fredag 8. februar 2008

Del I-IV.

Det gylne alfabetet

Salme 119.

Andakter av NDH.

(Salmer på denne bloggen vil bli overflyttet til en ny blogg: bibelsalmer med unntak av Salme 119 og andre artikler om salmene.Se: http://bibelsalmer.blogspot.com.

Salme 119

1. Salmen om Guds ord.

Salme 119 er en helt spesiell salme i Bibelen. Den er Bibelens lengste kapittel med 176 vers. Og alle vers har et uttrykk for Guds ord med unntagelse av ett eller to vers. Derfor kan vi med rette kalle den "Salmen om Guds ord". Her lærer vi altså at Guds ord er det sentrale. Det må være alle steder. Og Guds ord kan uttrykkes med mange uttrykk, her er f. eks. brukt ordene Herrens lov, han s vitnesbyrd, hans veier, befalinger, forskrifter og bud.

Og salmen er bygt opp på kunstnerisk vis også. Den er delt inn i 22 avsnitt - etter antallet på bokstaver på hebraisk. Hvert avsnitt har 8 linjer eller vers, og hvert vers i første avsnitt begynner med bokstaven A. I andre avsnitt begynner alle vers med bokstaven B osv. Bare dette viser at det er noe spesielt med salmen.

Den store predikanten C. H. Spurgeon kalte salmen "Det gylne alfabet" om Guds ord, og forklaringen finner vi i hans store kommentar til Salmene, ”Davids skattkiste”.
Når vi leser gjennom salmen, ser vi snart at salmen forklarer hva Guds ord er og hvordan det virker eller hva det skal gjøre. Det skal vi prøve å vise i disse andaktene. For Guds ord er avgjørende for vårt åndelige liv, og det virker også inn på hverdagslivet og faktisk på det politiske liv i landet. Der folket og landets ledelse holder Guds ord høyt i ære, kan Gud velsigne og da går det godt for oss - når vi ser det fra Guds synsvinkel. La oss leve i bønn om at det må skje.


Del I. Alef – v. 1-8.

Alef er den første bokstaven ( אּ ) i det hebraiske alfabetet og brukes om tallet 1. Med to prikker over bokstaven betyr det 1000. Alef er trolig bilde av en okse eller oksehode. Den er ofte stum eller uttales som pustelyd.

Vers 1: Hvem er salige? 1

2. Salig og oppriktig.

I vers 1 står det to ting om de salige. Og det forteller litt om hva ordet salig betyr. Det har med lykke å gjøre. Men ikke slik vi ofte tenker, at den rike og vellykkede er lykkelig. Mange slike sier tvert om at de ikke er så lykkelige. Og det kommer av at de har bygt lykken på et feil grunnlag.

Mange tror at de blir lykkelige hvis de får alt det de selv ønsker, blir rike, populære og kommer i media. Å komme på TV er for noen "helt topp". Da har de nådd målet. Jeg tror det er noe av forklaringen på at mange melder seg til "reality-serier". Å vinne millionen er bare et trinn på veien til lykke.

Men det ligger noe sorg og fortvilelse og skuffelse i veikanten der. Livet var ikke slik de hadde trodd. Hvorfor?

En viktig grunn er at de ikke "vandrer i Herrens lov", som v. 1 sier. De er salige. Å vandre etter Herrens lov er å leve slik Gud sier vi skal. Det går alltid galt når vi viker fra det. Herrens lov er ikke her bare de ti bud. Det er et uttrykk for hele Guds vilje med oss. En forutsetning for å gjøre Guds vilje, er alltid oppriktighet. Da har vi ingen baktanker og ingen egen ære å ivareta. Vi skjuler ikke noe for Gud, verken synder eller framtidsplaner. Vi legger det alt åpent fram for den gode Gud - som likevel ser alt og vet om hjertet er helt med ham,.

Så får vi begynne denne dagen med denne bønnen: Herre, gjør meg til ditt barn slik at jeg går på dine veier! Og takk for den lykke og salighet du vil gi meg denne dag. Amen.


Hvem er salige? 2.

3. En overskrift over livet, v. 2.

Også vers 2 begynner med ordet salig. Salmisten vil utdype dette ennå mer. Og dermed blir disse to første versene i Salme 119 som en slags overskrift både over hele salmen og over det Gudslivet som salmen beskriver og taler om.

Her får vi et nytt uttrykk for Guds ord - nemlig hans vitnesbyrd. Til vanlig bruker vi ordet vitnesbyrd om det å fortelle hva vi selv har opplevd med Gud og hvordan vi kom til troen. Et vitne har som oppgave bare å fortelle hva de har sett og hørt, f. eks. i en rettssal. Vi skal ikke legge til egne tanker og meninger. De er uinteressante for saken.

Her bruker salmisten ordet om Gud. Han har vitnet. Og det har han gjort i sitt eget ord. Hva har Gud sagt der som er relevant for oss i forhold til Gud? Jo, han har vitnet om vår synd. Det står mye om den i Bibelen. Og så har han vitnet om at vi kan forlatelse for synden og slik bli frelst. Guds vitnesbyrd om frelsen i Kristus er mange. Han har også fortalt oss hva som skjer om vi vraker den frelse Gud tilbyr. Han har talt klart om fortapelsen så vel som om himmelen.

Hva velger du så, velg rett og velg i tide - om du vil målet nå. Slik synger vi.

De som søker Gud og det han har vitnet om for oss, er salig. Å søke ham av hele sitt hjerte er å legge alt i Guds hånd og la han bestemme alt i vårt liv. Det betyr at vi godtar hans dom over vårt liv og at det bare er en vei til himmelen - Jesus. Og da har vi ingen baktanker om belønning form gode gjerninger eller at vi har fortjent noe. Alt vårt eget må legges til side. Nå er det bare nåden som gjelder. Å leve på nåde er virkelig å være salig. ndh


4. Urett – det motsatte av livet.

Vers 3.

I dette verset ser vi kontrasten til livet i Gud. Vi kan ikke vandre på Herrens veier og samtidig leve i synd. Det er den store feile mange mennesker i dag gjør. De tror de kan velge livsretning og innhold selv.

Urett er alle slags synder. Noen er åpenbare, og det er en skam å leve der for en kristen. Da må han straks reise seg og be om nåde. Men det finnes også mye skjult urett. Få vet om det, og kanskje du bærer på noe i ditt hjerte som ingen andre kjenner. Gammel urett som du selv har lidd ligger og gnager inni deg. Slike tanker føder svarte tanker i et menneske – tanker blandet opp med uvilje og hat og lyst til å ”ta igjen”. Mange tror at ”hevnen er søt”. Men hevnens lønn er evig død.

Det rette livet er ”på hans veier”. Og det er alltid kjærlighet. Den er oppfyllelsen av hele Guds lov. Her må vi be til den Allmektige Far: Herre, gi meg mer av det rette sinn mot alle mennesker. Jesus bad oss om å elske – til og med våre fiender, om vi har noen.

Når vi bekjenner urett og synd og tror Guds nåde, lever vi i den salighet som salmen åpnet med. En kristen skal ikke og kan ikke leve i ytre, åpenbare synder. Vi blir nok aldri så fullkomne at vi aldri tenker eller føler noe galt i vårt indre. Dette grumset skal vi også få legge fram for Jesus. Og skulle vi falle i ytre synd, må vi straks vende tilbake til Faderens armer og få ny nåde og frelse. Det vil han gi oss.

Når vi slik lever i syndenes forlatelse daglig, får vi også avsky for synden slik at vi ikke v i l leve der. Det er den Hellige Ånds gjerning i oss. Og da er du på Herrens veier. ndh.


5. Nøye med Gud bud, v. 4.

Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye.

Gud har gitt sitt ord til menneskene. Vi kjenner hans befalinger i Bibelen. Og de er egentlig en gave fra Gud. Han overlot ikke sin skapning til seg selv etter syndefallet. Han gav oss sitt ord til veiledning og hjelp her i livet.

Hans ord er ikke alltid lett å høre og ta til seg. For vår egen natur er uvillig til å gjøre det Gud sier. Synden i oss nekter å gå på Guds veier. For de er ikke behagelige for vår falne natur.

Noen prøver så å inngå et kompromiss med Guds ord. De vil holde noe av ordet, det som passer i øyeblikket, og det som ikke koster oss for mye forsakelse og som vi forstår med vår tanke. Mange mennesker vil ha Gud med som en hjelper i nøden og som en garanti her i livet. Og kanskje i evigheten hvis den finnes.

Nei, sier Gud. Han har gitt sine ord til oss for at vi skal holde dem nøye, står det. Med flid, står det i en svensk bibel. Vi har ikke lov til å forandre på noe bud, eller tolket mildere og lettere enn det ordet sier. Å være nøye er å ta hver bokstav og hvert ord slik de står.

Det betyr at livet vårt skal være ulastelig i alle ting. Dypest sett kan vi ikke det. Vi blir aldri slik i oss selv. Derfor taler slike ord også om vår frelse av nåde. I vårt eget liv er vi urettferdige helt igjennom. Så har Gud ordnet en ny frelse, og der får vi som gave – ikke bare hans befalinger – men en ny og fullkommen rettferdighet i Kristus.

Da vil vi prøve å leve vårt hverdagsliv i overensstemmelse med det vi eier i Kristus. Vår nye natur sier det. Herre, hjelp oss på veien her.

6. Et stødig liv, v. 5

Å, at min ferd måtte bli stø, så jeg holder dine forskrifter.

Dette er både et kraftig og nyttig ord fra Gud til oss. Det er egentlig en bønn eller ønske fra salmisten. I en gammel bibel fra 1699/1738 står det: ”O! at mit Liv maatte holde din ret med stor Alvorlighed!”

Her er altså tale om et samsvar mellom vårt hverdagsliv og Guds ord og vilje. Det ønsker og ber han om. Slik skulle vår tanke også være. ”Å, la mitt liv om Jesus tale.”

Min ferd. Det er livet hver dag. Det er slik jeg er hjemme hos mine egne, og slik jeg oppfører meg på arbeidsplassen og i fritiden. Min ferd er summen av alle småting i livet, hver eneste handling satt sammen til et hele.

La den være stø, sier han. Her betyr det at jeg må være på rett vei og ikke vike av til noen kant. En stødig mann er ikke vinglete og tar etter siste mote og mener siste skrik er rett – også i kristen lære. Nei, han ber om å få være på den rette vei, som Gud har vist oss i ordet. Det er å være stø.

Så jeg holder dine forskrifter, sier han. Verset kan oversettes slik at ønske er å bli ledet til å holde Guds ord. Det er bare ved å holde seg etter Guds bud og vilje, at vi kan leve rett og være på rett vei. Denne bønnen er nødvendig for oss alle. Skal vi be den i dag? Ja, alle dager. Er du villig til å be slik nå, og å følge Guds ord så langt du kjenner det? Guds fred over oss alle.

7. Til skamme, v. 6.

Verset knytter seg til det som stod foran og siste del av dette verset. Indirekte sier det da at vi blir til skamme for Gud om vi ikke akter på Guds ord. Det er et uttrykk som blir brukt flere ganger i Bibelen, og det har et evig alvor over seg.

Å bli til skamme i Guds rike er å gå fortapt. Du må så å si snu i døra.

Det er synden som fører skam over mennesket. Her er ikke tale om at noen får skam av andre syndere. Det er å snu alt på hodet. Syndere skammer seg tvert om ved de rettferdige og troende. De vil ikke kjennes ved oss åpent, selv om det er slekt eller naboer. De vrir seg unna kontakt når andre verdslige ser det.

Nei, her gjelder skammen de ugudelige får av Gud i dommen. De blir avvist og dømt til evig pine. Så må de snu seg fra hele himmelens herlighet og med skam forlate alle muligheter til å vende om. Her hadde de foraktet omvendelsen og snudd seg fra den. Nå opplever de at Gud vender seg bort og ber dem føres bort til evig natt og mørke.

Paulus hadde vært i en slik tilstand. David hadde også vært det da han syndet og ikke ville bekjenne. Salmisten kjente nok til det samme. Men nå hadde han funnet veien: Guds ord viste vei, og det var Guds vilje.

Her er det trolig ikke porten til frelse det er tale om, men mer den smale veien. En rett begynnelse er viktig. Men ikke mindre er livet med Gud. Skammen snur seg til glede og håp når vi får leve med Gud av nåde og etter hans vilje. Må herren hjelpe oss til det, mer og mer.

8. Gi akt på alle Guds bud, v. 6b.

Å gi akt på Guds bud her er det samme som å holde hans forskrifter, v. 5. Vi taler altså om det kristne livet. Og Gud har fortalt oss i Ordet om hvordan det bør være. Det er ikke snakk om moralsk fullkommenhet og syndfrihet. Men Gud vil vi skal innordne vårt liv etter hans vilje. Poenget er at det er til gagn for oss.

