. 12, 48.

V. 75: Jeg vet at dine dommer er rettferdige, nyn.: rette. Slik taler Guds folk om Guds ord! De setter seg ikke opp mot det. Han ber i v. 108: lær meg dine dommer, vi blir aldri utlært i det.

7. Ord (hebr. davar), v. 9: Ved å holde seg etter ditt ord. Ordet er brukt 23 ganger her.

8. Ord (hebr. 'imrah), v. 11: I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord. Det er brukt 19 ganger i salmen.

To ord for ord. Til sammen er de brukt 42 ganger i salmen. NEB har "løfte". Det lærer oss at Guds budskap og vilje er nedtegnet, skrevet. Det er ikke vår tanke eller innfall. Et ord er virkek­raftig, f. eks.: jeg elsker deg, jeg hater deg. O. Sæverås: Situasjonen er ikke den samme før og etter et ord. Guds vilje er ord til oss. V. 25: Min sjel er nedtrykt i støvet, hold meg i live etter ditt ord (davar). Derfor er ordet viktig.

et ord fra Gud kan forandre alt, ikke følelsesmessig, men ved å lese seg glad. Salme 23 og 32.

9. Befalinger (hebr.: piqudim), v. 15: På dine befalinger vil jeg grunne. En befaling er noe du ikke kommer unna. Som en offiser befaler sin tropp. Guds befalinger gjelder alle. Ordet står i pluralis.

10. Trofasthet (hebr.: 'æmunah), v. 90: Fra slekt til slekt varer din trofasthet. Det er samme rotord som vårt amen, som betyr at noe visselig skal skje. Dette sier mye om Guds ord og lov.

11. Navn (hebr. sjem), v. 132: mot dem som elsker ditt navn. Navn brukes noen ganger på hebraisk som uttrykk for Gud. Jødene tilber Guds navn i stedet for å uttale navnet (JHVH) av frykt for å uttale det galt. Og Guds person er ett med hans ord og lov. Å elske Guds navn er å elske Gud selv og dermed hans vilje som er uttrykt i hans ord.

berge dem. 12. Stier (hebr. Orach) som betyr levemåte, v. 15: og tenke på dine stier. Det kan oppfattes som synonymt med første del i verset: på dine befalinger vil jeg grunne, i tråd med hebraisk praksis i poesi.