Å gi akt på er å holde budene. På svensk står det: Når jeg ser på (’skådade’) på budene. Slik er det faktisk: hvis vi skal kunne holdene budene, må vi kjenne dem – og da må vi se på dem, studere, lese og lære dem. Indirekte er dette en oppfordring til å studere Bibelen. Nå har mange lite bibelkunnskap og mangler derfor innsyn til Guds vilje med sitt liv. Da må vi begynne fra begynnelsen, lese og lære Skriften.

Så legger vi merke til at dette gjelder alle Guds bud. Det er heller ikke her bare tale om de ti bud i Mose lov. Han taler om hele Guds vilje som består av mange punkt. Derfor setter han ordet bud i flertall.

Og det gjelder alle deler av hans vilje. Vi kan ikke plukke ut noe som vi forstår og er enig i fra før, og si at det godtar jeg. Når vi så finner noe som går vår tanke og vilje imot, rygger vi tilbake og sier: Nei, det forstår jeg ikke, så det kan jeg ikke godta.

Her er det viktig å tenke over at Guds vilje er en, slik Gud er en. Bibelen bruker ikke bare ordet bud i flertall for å vise Guds vilje. Han taler også om loven i entall. Det betyr det samme, men nå sett som en helhet. Bryter vi ett bud, så har vi forbrutt oss mot hele Guds vilje. På engelsk (King James) står det: Jeg har respekt for alle dine bud. Det er hemmeligheten: Respekt for Guds ord og vilje.

Når vi skal innordne livet vårt under Guds plan med det, vil det koste for kjødet. Det er aldri lett å bøye seg. Men det er salig å kunne si: Herre, du har rett, Vis meg hele din vilje med mitt liv. Da er du befriet fra skammen en dag, og får leve salig her på jord til du går inn i den salige himmel.

9. Oppriktig lovsang, v. 7.

I hjertets oppriktighet vil jeg prise deg når jeg lærer dine rettferdige dommer å kjenne.

Det første og viktigste er å lære å kjenne Guds ord og vilje. Dine rettferdige dommer er et uttrykk for Guds tale. Vi må kjenne dem om vi skal holde dem. Denne tanken møter vi flere ganger her.

Skal vi lære Guds ord, må vi lese det. Kunnskap krever arbeid, og ingen blir utlærd uten lesing og studering. Det viser all vår erfaring. Og vi må lese den om igjen og om igjen, for vi glemmer lett.

Ordet og loven kalles rettferdige dommer. Mange kritiserer Guds ord og mener det ikke er rettferdige ord. Da blir lett menneskene dommere over Gud. Det fører galt av sted. Det er alltid Gud som har det siste ord og skal dømme verden en dag. Det blir en rettferdig dom. Men ordet gjelder også i dag, og Gud bedømmer oss og vil lede oss på rette vei. Da er han også rettferdig.

Når vi erkjenner og ser at Guds vei alltid er den rette og beste, vil vi takke ham for det. Da kommer lovsangen. For da er skammen borte, v. 6. Vi står for Gud ikledd hans egen rettferdighet og frelse. Da har vi stor grunn til å lovsynge vår Herre.

Da gjør vi det av hjertet, og ikke bare med munn og lepper. Det siste er en ytre sang som har liten himmelsk verdi uten det indre oppriktige hjerte.

10. Forlat meg ikke, v. 8.

Dine forskrifter vil jeg holde, du må ikke rent forlate meg!

Dette siste verset i den første delen av salmen inneholder både et løfte og en bønn av salmisten. Begge er uttrykk for salmistens vilje til å gå Guds vei.

Han vil gjerne følge Guds ord. Det er en indre trang som følger med den nye fødsel. Men han kan ikke gjøre det av egen kraft, derfor er det samtidig en bønn om hjelp. Mon ikke alle kjenner på det samme. Vår nye natur ønsker så inderlig å gjøre Guds vilje, men vi kjenner på stor avmakt og kraftløshet til det. Derfor må vi stadig be om ny nåde og hjelp.

Ordet kalles her Guds forskrifter. Her er det også flertall, for å vise at Gud vil inn i hele vårt liv. Han har råd og formaning til småting så vel som det store. En troende er villig til å gå hele veien og slippe ham til i alle kroker av livet.

Men lykkes det alltid? Mange av oss har minner om svikt og nederlag i livet. Det er ikke så lett å få skikk på det gamle menneske som har lyst til å synde. Kjødet kan aldri bli rett omvendt og kristen, men det skal holdes nede i daglig bot og bønn. Slik talte Luther. Vi skal ikke kjøpe himmelbillett med et godt liv, men vi bli et bedre vitne om Jesus når vi følger Guds ord.

Når det ikke lykkes, kommer kanskje tanken på at Gud vil forlate meg. Noen ganger ser det ut som om han har gått fra oss. Han skjuler seg noen ganger for å vise at vi er avhengige av ham. Det vet salmisten, derfor ber han: Du må ikke rent forlate meg. Det er en evig katastrofe i fortapelsen om Gud forlater et menneske. Derfor er dette en dyp og inderlig bønn som vi alle må be.

Del II. Bet - 9-16.

Bet er andre bokstav ( בּ ) i alfabetet og brukes om tallet 2. Ordet Bet betyr hus eller telt. Med en prikk (dagesj) inne i bokstaven uttales den B, mens uten prikker det en V. Den eldste form av bokstaven kan se ut som et telt.

11. De unge på en ren sti, v. 9.

Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.

I Bibelen tales det om ungdommens synder og lyster (Salme 25, 7 og 2. Tim. 2, 22). Det taler ikke bare om det sjette bud, slik mange forstår det. Men i ungdomstiden er vi lett påvirkelig til mange ting. Da er det lett å rote seg bort i synd og urenhet av mange slag. Og vi bærer ofte preg av ungdomstiden hele livet.

Dette vet salmisten. Derfor stiller han et spørsmål som all ungdom skulle stille seg selv. Hvordan skal jeg leve rent? Det må bety: Hvordan skal jeg leve rett etter Guds ord og vilje?

Det er ikke lett i egen kraft. Det viser de mange falne langs livets vei. En ungdom er full av følelser og fattig på kunnskap og erfaring, som Spurgeon sier. Derfor er dette et viktig spørsmål ved livets begynnelse.

Skolen skulle vært det rette stedet for å svare. Og det har den gjort i mange år tidligere. Nå er det ikke lenger slik. Mange foreldre svarer heller ikke slik Bibelen taler. Nå lyder det helst slik: De må selv finne ut av sitt liv, om hva som er rett for dem selv.

Men Bibelen har et tydelig svar: Hold deg etter Guds ord. Det taler om livets hellighet og renhet, om å leve i Kristi etterfølgelse, om offerveien der Guds finger peker. Vil du gå på den? Der har Kristus gått før, og han kjenner hver sving på veien. Målet er klart når dødens kaller oss bort fra livet og inn i Guds himmel. Derfor er du trygg når du holder deg til Guds ord. Det er et godt kart.

12. Av hele mitt hjerte.

Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud, v. 10.

Forfatteren kommer først med en sterk bekjennelse, og deretter en bønn. – Jeg søker deg, sier han. De fleste vil nok ha Guds gaver, men vil de eie Gud selv og være i hans nærhet? Han vil heller ikke bare prøve å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Han ønsker å ha et personlig samfunn med Gud.

Dette verset henger sammen med det forrige. Den beste måte å leve et rent og rett liv på er å leve i Guds nærhet, i Ordet og bønnen og i samfunnet med de andre hellige. Der får du styrke og kraft og veiledning til livet med Gud.

Kan det så sies om oss at vi søker Gud av hele vårt hjerte? Noen vil være kristne og komme til himmelen, men samtidig vil de leve som de vil i verden. De vil smake på synden og prøve hvordan verden er. I Guds rike er det umulig. Der heter det: ”Gi deg helt, og vit at ingen, ingen det har angret på.”

Da er det han ber inderlig og ydmykt: La meg ikke fare vill. Alle kristne som har levd en tid, vet om farer og avveier i gudslivet. Men han kjenner veien: Han må be om hjelp. Skal han leve med Gud, må han alltid være på den rette veien. Han innser at det makter han ikke. Veien er å følge hans bud. Dette er ikke lovisk tale. Det er som når sjåføren følger trafikkreglene i en sterkt trafikkert bygate. Og ingen må tro at han når himmelen, uten å følge Guds veiledning i hans eget ord. Det er derfor vi har fått dem.

13. Å gjemme Guds ord.

I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg, v. 11.

Dette er et slags vitnesbyrd og erklæring om hvordan salmisten har det. Ordet henger sammen med det forrige verset: Han var redd for å fare vill. Hvordan skal han unngå det?

Han gjemmer Guds ord i sitt hjerte. Og for å gjemme det må han kjenne det. Slik må vi lese og studere Guds ord – og så ta vare på det i vårt minne og tanke og sinn. Det er som en proviantkasse og en verktøykasse og et smykkeskrin. Det er nødvendig og nyttig og verdifullt å eie Guds ord. Derfor må vi samle på Guds ord, og la det være vår største rikdom.

Tanken er nettopp at det skal bevare oss fra synden og frafallet. Det er målet med å eie Guds ord. En kristen er redd for å synde. Her er det ikke bare spørsmål om å gjøre noe galt mot andre mennesker. Det er isolert sett galt nok, og det skal vi passe oss for. Verden leggere vekt på det, og mange fine mennesker taler om å være snille mot hverandre.

Men salmisten ser mye dypere. Han ser at synden egentlig alltid er mot Gud. Det er ham vi står til regnskap for. David så det midt i sin syndenød: ”Mot deg alene har jeg syndet,” Salme. 51, 6. Og da blir det alvor. Da synger vi med sangeren: ”Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned.”

Da tenker vi: Å, om dette var ugjort! Herre, rens meg fra synden. Og vi ber: Hjelp meg til ikke å synde mer. Og hvordan kan det skje? – Jeg har gjemt ditt ord i hjerte! Det minner oss om veien, og viser oss løsningen når vi faller. Amen.

14. Lær meg.

Lovet være du, Herre! Lær meg dine forskrifter, v. 12.

Dette verset er knyttet til det forrige: Når Guds ord fyller vårt sinn, har vi grunn til å synge lovsanger til Gud. Og da blir det en bibelsk lovsang, og ikke oppkonstruerte ord og tanker som menneskene liker. Da er det ikke oss selv som kommer i sentrum, men Herren.

Og da ser vi tydelig at vi trenger å lære mer av ham og ham. Og det kan vi bare ved hans ord. Derfor kommer bønnen så naturlig: Lær meg mer av dine forskrifter! Vis meg hva ordet ditt betyr for meg.

Det er elevene og lærlingene som spør slik. Mesteren kan det. Men den unge disippel og en nyfrelst har mange spørsmål. Det mesteren tror er en selvfølge, er ofte helt ukjent for eleven. Det er derfor han går i lære.

Nå er vi alle slike lærlinger i Guds rike. Vi har bare en Mester, Jesus Kristus. Da må vi gå til ham og be om at han vil legge sakene fram for oss: ”Fortell det ganske enkelt som til et lite barn! … Fortell meg det så langsomt at det kan trenge inn – og riktig ofte – og jevnt og stille. Det er et tegn på ekte lydighet når en takker og lover Gud og ber om mer visdom ide guddommelige hemmeligheter. Og det er Guds godhet som er grunnen til at vi kan takke og be slik.

Hele kristenlivet blir en slik bønn. Vi må lære å be, og å lese Bibelen rett, lære å se min synd slik den virkelig er, og lære hvordan jeg skal leve som en rett kristen – hver dag. Når evighetens port åpner seg for oss, vil se hele rikdommen i Guds råd og takken og lovsangen blir fullkommen.

15. Jeg har forkynt.

Med mine lepper har jeg forkynt alle lover fra din munn, v. 13.

I dette verset taler salmisten om forkynnelse, og at han har forkynt alt, og at det egentlig kommer fra Gud. Det er en god prekenlære.

Han har forkynt. I det ligger både vitnesbyrdet og talen. Salmisten har kunngjort Guds ord for folket. Det er nødvendig til alle tider. Skal folket lære Gud å kjenne, må de høre om ham. Han er skjult for fornuften, og vår egen tanke kan aldri finne fram til det rette bilde av Gud og hans vilje. Slik er mennesket etter syndefallet.

Her ser vi også at han har forkynt alt det Gud sier. Det er et flott vitnesbyrd og erklæring. Tenk om vi som forkynner kunne si det samme med et ærlig hjerte: Jeg har forkynt alt det Gud har sagt. Med skam må vi vel heller si at vi har vært temmelig ensidige det meste av livet.

Og så er det viktig at vi holder oss til det Gud har sagt. Vi har en følelse av at noen som preker, har diktet opp sin egen lære på noen punkt. Eller de har lest det i bøker som ikke er inspirert av Ham. Og da blir det galt.

For det er slik at vi trenger det Gud har sagt. Det er ikke bare noen gode, oppbyggelige trøsteord som er nyttige for oss. Paulus sa at han hadde forkynt hele Guds råd. Kan det sies om oss?

Så sier han til slutt: Det han har forkynt kom fra Guds munn. Det betyr først at Skriften er inspirert av Gud. Bibelen er ikke menneskeverk. Det er Gud som taler. Dernest sier han at når han talte, så fikk han det av Gud. Han tenkte ikke selv ut hva han skulle si hver gang. Han planla så å si ikke for lang tid framover. Han var åpen for Guds tale og råd. Slik er det for en Ordets forkynner nå også. Vi må noen ganger forandre på våre planer, for Gud sender oss et ord: Dette skal du si i kveld. Lykkelig den taler som er lydig da. Og lykkelig den forsamling som har en slik forkynner.

16. Glede over rikdom.

V. 14. Jeg har gledet meg over å vandre etter dine vitnesbyrd, som over all rikdom.

Glede i Gud. Det er noe stort. Det er ikke underlig at Paulus skriver til filipperne: Gled dere i herre alltid, atter vil jeg si: Gled dere! Fil. 4, 4. Mange steder i Bibelen hører vi om gleden i Gud. Også denne forfatteren hadde opplevd det.

Den kristne glede er noe helt annet enn den verdslige støy og høye latter. Gleden i Gud er dypere og mer ekte. Den varer evig og har sin grunn utenfor oss selv. Derfor kan man være glad i dype trengsler, i sorg og motgang. Paulus satt selv i fengsel da han skrev oppfordringen: Gled dere alltid!

Her sier han noe mer: Han er glad for å få leve etter Guds vilje. Det var ikke en byrde og tvang for salmisten. Han frydet seg høylytt over å følge Guds ord og råd i livet som en Guds mann. Det er den rette innstilling og tanke. Da har en nådd langt i erkjennelse av hva kristen tro og liv er.

Noen ganger får vi følelsen av – ja, de sier det rett ut – at kristenlivet er fullt av nei og nei, forbud og krav. Noen bibelord er for strenge, det kan ikke være ment slik, sier de. Noen er freidige nok til å galant å hoppe over de bibelord de ikke liker.

Den rette ”ånd” er ikke slik. Den bekjenner: Jeg gleder meg over Guds vilje, selv om den går på tvers av mine ønsker. Vi kjenner mange som har det slik. Gud være lovet for det. De er stødige støtter i Guds tempel på jord.

17. Om å tenke grundig.

V. 15 På dine befalinger vil jeg grunne, og tenke på dine stier.

Salmenes bok begynner med å si at de salige er de som grunner på Herrens lov dag og natt (Salme 1, 1). Og her kommer samme tanke igjen: Jeg vil grunne på dine befalinger.

Ordet befalinger står i flertall. En befaling kan vi ikke komme unna. Det er ikke bare et ønske, men et krav. Slik er Guds ord absolutt. Vi kan ikke diskutere oss bort fra det. Og når det er slik, trenger vi tid til å se inn i Ordet. Hva mener Gud?

Han sier at han vil tenke gjennom dette. Han har sin lyst i det. Det kan et syndig menneske bare få i kontakt med Frelseren. Den som har smakt noe av Guds godhet og nåde, vil lengte etter å høre mer. For det vil alltid være mer som vi ennå ikke har sett i Guds ord.

Skal vi la denne dagen være en studiedag, der Guds ord får trenge inn i oss? Det er slik vi kan bevare vår sti ren, v. 9.

I tillegg vil salmisten ”tenke på” Guds veier. Han vil tenke så mye på dem at han vet hvor de er. Han vil også tenke høyt om dem, som Spurgeon sier. Og da vil han ha ærbødighet for Guds vei og ikke ringeakte dem. På engelsk står det: Jeg har respekt for dine veier. Det man har den rette respekt og ærbødighet for, vil man akte høyt og følge.

Når vi slik betrakter Guds veier, ser vi også hva Guds vei er for oss selv. Ikke alltid ser den like lett ut. Men i lys av Guds ord blir den en rett vei der Gud selv går med. Og da kan tanken bli til takk for hans ledelse. Den ser vi ofte best i etterkant.

Kanskje du ikke kan forstå at livet ditt er i Guds hånd i dag? Prøv og se ditt liv slik Gud ser det – det er også å tenke på denne måten. Noen skyer skygger kanskje for det Gud egentlig vil med deg. Du er inne i en tunnel der alt er mørkt.

Kan du ikke tenke nå: I denne tunnelen er også Den Allmektige Gud! Og han har styringen over alt. Amen.

18. Glede og glemsel.

V. 16 Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke ditt ord.

Dette verset er en fortsettelse av det forrige etter innholdet. Nå vil han ikke bare tenke på Guds ord. Han har sett så mye inn i det at han fryder seg over det. I en gammel oversettelse: ”Jeg forlyster meg i det”. Det kan han gjøre selv om de ytre ting er vanskelige. Paulus og Silas sang lovsanger i fengslet i Filippi (Apg. 16. 25).

Grunnen er at Guds ord sikter først og fremst på sjelen. Og den lever sitt liv ofte uavhengig av de jordiske forhold.

Når Guds ord har en slik virkning på oss, er det rimelig at han ikke vil glemme det. Det er nok mange ting vi glemmer i livet. Alt er slett ikke så my verd å huske. men her sier han: Jeg glemmer ikke ditt ord.

En god måte å huske noe på er å gjenta det flere ganger. Repetisjon er en nyttig øvelse. Da blir minnet fastere og bedre for hver dag. Salme 119 er et godt eksempel på det. Gang etter gang hamrer han løs på dette ene: Guds ord, Guds bud og Guds lov. Alt er uttrykk for at Hans vilje skal være viktig for oss.

Å studere Guds ord er også en god måte å vokse i kristenlivet på. Ordet viser oss mer av oss selv slik at vi blir ydmyket. Og det viser oss Guds frelsesplan fra evighet til evighet. Det taler om nåden og troen og blodet og Guds offerlam. Vi begynner etter hvert å se hvor uendelig stort frelsesverket er.

Slik skaffer vi oss på en måte et lager av tanker om Guds veier. Vi begynner å fatte lengden og bredden, høyden og dybden. kan vi annet enn å takke og lovprise Gud for det?

Del III: Gimel – 17-24.

Gimel er den tredje bokstaven i alfabetet ( גּ ) og brukes derfor som tallet 3. Bokstaven kommer fra ordet Gamal som betyr kamel, eller hodet og nakken på kamelen.

19. Gjør vel imot meg.

V. 17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.

Vi er alle tjenere for Gud. Noen er meget synlige og står i brodden for arbeidet. Det er et stort ansvar. Andre virker i det skjulte. Bare Gud kjenner tjenesten. Derfor blir de aldri omtalt i noe media.

For Gud er likevel all tjeneste stor. Han vil lønne hver enkelt etter den troskap de har vist. Men det ser vi ikke før på den store regnskapens dag. Til da må vi arbeide og leve i tro. Når resultatene blir få, kan det røyne på. Da er det godt å tenke: Jeg skal være tro der jeg er satt. Så lenge jeg makter det, skal det skje.

Men da må Herren være god mot oss, og gjøre vel. Alt er Guds gave. Men noen ganger føler vi at vi behøver noe ekstra fra Ham. Livet går liksom imot oss. Og da kan vi få be: Vi du gjøre ekstra vel mot meg nå! Alt er nåde, men DU har nåde nok. Og nå trenger jeg så mye. Da kan jeg leve.

Da gir han et løfte: Jeg vil holde ditt ord. Det er ikke sagt i overmot. Men det er en konsekvens av Guds store gaver og nåde også i motgangstider. Derfor er dette løfte også et ønske og bønn: Du er så god imot meg, at jeg vil gjerne gjøre slik du ønsker.

Og det finner vi i Guds ord. Der er hans vilje for oss og retningslinjer for hverdagslivet. Og Jesus viste oss et fullkomment menneskeliv. Om vi aldri når opp til det, er det likevel vår modell. Matias Orheim sang slik i 1907:

Å, var eg meir deg Jesus lik,

så hjartevarm og god,

med same kjærleik utan svik som du i striden stod.

Å, var eg meir i liv og tru i alle ting som du, som du,

Min Gud, kor sæl eg var!

20. De underfulle ting.

V. 18 Opplat mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!

De underfulle ting i Guds ord. Ja, de er mange. Bibelen er jo ord fra Gud! Og han er underets Gud. Og der er djupe hemmeligheter, skriver den svenske misjonær og bibellærer P. Fjellstedt. Der er utallige under som vi aldri kan forstå eller forklare her i tiden, sier han.

Det mest underfulle må være ordet om frelse. Kan noen virkelig forstå at en fortapt synder kan bli ren og hvit som snø? Det er i alle fall vanskelig for den som sett litt inn i sitt eget syndeforderv. Han kan ikke forstå det. Og da skjer et nytt under: synderen får lov og han våger å tro det.

Men underet fortsetter. For vi vet så vel at vi trenger syndenes forlatelse hvert sekund om dagen. Å bli bevart som en kristen er underfullt! Alle velgjerninger mot oss, alt det gode han har gitt sine barn gjennom livet. Jesus som frelser er Guds underfulle gave til verden. Og så en åpen himmeldør ved veiens ende.

Ser du det ikke? Nei, det er vanskelig for en synder. For synden har gjort alt dette dunkelt for folk. Hvordan skal vi få klarsyn her?

Salmisten ba til Gud: Opplat mine øyne så jeg kan se… Av oss selv er det umulig å forstå at Gud alltid er god. Men han kan kaste lys både inn i vårt liv og over Guds handlemåte. Da er det som om du drar gardinen fra vinduet en solskinnsdag. Bibelen åpner seg, og Herrens under veller ut. Skriften avler under, sier Spurgeon. Herrens solskinn avdekker Guds skattkammer og du oppdager rikdommen – og at den er din. All Guds rikdom er din ved troen. Grip kun til…

21. En gjest på jorden.

19 Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg!

Livet på jord er ei reis. Vi hører ikke til her. Derfor er vi fremmede i denne verden, og derfor føler vi oss i ett med verdens mennesker. Vi har noe som de mangler, og de har en livsstil og væremåte som ikke passer for oss.

Vårt egentlige hjem er den himmelske verden. Vi trives best sammen med borgere av dette riket. Hvordan kan vi være glade der folk banner og skjemter om de himmelske ting? Salme 1 sier noe om det: Salige er de som ikke sitter i spotteres sete.

Nei, en gjest er her midlertidig og blander seg ikke med jordiske gleder. Vi skal arbeide og gjøre vår gjerning på jord som best vi kan. Men i ånden er vi aldri ett med verdens mennesker. Der vil være et skille. Men vi er ikke fremmede for Gud og hans Sønn. Gud er vår far og Sønnen vår bror.

Derfor blir det naturlig å be slik: Skjul ikke din vilje for meg. La meg kjenne ditt råd. Vis meg hva du ønsker for mitt liv. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke har ditt ord? Jeg har jo ingen ting her i verden. Hele min interesse er i ditt rike, derfor trenger jeg dine bud.

Guds ord er trøst og veiledning i en fremmed verden. Det minner meg om himmelen. Derfor trenger jeg å se mer inn i Ordet. Da blir det naturlig, som Spurgeon sier, at dette verset er et tillegg til v. 18: Opplat min øyne.

Av naturen ser vi så lite av rikdommen i Gud. Derfor er det en viktig bønn i dag: Skjul ikke ditt ord for meg, men åpne mine øyne så jeg ser klarere enn før. Vi glemmer så lett målet som venter der framme. Glemmer vi at vi er fremmede på jord, blir vi lett sløve og opptatt med de jordiske ting.

Herre, hjelp meg å se på målet. Og led meg inn i ditt ord i dag!

22. En knust sjel.

20 Min sjel er knust, så jeg lengter etter dine lover til enhver tid.

En veldig bekjennelse fra en Guds mann, som forfatteren av denne salmen må være. Han har en knust sjel. Han sier ikke noe om hva grunnen er til denne sjelekvalen. Mange ting kan plage en gudfryktig sjel.

Han kan tenke på synder han har gjort. Kan han ha krenket et menneske og ført sorg over noen? Ser han at da krenket han også Gud? Eller siger anfektelsens mørke inn over ham og tar fra ham kraft og all frimodighet? Har han mektige fiender – for landet eller for sin egen familie?

Tanker synker ned i sjel og samvittighet som hos Job, og han ser ingen utvei. Det er tungt å leve i et åndelig mørke uten et eneste lysglimt.

Men han vet om en løsning: Guds ord. Derfor sier han så sterkt: jeg lengter etter ditt ord alltid. Hver time og stund kretser hans tanker omkring det Gud vil. Når han sier: ”Dine lover”, er det ikke krav. Lovene er uttrykk for Guds vilje med ham og alle folk. Der er det svar.

Og salmisten setter Guds vilje høyt. Han prøver ikke å flykte unna, han ønsker av hjerte å høre dem og følge Guds ord. Når han så ser at det ikke alltid lykkes, kommer sorgen og gråten over hans egen udugelighet. På den måten blir han også knust – men det er tross alt en salig opplevelse. Og han er villig til å bøye seg for Guds dom i Guds lover. For han vet det er Herren som har rett i alt.

Dette hjertelige ønske har han alltid. Det er ikke flyktige tanker eller en stemningsbølge i sjelen. ”Til enhver tid”, sier han. Et bibelsk ”ønske” er bønn. Han stanser ikke i tanken, men sinnet beveger seg opp til Gud: Herre, lær meg din vei – og den finner jeg i Ordet. Og da blir den knuste sjel styrket i troen, for han ser noen av det underfulle i Guds lov, som han skrev om i v. 18.

23. De farer vill.

21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud.

Det motsatte av gudfryktighet er villfarelse. Men det er bare en konsekvens av at mennesket har løst seg fra Gud og hans vilje. De farer vill fra Guds bud, fordi de ikke vil høre og følge dem.

Disse kaller han overmodige. De bøyer seg ikke for Guds bud. Og de mener de skal klare seg selv uten hans hjelp. Verden har alltid vært slik. Det koster å bøye seg. Da må vi ydmyke oss og bekjenne vår skrøpelighet og synd. Det er det mange som ikke vil.

Noen avviser at der er noen Gud. Og hvis han ikke eksisterer, behøver vi jo ikke å høre eller følge Bibelens ord. Det er kjent i vår tid også. David sier noe viktig om det: ”Dåren sier i sitt hjerte (tenker): Det er ingen Gud.”! Salme 14, 1. Et gudløst liv blir en konsekvens av slike tanker. Da vil de også ganske snart kaste vrak på Bibelen som Guds tale. Da går de sine egne veier og gjør det de selv mener er det beste – og ”rett”.

Neste uttrykk i verset blir en naturlig følge av et slik liv: Han kaller dem ”forbannede”. Det er ikke salmisten som forbanner dem, det er Gud selv. Det har han vist ofte i sitt ord.

Forbannelsen hviler over slike mennesker allerede her på jord, samtidig med at Gud elsker dem og kaller på dem. Det er viktig å skjønne denne dobbelthet i Guds handlemåte.

24. Skam og forakt.

22 Ta skam og forakt bort fra meg! For jeg har tatt vare på dine vitnesbyrd.

En kristen kan oppleve motstand og forakt selv om de lever et

t rett og godt kristenliv. Ja, kanskje mest da. For et hellig liv er en dom over verden. Da ser de seg selv på en annen måte enn før: de er skitne og stygge både inni og utenpå.

For å dempe denne anklagen i samvittigheten, tyr de til mange midler. En er å kritisere og klage over de kristne. Et vanlig uttrykk før var at vi var skinnhellige. Det betyr at man er fin på utsiden, mens inne i tanke og sinn er verre enn noen andre. De anklager oss med andre ord for å være hyklere. En hykler er en skuespiller som gir seg ut for å være noe annet enn det han egentlig er.

Noen ganger har de nok rett i en slik anklage. Ikke alle med kristennavnet er sanne Jesu disipler. Men feilen er å generalisere, dvs. betrakte alle likt: Slik er de kristne! Det er ikke sant, og det er en urettferdig anklage. Men deres mening er å bringe skam over oss og få oss til å skamme oss over vår kristendom, med den følge at vi skal forlate Kristus og bli som dem. Ført er de ikke fornøyd.

Men salmisten ber om at Gud må ta det bort. For det er tungt å leve med urette anklager. Og når en kristen ser inn i seg selv, må han innrømme at det er mye stygt i hans indre. Ja, hjerte er fullt av det. Da blir skammen enda større.

Han har en eneste utvei: Guds ord. Det har han holdt seg til. Han sier ikke at han er fullkommen moralsk eller religiøst. Men han har bevart Guds ord. Og dette ordet taler om syndenes forlatelse og ikke om syndfrihet. Det er vår redning i liv og i død. Amen.

25. Jeg grunner alltid på Skriften.

23 Selv om fyrster sitter og rådslår mot meg, grunner din tjener på dine forskrifter.

Voksteren i gudslivet henger nøye sammen med vår bruk av Skriften. Det har ikke bare med kjennskap og kunnskap å gjøre. Bibelordet må også få tale til oss som et budskap fra Gud, og la det danne oss. Skriften skal ha en påvirkning på oss.

Da må vi lese i Bibelen. Det innebærer studie og gransking og tanker. Noen er det nyttig å bruke hjelpebøker – for Bibelen er blitt til i en ganske annen historie og kultur enn vi har. Men vi skal aldri la hjelpebøker erstatte selve gudsordet. Bibelen er Guds ord – og hjelpebøker er menneskeord. Det er bare Bibelen som er autoritet.

Salmisten sier han grunner på Herrens forskrifter. Han ble aldri utlært. Som vi trenger mat hver dag, har vi behov for en stadig påfylling av Ordet. Og det gjelder til alle tider.

Her nevner han en helt spesiell tid eller forhold: om fyrster sitter og rådslår mot meg. Det er i motgangstider og strid av ulik slag. Vi kan bli så engasjert i selve kampen, at vi glemmer maten. Mange har også erfart at det nettopp er i motgang vi behøver hjelp. Da hungrer vi etter mat i stille stunder.

Dette har også en annen side. I strid og urolige tider behøver vi råd og veieledning om hvorledes vi skal kjempe. Der hadde salmisten funnet en god utvei: Jeg går til Herrens ord. Der var pålitelig hjelp og guddommelige råd.

Så bruker vi altså Skriften både for oss selv til åndelig næring for vår sjel, og som stridsvåpen i kampen mot den og de vonde. Slik tenkte bl. a. også Paulus, Efes. 6, 17; 2. Tim. 3, 16f og Mat. 4, 4. Samme tanke kommer igjen i v. 25 og v. 50 nedf. Derfor går vi frimodig framtiden i møte.

26. Mine rådgivere.

24 Dine vitnesbyrd er også min lyst, de er mine rådgivere.

Tenk, Skriften var ikke en tvang eller plikt og byrde for denne salmisten. Han opplevde det som en glede og lyst å eie Den Hellige Skrift. Og alt som gleder oss er lett og behagelig. Dette må vise at han kjenner Skriftene godt og vet om de gode sider så vel som advarsler og dommer.

Og her bruker han ordet ”Vitnesbyrd” om Skriften. Det taler om at Herren har vitnet for oss om sine gjerninger og sin vilje med folket.

Dette ordet griper trolig tilbake til forrige vers der han nevner at fienden kan rådslå imot ham og slik gjør ham vondt. Men salmisten vet at Gud er større enn alle fiender, derfor ler han av dem, Salme 2. Og derfor kan han glede seg midt i trengsel og motgang.

Grunnen er altså åpenbar: Han bruker Herrens ord som rådgiver. Der finner han veiledning og hjelp. De gir alltid gode råd, og de er bestandig i samsvar med Guds vilje. Rådene er jo Guds ord.

Om vi vil eie både gleden og hjelpen fra Guds ord, må vi være villige til å bøye oss for det. Noen ganger det lett, for ordet sier det vi også mener og tror. Andre ganger går Guds ord rent på tvers av vår vilje. Det er da vi skal prøves om vi setter Herren først og lar han bestemme i alt. Lykkelig den som gjør det.

Har du hatt Herren som din rådgiver i dag? Profetien sier også at han skal være det, Jes. 9, 6. Og – har du fulgt hans ord til deg nå? Det er da du får glede deg i Herren. Amen.

Del IV. Dalet – 25-32.

Dalet er den 4. bokstaven ( דּ ) og brukes om tallet 4. Ordet betyr en dør (Dælæt) og er trolig navnet på en telt-dør. Den eldste formen iv kjenner av bokstaven er som et triangel med den ene linjen lenger enn de andre.

27. Liv ved ordet – i nøden.

25 Min sjel er nedtrykt i støvet, hold meg i live etter ditt ord!

Alle mennesker har opplevd nød og vanskelige dager. Det skjer oss i ulik grad, men ingen går helt fri. Ikke alltid ser vi det utenpå heller. Min sjel, sier salmisten her. Hans indre liv har nød og problemer. Ofte er det ingen andre enn vi selv som kjenner til det. Vår sjel er det innerste i vårt liv, og det kan være ulike grunner til vanskelighetene.

Nedtrykt i støvet, sier han. Det kan bety at han sørget over noe. I Østen kastet man støv over hodet som tegn på sorg. Det er uttrykk for en stor bedrøvelse, gjerne over legemlige lidelser eller motgang fra andre mennesker eller åndelig nød. Kanskje har han mistet en av sine kjære?

Det kan kanskje også bety at andre mennesker har behandlet ham stygt, i ord eller i gjerninger. Han kjenner seg fullstendig undertrykket og nedslått, som om han lå nede i støvet på veien. Det er en stor ydmykelse.

Dette verset er en bønn om hjelp her, om en vei ut av nøden. Dette verset er også begynnelsen på del 4 der alle vers begynner med bokstaven D (Dalet på hebraisk). Og det ordet betyr en ”dør”.

Her viser han døren ut av vanskene: Ditt ord. Her bruker han ikke ordet for lov eller regler eller forskrifter. Her sier han bare: etter ditt ord. Det er løsningen. Hele tiden kommer han tilbake til Ordet. Det har svar på alle åndelige spørsmål.

Hold meg i livet, er et talende uttrykk. Han føler at døden er nær, han har det vondt, livet holder på å ebbe ut. Hva skal han gjøre? – Jo, Ordet fra Gud har makt. Det har han erfart før. Ellers kunne han ikke ha skrevet en slik salme. Så blir bønnen: La det skje igjen! La Guds ord fornye min sjel. Skal vi også be den bønn?

28. Mine veier – Guds forskrifter.

26 Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg: Lær meg dine forskrifter!

Mine veier! Det er historien om mitt liv. Hvordan er det? Hver eneste kristen må bare erkjenne: Jeg er en synder. Det er det beste ordet som dekker hele mitt liv.

Av natur gikk mine veier bort fra Gud. Det sier Ordet, Jes. 53, 6. I utgangspunktet var vi syndere alle som en. Det er syndefallets dystre og alvorlige følger. Vi er av naturen vredens barn og har arvesynden i oss. Den sannheten kommer vi ikke utenom.

Men det stanser ikke der. Mine egne veier gikk også på tvers av Guds vilje. Egenviljen sitter så dypt i sjelen og har tatt makten over min natur. Derfor sier Paulus at vi er ikke Guds lov lydig, og kan heller ikke være det!

Det gjelder også når vi er kristne. Har det lykkes for deg?

Så sier salmisten: Han har fortalt om dette – til Gud. For det er Han som svarer. Lykkelig den sjel som forteller Ham alt. Det er omvendelsen og syndsbekjennelsen, som i salme 32. Om det koster for oss å bekjenne, er det egentlig godt. For vi at Han er en god Gud som vil svare rett.

Og det gjorde han: Du svarte meg, står det. Svaret til en angrende synder som sier alt til Jesus, er alltid: Det er tilgitt. Nå får du begynner på nytt. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt. Det er evangeliets ord.

Da kommer bønnen: La meg få lære mer om din frelse og det liv jeg nå skal leve. Det er hans forskrifter – i Bibelen. Der kan du lese om synden og nåden, om dommen og frigjørelsen, om livet i samfunn med Jesus. Du får et godt liv der – i Kristi etterfølgelse.

29. Guds vei

27 La meg forstå den vei du befaler å gå! Så vil jeg grunne på dine undergjerninger.

Guds veier er annerledes enn våre. Og det er ikke alltid lett å skjønne det Gud gjør. Vi står ofte så undrende og tenker: Hva vil du Gud nå?

Da kommer bønnen fra salmisten: La meg forstå din vei! Det gjelder Guds vilje med oss og hverdagslivet vårt. Han befaler oss jo å gå hans vei. For en synder som bare kjenner sin egen vilje og egoisme, er det ikke lett å se hva Gud vil.

Kan ikke du forklare den for meg! La meg se det så klart at jeg ikke tar feil i neste sving og senere. La oss alle be om å få se klart inn i lovens budskap, slik kan jeg lære hva Gud vil med oss. Da tar han oss med gjennom sine bud – og så kan du sammenligne ditt eget liv med det du ser der.

Deretter viser han oss løftene og alle profetiene om en Frelser som skulle komme. I ordet ser vi alt det han gjorde for oss. Det er Jesu liv, og apostlenes liv i tjeneste for ham. Store vekkelser og under blandet med fengsel og motstand for Herrens tjenere. Midt i alt møter vi flere ganger hykleri og synd.

Brevene til Paulus og Peter og andre blir en slags forklaring på Guds vei. De viser essensen i Guds vilje, hvorfor og hvordan han frelste. Her er mye å tenke over.

Salmisten sier derfor: Jeg vil grunne på dine undergjerninger. Her må vi bruke tid, lese flittig i Ordet, lytte til god forkynnelse og ha stille stunder i lønnkammeret. Her er ikke plassen for hastverk og travelhet. Her må du lytte – tenke og takke.

Dine undergjerninger, sier han. Alt i frelsen er under. For det betyr at Gud gjør alt. Frelse og bevarelse er ikke menneskeverk. Det er en Guds gjerning. Det gjelder Bibelens beretninger, og det gjelder hans verk i våre liv. ”Under over under, tenk at han frelste en synder som meg.”

Et Guds barn vil aldri slutte med å undre seg over det – og takk for underet.

30. Gråt og oppreisning.

28 Min sjel gråter av sorg, reis meg opp etter ditt ord!

Gråt kan være av to slag, av sorg eller av glede. Her er det sorgen som tynger, uten at vi vet konkret hva det var. Men det var ikke en ytre sorg der øynene felte tårer, f. eks. ved at noe gikk galt eller han mistet noen kjære.

Min sjel gråter, sier han. Hans indre mennesker er fylt av sorg. Motgang og vansker skjærer gjennom hans hjerte. Det er en slik sorg vi har når noen av våre næreste går borte fra Gud og forakter hans frelse. Slik kjenner vi det i et møte der noen er nær Guds rike – men går bort uten å vende om.

Eller kanskje vi er i en begravelse. Den døde gikk aldri i Guds hus og brukte ikke Guds ord. Så langt vi vet og forstår gikk han over dødsfloden som et ufrelst menneske. Og da vet vi at han en dag skal stå for den hellige Gud og møte ham som sin dommer. Av Guds ord vet vi at det er en fryktelig dag.

Da ber salmisten: Hold meg i live ved ditt ord – eller som en annen oversettelse sier: Styrk meg etter ditt ord.

Alltid er det Guds ord som er svaret. Det er trosstyrkende. Hvilken sorg vi enn har, gir Ordet et svar og en løsning. Og sorgen kan føles slik at det ikke lenger er håp. Men Guds ord gir alltid håp!

31. Løgnens vei

29 Vend løgnens vei bort fra meg, og unn meg din lov!

Her taler salmisten om det motsatte av Guds vei i forrige vers. Bibelen taler om flere slags veier. I dette avsnittet i av salmen er fem veier med. Vei kan her bety livsmåte og den retning livet har.

Løgn er en måte å leve livet på. Og en løgn fører ofte til en ny løgn for å sksjule den første. Slik vikler løgneren seg inn i et garn av usannhet, som det skal sterke krefter til å løse opp.

Derfor finnes det nesten alle slags synder hos en løgner. Og det begynte ofte i det små. Såkalte ”hvite” løgner ble snart store og svarte. En løgner bryter derfor etter hvert flere av Guds bud. Han skal hele tiden dekke over det han før har gjort.

Det begynner med det åttende bud: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din enste. Luther forklarer dette slik i katekismen: ”--- så vi ikke lyver om vår neste, ikke sviker, baksnakker eller setter ut onde rykter om ham --- men tar alt i beste mening.”

Salmisten har sett alvoret: ”La løgnen være langt fra meg” (dansk). Derfor trenger vi hjelp i livet. Det beste vi kan få nå er Guds ord. Unn meg det, står det. På dansk (1931) leser vi: ”Skjenk meg i nåde din lov.”

Gjennom hele Bibelen er alt gitt av nåde. Vi får se inn i frelsen som en Guds gave, helt ufortjent. Og hvordan kan vi da gå løgnens og syndens vei? Guds lov og vilje blir skrevet inn i vårt hjerte ved frelsen, og vi får en ny lyst til å følge ham. I åndelige spørsmål nytter det ikke med ytre påbud. Gud må få gi oss et nytt hjerte – ved evangeliet. Da VIL VI vandre i sannheten.

32. Trofasthet og valg.

30 Trofasthetens vei har jeg valgt, dine lover har jeg for øye.

Her møter vi en av motsetningene til løgn i forrige vers. Trofasthet holder fast ved sannheten. Det er uttrykk for det sanne gudslivet, også i livet som kristen blant våre medmennesker.

Han har valgt den. Det er en viss frivillighet i dette. Vi har ingen fri vilje når det gjelder frelse og salighet. Der er det Gud som handler. Men i livet med Gud stilles vi ofte ovenfor valg. Noen ganger finnes det ingen nøytralitet, vi må velge side.

Her kan og må vi være praktiske. Vi skal ha en arbeidsmann til å hjelpe oss der vi selv ikke har fagkunnskap. I samtalen kommer spørsmålet opp om skatt og moms og dermed ærlighet. Hva velger du da? En mann sa til meg en slik gang: Men du vil tjene på å la meg gjøre det, du sparer momsen på materialet!

Da måtte jeg svare NEI, det kan jeg ikke. For det er galt. Då kan vi komme i en klemme. Og det blir dyrt å følge Guds vilje og være trofast mot Guds ord.

Da er det salmisten sier: Dine lover har jeg for øye. Og da mener han: Jeg vil følge Guds råd og ord. Da må vi alltid være redelige og ærlige.

Skal vi kunne det, må vi studere og granske Guds ord. Først da finner vi ut hva Guds vilje er. Det står utrolig mye om det i Skriften. I alt vårt arbeid og virke må vi ha Ordet fra Gud som modell og merke å gå etter. Slik var det i begynnelsen og i bibelsk tid. Og Gud er en Gud som ikke kan forandre seg, slik gjelder hans modell også for oss. Må Gud hjelpe oss til å følge den.

33. Jeg holder fast

31 Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd. Herre, la meg ikke bli til skamme!

Vi er mange ganger ustadige i det åndelige. Noen vingler ofte fra det ene til det andre. Og djevelen gjør hva han kan for å få oss til å gjøre det. En ustadig kristen er lett å lokke og lede på avveier.

Salmisten har funnet veien. Der er nemlig en måte å unngå det på. Den kan vi alle gå. Når vi først har funnet den, ser vi hvor godt og trygt det er.

Hva er løsningen? ”Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd!” I en eldre bibel sto det: Jeg henger ved …

I alle åndelige spørsmål viser det seg at svaret er Guds ord. Her kalles det Guds vitnesbyrd, som i v. 24. Det står i flertall. Med det vil han si at Gud har vitnet utallige ganger om sin trofasthet og tålmodighet mot mennesker som svikter og gjør feil.

Derfor er Ordet også hans trøst. Slik kan vi klynge oss til Guds ord og hjelp. Han har hjulpet mange i bibelsk tid – som Abraham, Moses og David. Og nå vil han hjelpe meg. Det er troens tillit.

Og dette hører sammen med bønnen videre: ”La meg ikke bli til skamme.” For det blir jeg alltid når jeg skal klare meg selv.

Men den som vandrer med Gud, har ingen grunn til å frykte det. Han står bak sine løfter og holder dem. Guds ord er tryggheten.

Den som ikke holder seg til det, må høste fruktene av sin synd. Det kan være skam blant mennesker, og til slutt evig skam i fortapelsen. Derfor er det om å gjøre å være våken i omvendelse og tro. For Gud er trofast mot sitt ord og tar imot oss. Amen.

34. Dine buds vei

32 Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst.

Denne delen av salmen avslutter han med tjenesten. Vi har før nevnt at denne delen kalles Dalet (D), der hvert vers begynner med D. Og Dalet betyr dør. Her sier han litt om at en dør til tjeneste blir åpnet for ham. Og det gjelder alle Guds barn.

Vi ser også at det er en frivillig tjeneste. Han blir ikke tvunget ut i arbeid for Gud. Tvert som sier han: ”Jeg vil.” I Guds rike er det alltid slik. Gud vil ha villige tjenere og ikke slaver som må tvinges.

Dine bud, står det. Tjenesten er så mangfoldig. Der er små tjenester som ingen ser eller skriver om. Og der er store, tunge oppgaver der man trenger både utdannelse og krefter til å stå i. En Herrens tjener sier slik: Herre, vis meg det arbeid du vil jeg skal gjøre, så skal jeg gå.

Videre heter det: Jeg vil løpe. Det haster med Kongens ærend, står det skrevet. Og han sa til noen: Gå i hast ut på veiene. For oss er det klart: Gud vil at alle skal bli frelst. Men de må få høre budskapet og slik få anledning til å tro.

Siste del av verset viser en viktig grunn til at han vil gå Guds ærend: For du frir mitt hjerte fra angst. Spurgeon sier: ”Føttene løper raskt, når hjertet er fritt og kraftfullt.” Ingen kan gå med et godt budskap, hvis han ikke selv har fått det.

Salmisten har opplevd at Gud frelste ham. Angst og uro for synden og dommen og evigheten har Jesus tatt fra oss ved troen på ham. Da er hjertet fritt. Og da vil vi og kan vi gå hans ærend på jord, ja løpe av sted med evangeliet.

Har du tatt imot frelsen? Ønsker du ikke å si det til andre og bringe det ut i den fortapte verden? Gud velsigne deg til det.

Del V-VIII.

Del V. He – 33-40.

Her er nr. 5 i alfabetet ( הּ ) og brukes om tallet 5. Ordet kommer trolig fra verbet å puste og betyr et luftehull eller en ventil. Lyden H kan være en slik pustelyd.

35. Lær meg!

33 Lær meg, Herre, dine forskrifters vei! Så vil jeg ta vare på dem inntil enden.

Det er en lærevillig elev Herren har her. Han ber om lærdom. Dermed erkjenner han sin uvitenhet i Herrens ord. Han vet nok om noe, og salmen viser at han har egentlig stor kunnskap om Guds vilje. Denne del av salmen er preget av slik lengsel etter mer.

Men den smale veien er ofte vanskelig å finne. Over alt er det hindringer. Djevelen, verden og vårt eget kjød stenger og gjør oss motløse. Derfor kan vi lett ta feil og gjøre det som er galt. Her behøver vi hjelp.

Men ydmykheten er lærevillig. Den overmodige tror at han vet alt og ber derfor sjelden om hjelp. Den ydmyke kjenner sin avhengighet og vet at andre vet mer enn ham selv. Derfor er ydmykheten en dør til mer kunnskap og kjennskap til Herren.

Men det er ikke all lærdom som er positiv og nyttig for en kristen. Derfor ber salmisten slik: Lær meg dine forskrifters vei. Det er Guds ord han trenger, nå i form av forskrifter, bud eller råd. En har kalt denne del av salmen for en rekke av bønner.

Da gir salmisten et løfte: jeg vil ta vare på dette til livets slutt. Vi glemmer nok mye i livet, også av Guds ord. Men han hadde lyst til å lære og huske. Guds ord er også slik at det innvirker på livet.

Ta vare på Guds ord er mer enn å huske og forstå det. Det er praktisk – å holde ordet. Det er å ta vare på Ordet i mitt daglige liv slik at det formes til et hellig liv for Gud. Det blir vi aldri ferdig med her i livet. Derfor trenger vi stadig dette ordet – helt til enden.

36. Gi meg!

34 Gi meg forstand, så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte.

I denne delen av salmen begynner hvert vers med en bønn. Slik er det en bønnesalme. Og sammen med bønnen gir han et løfte. En kristen lever i bønnens verden, det er hans pusterom som han ikke kan være foruten. Og vi har ofte mye å be om.

Denne gangen ber han om forstand. I en eldre bibel stod det: Undervis meg! Vi trenger ikke bare kunnskap, men også evne til å forstå og oppfatte den. Ordene er en ting, men hva mener Gud med dem i mitt liv? Det må være spørsmålet.

Menneskene kan nok skjønne mange jordiske ting, og enkelte er svært lærde. Men av natur kan ingen av oss forstår de åndelige sannheter. Det er ydmykende for oss.

Likevel er det godt at lærdom og kunnskap og høy intelligens ikke er nødvendig for å komme inn i Guds rike. Der kan selv dåren finne veien. Jes. 35, 8. For Gud må få gi oss forstand på disse ting. Og det gjør han gjerne og villig til den ydmyke som kommer i bønn.

Derfor ble nok salmisten hørt. Da kommer også løftet: Han vil bevare og ta vare på Guds lov. Den er ikke likegyldig for ham. For der ser han Guds vilje og vei med sitt liv. Og Han vil vi skal leve til ære for ham her i verden. Det kan vi ikke uten å følge hans ord.

Når det står skrevet at vi ikke skal stjele, mener Gud det. Vi ærer ikke Gud om vi bryter et slikt bud, selv om det er små ting vi har nasket til oss. Det forstod salmisten og sa: Jeg skal ta vare på budet.

Det skal han gjøre av hele sitt hjerte, sier han. Men det er ikke lett å holde styr på hjertet. Det farer ofte vill og går sine egne veier. Derfor må vi legge alle ting i Guds hånd og leve vårt liv nær til hans hjerte. David bad en gang: Skap i meg et nytt hjerte. Det behøver vi.

37. Led meg!

35 Led meg fram på dine buds sti! For i dem har jeg min lyst.

I tett tåke og ukjent land kan vi lett fare vill. Også som kristen kan det skje. Mange roper: Kom til oss! Og hvordan skal vi vite den rette veien?

Her er sekter og samfunn som mener de har funnet en ny vei. De har sine spesialiteter som de mener er nødvendige til frelse.

Vi møter ledere som ikke tar Guds ord på alvor og mener vi har en ny tolking i vår tid. Den bør vi følge og tillate folk å gjøre det Gud sier nei til. Derfor er det åpenbare synder i Guds synlige menighet på jord. Det var ikke Guds mening.

Salmisten visste det – og han bad i ydmykhet: Led meg på din vei. Her bruker han ordet sti, en smal og liten vei. Det betyr en opptrakka sti i utmarka (hebr.: Nativ). Her er det ikke tale om en godt synlig hovedvei, men en sti gjennom marka der folk har gått før.

Her har Guds folk alltid vandret før. De fulgte Guds vei til frelse fra synd, og levde etter Guds hellige ord. Der vil også han gå. Jesus har gått der, og han åpnet veien for alle syndere som kommer til ham. Derfor er det en korsvei og en pilegrimsvei.

Min lyst er å gå der, sier han. For han har smakt at Gud er god og at hans vilje og vei er den beste for alle mennesker. Bare den fører til himmelen. Og jeg har lyst til å komme dit. Og da må jeg følge den eneste vei dit. Gud hjelpe oss alle til det.

38. Bøy meg!

36 Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd og ikke til urett vinning!

Bøy mitt hjerte! Hvorfor ber han slik i dag? Han har nok oppdaget at vårt eget hjerte er så hardt og gjenstridig mot Guds vilje. Det vil i grunnen bare synde. Det er umulig for det naturlige hjerte å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Det sier Rom. 8, 6-7.

Det er en forferdelig dom over oss selv. Det er altså utelukket at vi kan gjøre noe for å behage Gud og å bli slik at Han vil ta imot oss. Vi har bare en ting igjen: Å overgi oss uten betingelse til Ham. Omvendelse er å bli konkurs, bankerott og lide fullstendig nederlag i alt.

Slik er det også i vårt kristenliv. Setter vi Guds lupe på det, oppdager vi snart at vi er egoistiske, egenkjærlige og syndige i våre beste stunder. Vår egen vilje gjemmer seg bak en kristelig og from maske også i kristenlivet.

Nå ber han: Bøy mitt hjerte til din vilje. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Guds makt må til for å bøye oss. Og det er mange vitnesbyrd om at han har gjort det. David måtte bøyes ved tukt og straff for sin syndige lyst. Moses fikk ikke komme inn i Kanaan, og Herren kan bøye kongers hjerte.

Ikke til urett vinning. Det betyr å ta noe som med rette ikke tilhører oss her i verden. Det kan være penger, ære, gods, anseelse og høye stillinger. Hvor mange har ikke sneket seg inn der de ikke skulle vært. Slik skadet de selv og andre.

Det er avgudsdyrkelse, sier Spurgeon. For da tar en mest hensyn til seg selv og ikke til Gud eller andre mennesker. Og det dreper det åndelige liv. Da blir du som Judas og ender som et fortapelsens barn som ham.

Det er stor grunn til be hver dag: Bøy meg – selv om det koster meg alt.

39. Hold meg i live.

37 Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei!

De gamle bibelske menn har vært klar over farene og fristelsene i livet med Gud. Det har vi allerede sett i denne salmen. Alle Guds barn opplever det samme. Gudslivet er ikke en evighetsmaskin som går og går i det uendelige. Livet behøver tilsyn.

Salmisten erkjenner her at han greier ikke dette selv. Han må be Herren om å holde ham i live. Dermed har han erkjent sin avhengighet og ydmykhet. Da blir tankene til bønn: Herre, du må gjøre det. La meg fremdeles få gå på din vei! Det er den eneste som fører fram til målet.

I verden er så mye som vil fange min oppmerksomhet. Øynene ser så mye, og det vil ta meg til fange. I dag er det ennå mer som tiltrekker øye og sinn enn i bibelsk tid. Øynenes lyst har en egen evne til å innvadere et menneskesinn. Og hjertet begjærer det øynene fanges av. Og det skal stor viljekraft til å snu seg bort noen ganger.

Derfor ber han om Guds hjelp. Herre, du må snu mitt øye bort fra det som ikke behager deg! Synden kom inn i verden nettopp ved øynenes lyst. Og hver gang denne lyst seirer, blir det et syndefall i mitt liv.

Men når Han vender meg bort fra synden og hen til sin frelses storhet, er en dør lukket og en fristelse mindre i mitt liv. Derfor er denne bønnen livsnødvendig for en kristen. Når vi får et riktig stort syn på Jesus og det himmelske rike, vil hele verden blekne.

Det skjønneste i verden som mine øyne så,

Er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.

All verdens fagre skjønnhet meg dårer ikke mer,

Jeg ser jo ikke annet en Ham hvor hen jeg ser.

(Anton Levinsen, ca. 1890.)

40. Stadfest ditt ord!

38 Stadfest ditt ord for din tjener, det som gir frykt for deg.

Denne salmen er blitt oversatt på ulike måter, som gir en ny vinkel. I oversettelsen fra 1930 og noen eldre skriver slik: Oppfyll for din tjener ditt ord, som er for dem som frykter deg. Og i en gammel oversettelse fra 1699 står det: Lad din Tiener holde dine Bud fast for ditt Ord, at jeg kand frygte dig.

Det er en bønn, der han ber for seg selv. Det er forholdet til Gud og hans ord det gjelder. Gud må oppfylle ordet og stadfeste det for ham. For nå kjenner han seg usikker og svak. Han har bedt så mange ganger og lest så mange løfter, men han ser ikke svaret. Slike dager er vonde, og de kommer til de fleste kristne.

Vi savner oppfyllelsen og bekreftelsen i vår egen erfaring. Derfor ber vi Gud om å vise oss Ordet på nytt, bekrefte det. Om vi ikke ser et ytre og snarlig svar, har vi likevel en sterk makt i og for oss. Det er troen. Da sier vi til Gud: Jeg vet at du taler sant og tar aldri feil, og du kommer aldri for sent. Om jeg ikke ser ditt svar nå, tror jeg at du tar hånd om min sak – og du kommer i din time. Takk skal du ha for det!

Da går troen gjennom stengte dører og gir oss et åndelig fjernsyn framover i tid. Svaret vil nok komme!

Det gir frykt for deg, eller Ordet er for dem som frykter deg. Begge deler skjer. Den som lever med Gud i bønn og tro, opplever at det gir ærefrykt for Herren. Han er verdens skaper og herre. Jeg bøyer meg for ham.

Men det er også de som frykter Herren, som ber slik. For vi bygger på Guds ord og ber om at det må bli oppfylt og stadfestet for oss. Og ”mer tro vil føre til mer gudsfrykt,” sier Spurgeon.

41. Ta bort.

39 Ta bort min vanære, som jeg frykter! For dine lover er gode.

David og andre jøder i Kana’an visste om sine synder. Og de kan alltid bli brukt av motstandere til å forakte religionen og vår Gud. Våre feiltrinn blir ikke bare til skam for oss selv, men i høyeste grad for Guds navn og rike.

I tillegg vil Guds fiender bruke det mot vår slekt og familie og venner. Mange hjem er blitt ødelagt slik. Mange mennesker er raske til å kritisere, noen ganger for å skjule egne synder og svakheter.

Nå ber salmisten her til Gud, som har all makt over alle. Gud må befri ham fra dette. Det er den eneste utvei for alle Guds barn: Herre, ta det bort! Slik var det også i v. 22. Herren har makt til det, og i sin nåde vil han det. Men han ser alltid på om det tjener hans rike.

For salmisten frykter skammen. Det er ikke så mye for sin egen skyld. Alle kristne må regne med å lide for Jesu navns skyld. Det er en livslov. Et Guds barn tenker mest på Guds rike.

Men når motstanden blir hard og tung, har vi likevel lov til å be om befrielse for vår egen del. Den som er i tung lidelse, kan bli fristet nesten ”over evne” til å gi etter. Mange gode kristne har visst sviktet i prøvelsens stund – det har skjedd på ulike misjonsmarker, og det skjedde i Romerriket i den første kristentid.

For dine lover er gode, sier han. Det smerter ene kristen når noen forakter og taler ondt om Guds ord. For det er å krenke den levende Gud.

Når noen angriper Bibelen, er det vår plikt å stå opp og si: Dine lover er gode, skriver Spurgeon. Gud har faktisk andre enn oss kristne til å si det. Jesus sa det slik: Om disiplene tier, skal stenene tale. Luk. 19, 40. Men det fritar ikke oss til å være tydelige kristne. Det er også vårt kall.

42. Gi meg liv.

40 Se, jeg lengter etter dine befalinger. Hold meg i live ved din rettferd!

I oversettelsen ”Guds ord” er siste del oversatt slik: Gi meg liv… Tanken er nok fornyelse og gjenopplivelse. Det kan komme døde perioder i kristenlivet der vi synes vi er langt borte fra Gud og tror vi er åndelig døde.

Da kommer bønnen: Herre, la det ikke skje. Det viser at livet ikke var slutt, der var ennå en lengsel igjen – nå må Du holde meg i live. Forny meg slik at livet blir nytt og frodig. Jeg tror alle kristne trenger fornyelse, kanskje mange ganger i livet. Det er noe betenkelig med det sementerte gudslivet som sjelden påvirkes av noen.

Nei – salmisten sier: Jeg lengter etter dine befalinger. Han hadde ikke glemt sin Gud. Og hjertet ropte av lengsel: La meg få møte deg igjen.

Livets kjennetegn er vokster og forandring fra en liten knupp til blader og frukt. Vi skal alltid ha det samme fundament og grunn og innhold i vår tro: Jesus og han korsfestet. 1. Kor. 2, 2. Der må vi aldri svikte. Men Peter sier noen viktig: Voks i nåde og kjennskap til Jesus. 2. Pet. 3, 18. Det betyr større kunnskap om frelsen, mer livserfaring med Gud og brukbarhet i hans rike.

Det skal skje ved hans rettferdighet, står det. Ja, det var slik vi ble frelst – og slik blir vi fornyet. Det skjer ved å betrakte frelsen i Kristus Jesus, leve i fornyet tro på syndenes forlatelse – at alle synder i fortid og nåtid er tilgitt og renset bort i Jesu blod.

Fornyelse er ikke nødvendigvis store åndelige opplevelser med følelse og mye brus i sang og tale. Slike opplevelser kan lett få et tilbakeslag som gjør det verre enn før. Fornyelse er et nytt syn på frelsen og dermed på frelseren. Det er hans rettferdighet som gjelder, aldri noe av mitt eget.

Del VI. Waw – 41-48.

Waw er den sjette bokstaven ( וּ ) og brukes om tallet 6. Ordet betyr en krok og de eldste symbolene (bokstavene) så nærmest slik ut.

43. Din nåde og frelse.

41 Herre, la din nåde komme til meg, din frelse etter ditt ord!

Hele frelsesverket er bygt opp på nåde. Vi ser det allerede i Det gamle testamentet. Guds pakt med Abraham var en slik nådepakt der kallet og løftet var fra Gud. En slik pakt er ikke tosidig der både Gud og vi skal gjøre vår del. I en nådepakt er det bare Gud som handler.

I GT brukes ofte ordet miskunnhet ved siden av ordet nåde. Men det er i Det nye testamentet vi får en fyldigere og tydeligere forkynnelse av Guds nåde. Og det står altså skrevet i Guds bok. Frelsen av nåde er etter hans ord, som salmen sier her.

I Efeserne kap 2 skriver Paulus om vår syndige tilstand, hvor dypt og hjelpeløst vi var fortapt. Vi var døde i synden, sier han, og vi levde på denne verdens vis og var ledet og styrt av djevelens ånd. Vi gjordet det vår syndige natur (kjødet) ville, og det er aldri etter Guds vilje.

Men Gud er rik på miskunn, skriver han så. Han elsker oss og frelste oss ved å gi oss et helt nytt liv. Og det fortjente vi ikke. Vi kunne ikke gjøre noe som behaget Gud. Skulle vi bli frelst, måtte det bli som uforskyldtgave fra Herren selv.

Derfor er det nåde. Det er ikke av gjerninger som vi har gjort. De blir aldri gode nok. Så udugelige var vi at han måtte skape noe nytt, v. 10. Å skape er å lage noe av ingen ting, uten materiale slik Gud skapte verden.

Til sin venn Titus skriver Paulus at Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, Tit. 2, 11. Det betyr ikke at alle mennesker blir frelst en dag. Men det ordet sier oss at alle som blir frelst, blir det av nåde. Der er ingen annen vei.

Og denne nåde taler han mer om i kap. 3. Vi var alle ulydige og syndere, men Guds godhet og kjærlighet ble åpenbart. Slik er Gud mot syndere. Så lenge nådens tid varer, har han ett ønske for oss: Vi må bli frelst. Vi har ingen rettferdige gjerninger, sier han. Alt det vi har gjort er tilsmusset og syndige for Gud. Derfor frelste han oss av nåde, ”etter sin miskunn”, slik at vi ble gjort rettferdige ved hans nåde. Den Hellige Ånd viste oss dette, gjenfødte oss og fornyet oss, står det.

Så er alt av Gud. La denne nåde komme til meg hver dag! Amen.

44. Svar.

42 Jeg vil gi svar til dem som håner meg, for jeg setter min lit til ditt ord.

Det kan være fristende å gi et skarpt svar når noen taler imot oss eller gjør oss vondt. Den gamle natur i oss vil det. Og den nytter enhver anledning til å stikke seg fram. Men et slikt svar gjør bare saken verre. Da skapes dype sår som vanskelig kan gro. Mye uvennskap og splid i familier og vennekrets er resultat av det.

Her er en av de steder vi må kjempe mot naturen. En kristen er ikke unntatt fra denne regelen. Vi skal ikke la naturen få vokse fritt i oss. Den må ’kultiveres’, dvs. Guds Ånd må få slippe til i vårt liv der vi døder kjødet (de jordiske lemmer) og ber at Guds vilje skal skje. Dette er ikke lovisk tale eller åndelig lovtrelldom. Det er en klar bibelsk anvisning i brevene, f. eks. Kol. 3, 5 og 8ff. I stedet skal vi ikle oss det nye menneske. Ef. 4, 24.

Skal vi svare på hån og anklage, må det skje i inderlig kjærlighet og mildhet og langmodighet. Ofte er taushet det eneste svar vi kan gi. Det har mange ganger langt større virkning enn ord.

Jeg setter min lit til Guds ord, er salmistens bekjennelse. Det er hans svar. Midt i prøvelse og hån har han full tillit til sin Gud. Han har all makt i sin hånd. Og Ordet forkynner at når vi tror på Ham, skal det gå oss vel. Intet menneske kan rokke ved det. Gud har alltid holdt sine løfter og står ved sitt ord i de tyngste tider. Det viser ikke minst martyrhistorien.

I denne erfaringen kan f. eks. forkynnere finne stor trøst i motgang. Slik Herren Gud var for troens folk i gammel tid, slik er han i dag. På dansk står her: Jeg stoler på ditt ord. Det er troen. Vi bygger ikke på gjerninger eller følelser. Vi stoler på det Gud har sagt.

45. Sannhets ord.

43 Ta da ikke sannhets ord bort fra min munn! For jeg venter på dine dommer.

Guds ord har mange navn. Her kalles det sannhets ord, slik Den Hellige Ånd kalles Sannhetens Ånd i NT. Her er det forkynneren som taler og ber. Han må alltid få tale sannhet. Det gjelder nok for alle kristne, men i særlig grad en predikant. Hvis han ikke holder seg til sannheten i Guds ord, er han ikke lenger en Ordets forkynner uansett hvilken tittel han har.

Direkte løgn er i strid med Guds ord og vilje. Vi skal ikke gi avkall på sannheten for å berge oss selv eller komme unna en kinkig situasjon. Heller ikke såkalte hvite løgner er av Gud. Det kan være mulig enkelte ganger i svært spesielle tider (som under krigen), men vi skal aldri bruke det som unnskyldning.

Forkynneren skal holde seg til Guds ord. Det taler alltid sannhet. Men det er ikke nok å plukke ut enkelte gode ord i Bibelen og forkynne det. Spørsmålet er om vi taler hele sannheten, eller om vi bevisst skygger unna det i Bibelen som er ubehagelig for kjødet. Da er vi ikke i sannheten.

Vi kan ikke tale alt Guds ord på hvert møte. Men i løpet av en viss tid må vi ha talt både om frelse og dom, synd og nåde, trøst og formaning m.m. Ellers vil vi lett bringe et ensidig budskap som skaper ensidige kristne. Derfor er det grunn til å be: Ta ikke sannhets ord bort fra min munn. Det kan bety, som Spurgeon sier, at vi kan bli avsatt fra forkynnerembetet! Og en sann forkynner fylles med redsel for en slik tanke.

For jeg venter på dine dommer er den grunn han bygger på nå. Hvis vi holder fast ved Ordet i nød og trengsel og gode dager, vet vi at ingen ting skal skade oss. Han har full tillit til Gud. Derfor vet han at dommen en gang blir rettferdig. De ugudelige skal dømmes til fortapelse, og de som holder hans ord, skal gå inn til livet i himmelen. Han gjør som Asaf i Salme 73: Han gikk inn i helligdommen og så på utgangen av livet. Må vi alltid har det klart for øye.

46. Et evighetsløfte.

44 Jeg vil holde din lov stadig, evig og alltid.

Et løfte kan være farlig – for det er lett å glemme og lett å bryte. Det var bare et ord, sier man. Men et løftesord krever at det skal overholdes. Det ligger i sakens natur. Et løfte er et ord om noe som skal gjøres senere.

Gud har gitt mange løfter. Noen sier det er 30-40.000 løfter i Bibelen. Mange av de var til Israels folk spesielt. Og Gud har vist hele tiden at han har holdt sitt ord, både til Israel og til oss kristne. Det styrker oss i troen på Bibelen.

Salmisten lover her at han skal holde Guds lov. Og vi kan spørre: Er det mulig å holde loven til punkt og prikke? Ut fra tanken i NT er det ikke mulig. Ingen har holdt Guds lov helt og fullt, og ingen kan gjøre det. Det er jo en guddommelig lov.

Her tenker han trolig på at han skal holde Guds bud i det ytre så langt han kan. Det sier f. eks. Paulus at han har gjort i sin tid som fariseer, Fil 3, 6. Og det er en viktig side ved kristenlivet, at vårt moralske og gudfryktige liv er underlagt Gud vilje.

Han vil gjøre det evig og alltid. Her ligger den største faren ved alle løfter vi gir. Det er lett å holde dem en tid. I lengden kan det bli vanskelig. Så mange nye ting kommer inn i livet vårt.

Men det er viktig for vårt kristenliv at vi har denne bakgrunn for alt: Guds ord skal være rettesnor for alt i livet. Har vi ikke det, vil tanken lett løpe løpsk i det virvar av nye tanker i vår tid. Noen høres så gode og fornuftige ut, og blir behandlet som et evig ord.

Nei. Det er bare Guds ord som kan ha den tittelen. Det evige løfte, det er Guds løfte til oss. Så klynger vi oss til det og ber Herren om å hjelpe oss til å leve etter Ordet.

47. Vandring i det fri.

45 La meg vandre i fritt rom! For jeg spør etter dine befalinger.

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Joh. 8, 36. Og det er en frihet i Ånden og troen og livet. Virkelig frihet er ikke frihet for kjødet og den syndige lyst. Det tror verden. Og de mener at de kan leve i en slik ”frihet” uten omkostninger.

Der tar de feil. For verden er blind for Herrens befalinger, og de tenker ikke på at en av dem er dommen over synden. Mange som har levd lenge i synden, er blitt så bundet av syndens lenker at de kan ikke frigjøre seg om de vil.

Salmisten spør etter Herrens vilje og ord. Og han ber om å få leve i fritt rom. I åpent land, står det på dansk. Dette landet er hele Guds rike med alle velsignelser. Der ønsker han å leve. Både av Herrens ord og av erfaring vet han at det er et godt land. Ingen andre steder er det så godt å leve.

Kanskje har salmisten nettopp hatt en fall i synd. Det hendte for David, og det har hendt med oss alle. Var det ikke for Guds store barmhjertighet og tålmodighet, var vi alle borte fra Gud. Nå ber han om å få leve videre der og vil ikke svikte ordet fra Gud. Han spør etter Guds befalinger og vil følge dem.

I den svenske oversettelsen fra 1703, kalt Karl den 12. Bibel, står det oversatt til norsk: ”Og jeg vandrer i glede, for jeg søker dine befalinger.” Og her har vi en ny side ved kristenlivet. Han søker Guds ord og lever etter det, og da kan han glede seg på rett måte. Det er gleden i Herren, Fil. 4, 4. Han kan glede seg fordi han da lever i friheten og det åpne rom eller store rom, som det også kan bety.

På grunnteksten begynner verset med ”og”, slik er de to versene bundet sammen i sak. Der talte han om alltid å holde Guds lov. Til dette legger han nå frihet, som er en dyrebar skatt for et menneske. Det er et salig liv.

48. Jeg vil tale.

46 Jeg vil tale om dine vitnesbyrd for konger, og skal ikke bli til skamme.

Som alle vers i denne delen (waw) begynner også dette med ”og”. Waw betyr og. Nå binder han sammen sin tale med det forrige, om å vandre fritt. Han vil tale frimodig og skammer seg ikke. Til og med for konger kan han tale om Gud.

Han vil altså tale. Det er nødvendig i Guds rike. Vi skal ikke bare leve rett og sant som en kristen. Mange ikke-kristne har også et moralsk fint liv. Isolert sett er det ikke nok som vitnesbyrd om Gud.

Vi må tale, vitne og si noe om vår Frelser. Det sammen med et rett liv som menneske har stor slagkraft i verden. Det er ikke de store ordene som teller, eller en formfull framstilling.

Det viktigste er likevel budskapet – hva er det vi sier? Er det klart eller tåkete om åndelige ting? Salmisten sier han vil tale om Herrens vitnesbyrd. Det er det Gud har gjort ved sin Sønn og sine tjenere. Han vil ikke tale om seg selv. Til det kjenner han sine feil og mangler for mye. Og det er ikke oppbyggelig.

Men han har hørt og opplevd noe av det Gud har gjort. For oss er det naturlig å tenke på frelsen i Kristus. Det er ordet om blodet og korset og Guds frie nåde. Han har befridd oss fra dommen og den evige pine. Og han gav oss arverett i himmelen. Det gleder vi oss over, takker for og synger om – og det er det vi vil vitne om for andre.

Vi har ikke noe å skamme oss over. Frelsen gjelder store ting! Vi går himmelkongens ærend. Han har all makt i himmel og på jord. Da blir en jordisk konge liten og ubetydelig. La oss tjene den evige kongen – Jesus Kristus. Amen.

49. Min lyst.

47 Jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem.

Lyst kan bety to ting, religiøst sett. Den ene er vår naturlige trang og ønske. Den har alle mennesker mer eller mindre, og noen ganger går den i ulik retning. I sin grunn er den syndig, fordi den springer ut fra den falne, syndige natur. Og den kan bare synde.

Det er dette Paulus bl. a. tenker på i Rom. 8, 5-9 om ”kjødets attrå”. Den attrår det kjødelige og er dermed fiendskap mot Gud. Den er ikke lydig mot Guds lov, og kan heller ikke være det, sier han, v. 7. Det er sterk tale. Dermed har han dømt hele vår natur og menneskelighet. Den er ikke i pakt med Guds tanke.

Den andre er den gudgitte lyst som de troende får i den nye fødsel. Da får vi en helt ny natur ved siden av den gamle. Og den nye natur ønsker å gjøre Guds vilje og gå hans vei. Det er dette salmisten tenker på i verset vårt nå.

Han har lyst til Guds bud. Det har ikke verden og hedningene. Bare Guds folk har denne trangen i seg. Det ser vi på nye kristne. Da legger de verdslige bøker og blader fra seg og spør etter en Bibel. Når de ikke forstår alt, ber de ofte om hjelp hos andre kristne. Hva menes med dette, sier de.

For de elsker Guds ord, sier salmisten. For Ordet taler om frelse og tilgivelse og evig liv. Vi kristne behøver dette ordet, og derfor er vi glad i det. Selv om det dømmer oss og straffer oss for synd og ulydighet, elsker vi det. For vi vet at Herren vil oss bare vel. Alt han gjør, er til vårt beste. Kan vi annet enn være glad i det?

Så legger vi merke til at salmisten ikke blir trett av å tale om Guds lov og hans ord. Slik vil han minne oss om å være opptatt av Bibelen. Den er vår mat og åndelige næring h er dag.

50. Jeg løfter mine hender.

48 Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker. Jeg vil grunne på dine forskrifter.

Å løfte sine hender mot noe, er å strekke seg etter det. Verset er en fortsettelse av det forrige. Han elsker Guds ord så mye at han strekker seg etter det. Du er opptatt av det du liker og ønsker mer av det. Slik er det alltid. De som er glad i hverandre, vil gjerne være sammen.

Her er det Guds bud, og han gjentar: Jeg elsker dem. Han kritiserer ikke Guds ord når han ikke forstår det eller når det krysser hans tanker. Han aksepterer Ordet slik det er og bøyer seg for det. Det er sann kjærlighet til Gud. Og vår kjærlighet til Gud blir tent og nøret av hans kjærlighet til oss, den som han viste på Kristus da han døde.

Å løfte sine hender ble også i bibelsk tid brukt om bønn og for å være i Herrens nærhet. Til deg, Herre, løfter jeg min sjel, sier David. Salm. 25, 1. Og Paulus skriver til den unge Timoteus: ”Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender til Gud,” 1. Tim. 2, 8. Hellige hender er rene hender, uten vrede og trette, sier han.

Men han er ikke utlært. Her bekjenner han også dette: Jeg vil grunne på dine forskrifter. En overfladisk lesning av Guds ord gir lite i forhold til å bruke tid på det. Bare da kan vi trenge inn i dybdene av Ordet og se mer av Guds hemmeligheter.

En kristen vil gjerne bli kjent i Bibelen. For der finner han stadig noe nytt om frelsen og Frelseren. Og han vil gjerne bli kjent med Herrens befalinger slik at han ikke skal gjøre noe galt av ren uvitenhet.

Denne kombinasjonen er fin: Studere Guds ord sammen med løftede hender i bønn. Det er sann vokster i nåden.

Legg også merke til at hele dette avsnittet står i framtidsform. Han er hele tiden vendt framover og opp mot Herren. Slik var salmisten (David eller en annen). Og slik er en troende nå. Til Ordet og bønnen.

Del VII. Zayin – 49-56.

Bokstaven zayin ( זּ ) er den sjuende og derfor tallet 7. Ordet betyr et våpen. Den eldste formene av bokstaven var en Z og et strek opp-ned. Det kan være bilde av et sverd og bokstaven uttales som en summende z.

51. Kom i hu!

49 Kom i hu ordet til din tjener, som du har gitt meg å håpe på!

Dette sjuende avsnitt i salmen begynner salmisten med en bønn. Navnet på denne delen er zayin, der hvert ord begynner med denne bokstaven. Det betyr trolig et våpen. Og bønnen er et av de våpen Paulus regner opp i Ef. 6 v. 18. I bønnen er vi kamp mot djevelen og hele hans hær. De har som mål å slå ned Guds folk og lede oss bort fra himmelveien.

I en slik situasjon ber nå salmisten om at Herren må huske på ham, han er jo Guds tjener. Han har fått løfter fra Gud, og ber nå om stadfestelse på det. Han ber ikke om nye løfter, vi har allerede så mange. Men han ber at Gud må oppfylle dem for ham.

Nå vil nok vår Herre alltid huske på sine løfter og ord til oss. Men vi kan føle det slik når det drøyer med oppfyllelse og hjelp. Han er i en slik situasjon nå, ellers ville han aldri bedt slik. Gud glemmer aldri noe løfte, og han vil oppfylle alt til vårt og sitt rikes beste.

Men vi er glemsomme og svake i troen. Salmisten har likevel ikke glemt Guds ord. Det som du har gitt meg, sier han. Guds ord er en gave fra Gud. Det kan vi håpe på i liv og i død. Det er en sikker grunnvoll å bygge framtida på.

Alle har nok opplevd at det har drøyd med bønnesvar. Eller svaret ble noe annet enn vi ønsket. Da må vi gang etter gang huske at ordet er en gave. Vi kan aldri kreve en gave. Derfor er Guds ord og løfter nåde fra Ham.

Men når vi føler oss alene og glemt av alle, kan vi med frimodighet gå til vår Far og si: Far, du må ikke glemme meg nå! Og vissheten og forsikringen om at det skjer, ligger i ordene: Du har gitt meg ditt ord. Jeg setter mitt håp og min lit til det!

52. Min trøst.

50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live.

Her ser vi enda tydeligere at salmisten har hatt en tøff tid. Han taler om sin elendighet og at han ber om å holdes i live. Det taler om dyp nød, om anfektelse og motgang. Holder det på å ta gudstroen fra ham?

Min elendighet kan romme så mangt. Det kan også være på legemet og i hjemmet. Sykdom kan ramme hardt for store og små. Den tærer på sinnet og sluker krefter og mot stund for stund.

Hva skal han gjøre nå? Hvor skal han hente hjelp til livet videre?

Det er min trøst, sier han. Han hadde funnet hjelp. En god trøst er som god salve på sår, og som ei sterk hånd å holde i når foten svikter.

Ditt ord! Igjen er det ordet fra Gud. Der lå hjelpen for alt.

Det har holdt meg i live! Han var så nær å gi opp, men han fikk livet igjen. Gud hadde hjulpet ham med sitt ord. Her er vi også ved vår egen opplevelse og erfaring. Når tvilen kom og hjertet ble anfektet, hadde vi en vei å gå. Vi tok fram Bibelen – og sangboken. Der fant vi ord som hjalp oss, for der var Gud til stede. Så viste han oss seg selv, sine sår og sin død for vår skyld. I stille tider inn for Gud Herren fikk vi tillit til det Ordet sa. Vi ”så” at det var for oss. Og ble løst og fri.

I slike stunder kan uforstandige menneskeord være falsk trøst. Om en sjelesørger finner andre løsninger enn Guds ord, er det til skade. I sjelens verden er det bare ordet om synd og nåde som gjelder. Det kan løse – eller binde når sjelen ikke vil bøye seg for Guds tale.

53. Spott.

51 Meget har de overmodige spottet meg, fra din lov har jeg ikke veket av.

Motgangen fortsetter. Det må ha vært en svær tid. Nå er det den ytre motstanden som sliter på ham. Noen spotter ham, setter gudstroen på prøve og drar livet hans i tvil. Det kan skje på så mange måter.

Og det skjer ofte og med stor intensitet. Meget har de spottet meg. Det sårer og dømmer ham dag for dag. Hva skal en gjøre i en slik situasjon?

Spurgeon sier som sant er at hovmodige mennesker elsker aldri fromme mennesker. Og derfor vil de kritisere og plage dem, og noen ganger ender det i ren forfølgelse og mord. Slik var det i den første kristentid der mange kristne møtte løvene i Circus Maximus og Colosseum i Rom. Og slik har det vært i moderne tid under kommunisme og Islam og andre grupper. De kristne må ikke tåles.

I vårt land og i vårt tid bruker kanskje djevelen andre metoder. Men målet er det samme: Vi skal knekkes.

Hva er svaret? Salmisten sier: Fra din lov er jeg ikke veket. Og dermed tapte motstanderen. For ingen kan stå seg mot Guds ord. Det er suverent på alle måter. Det er vel derfor noen blir så veldig irritert på det Bibelen sier – om tro og levemåte. De vet innerst inne at Bibelen har rett. Men de vil ikke akseptere den. Da prøver de å slette den ut og knuse de kristne.

Det har aldri lykkes. Martyrenes blod ble kirkens sæd, heter det i kirkehistorien.

54. Jeg kom i hu.

52 Jeg kom i hu dine dommer fra evighet av, Herre, og jeg ble trøstet.

Jeg minnes dine dommer, sier han. Han tenkte bakover i historien og så hvordan Gud hadde handlet i gamle dager. Det kan være nyttig mange ganger. For Gud er alltid den samme, slik det også står om Jesus Kristus. Hebr. 13, 8.

Han tenkte nok på patriarkene. Salmisten hadde hørt og lest om Abraham som var en troens mann. Han så hvorledes Gud hadde ledet ham steg for steg gjennom livet. Han satte ham på prøve flere ganger, men alltid var Herren på sin venns side. Han ville ham aldri noe ondt. Han ønsket bare å styrke ham i troen slik at han kunne stå imot fristelser og motgang som kom.

Så husket han på Isak som fikk samme løfte som faren – om landet og en stor og tallrik ætt. Og han visste om Jakob – som lurte faren og bror sin. Også han fikk nåde av Gud og fikk en plass blant de hellige.

Slik var det også med Moses, denne store kjempe i Guds rike. Han var ingen helgen i den forstand at han aldri gjorde noe galt. Ingen er fullkomne slik. Men han ropte til sin Gud om hjelp i nøden. OG DA SVARER ALLTID Herren et rungende JA!

Da fikk jeg trøst, sier han. I v. 50 sa han også at han fikk trøst – for Herren holdt ham i live. Nå ser han tilbake på de helliges historie og får trøst. Hvorfor

var det mulig?

Jo – han ser at Gud alltid hadde hjelp for sine. Aldri ble de overlatt til seg selv i nøden. For Herren er på de troende side og gir oss alt det vi trenger.

Den som har levd en tid med Gud, har også sin egen historie. Du har sikkert noen minner om dager da det var tungt å leve. Men hva skjedde? Husker du ikke en eller kanskje flere ganger da du kom igjennom og ble løst. Ikke ved din kraft, men ved Herrens nåde. Og nå er han den samme frelser. Han vil være deg nær og gi deg den hjelp han ser du behøver mest. Amen.

55. Brennende harm.

53 Brennende harme har grepet meg over de ugudelige, som forlater din lov.

Nå skifter tankene radikalt. Her er det ikke trøst som er i minnet, men harme. Nå tenker han ikke tilbake på Herrens velgjerninger mot sitt folk. Nå er det de gudløse og deres onde gjerninger han minnes.

Han kan nok ikke forstå dette. En ugudelig er en som lever uten tanke på Gud. I en verden som er skapt og oppholdt av Gud, er det egentlig umulig. Men det han harmes over, er deres ugudelige framferd som er helt utenfor Guds ord og vilje. Slik er situasjonen her en annen en for Asaf i Salme 73.

I en engelsk oversettelse er harme oversatt med ”forskrekkelse, eller avsky”, som ”horror” kan bety. Spurgeon sier om dette: ”Når han tenkte på Guds dom i eldre tid (v. 52), fylles han med forskrekkelse over de ugudeliges skjebne.”

Når også vi tenker på hvordan det skal gå de ufrelste, har vi grunn til å tenke slik. De skal lide en evig fortapelse i Helvete. Det kalles også den evige pine. Etter det vi har lest i Bibelen om den, er det all grunn til å bli forskrekket. For det blir et evig skille med Gud og alt godt.

De har valgt denne veien selv. Og vi troende er mange ganger forundret over hvor lett de tenker om døden og evigheten. Nå er det blitt ganske vanlig for folk – særlig de offentlige personer – å si at døden er slutten. Det er jo behagelig å tenke slik. Da blir det ingen regnskapens dag. Og ingen evighet.

Bak denne ”harme” eller ”forskrekkelse” må det ligge enn sorg hos salmisten. Han er ikke sinna eller harm i vår betydning. Vi kristne har det også slik. Vi sørger over at de ufrelste ikke bryr seg om Guds ord. De har forlatt det og følger verdens visdom, den konsentrerer seg alltid bare om det jordiske.

Å forlate Guds ord er alltid skjebnesvangert. Den ufrelste taper dermed anledningen til å bli frelst. For det kan bare skje slik Ordet taler. Vår egen tanke og tale om frelse og himmel er ikke verd noe. Skal du blir berget inn i himmelen, må det skje på Ordets grunn.

Og det er like farlig å forlate Guds ord for oss som er kristne. Mange gjør det i dag, særlig når det gjelder vårt liv i verden. Noen tror de kan leve det slik de selv ønsker og mener er rett. Men Guds etikk er alltid bygget på Guds ord. Salig er den som følger det.

56. Mine lovsanger.

54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.

Det kan se ut til at salmisten ikke bor i sitt hjemland. Han kaller sin stilling ”min utlendighets hus”. Men det betyr vel heller at han er utlending i denne verden, slik Bibelen ellers taler. Paulus taler om at vårt borgerskap er i himmelen, Fil. 3, 20. Og Hebreerbrevets forfatter sier at de troende i den gamle pakt for bekjente at de var fremmede og utledninger på jorden, Hebr. 11, 13.

Her i det fremmede ”land” kunne han likevel synge lovsanger. Han frydet seg i Gud og sang Herrens sanger. Her lød det ingen verdslig vise eller tøysesanger som mange står fram med både i media og privat. I motgang ser vi at slike sanger ofte forstummer.

Det er underlig med Guds folk. De kan glede seg og prise Gud midt i trengsel og motgang. Det opplevde Paulus og Silas i fengslet i Filippi. Og det har mange martyrer fortalt om. Under tortur og fengsel og svære legemlige lidelser, kunne de løfte blikket opp mot himmelen og glede seg over å være frelst og rede til å dø. For Gud er med sitt folk alle dager, står det.

Emnet for sangen er klar. Dine forskrifter, står det. Det betyr ikke lov og regler med trussel om dom og straff. Det er et av uttrykkene for Guds ord, det vi kaller Bibelen.

Her fant de trøst og hjelp og en sikker grunnvoll for sin tro. Og dermed var det på fast grunn med livet sitt. Der står det om Guds omsorg og tålmodighet med Guds barn. Der har de troende lest om himmelen og veien dit.

Framfor alt er de blitt glade i Frelseren selv, Jesus Kristus. Hos ham er det mange grunner for å prise Gud og synde lovsang. Den er ikke diktet av mennesker, men ofte født under smerte. ”Det er sangen om blodet, Guds kostbare pris, som alene kan åpne et stengt paradis.” – Har du den sangen i ditt hjerte? Den får du ved troen på Jesus.

57. Ditt navn.

55 Om natten kom jeg ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov.

I dette verset er det tale om tre ting: Det er natt, Guds navn og Guds lov. Natten viser gjerne til de foregående vers der trengsel og nød omtales. Da er det natt i et menneskesinn. Noen ganger kan natten føles lang. I mange og lange nattetimer ser han intet lys.

Men så husker han det: Herrens navn!

Det er underlig hva et navn kan gjøre med oss. Et navn kan skape hat og motstand og uhygge. Noen politikeres navn har gjort det. Og vi gremmer oss ved det som har skjedd på grunn av slike navn.

Andre navn kan skape glede og lykke i sinnet. Tenk på den du har fått kjær, for eksempel. Navnet hans eller hennes er det store lykkelys for deg. Til tider tenker du ikke på noen annen. Andre kan si hva de vil, du har bare tanke for en.

Noen navn har evne til å skape håp. For oss er det naturlig å tenke på Jesu navn. Det står mye om dette navnet i Bibelen, og få navn skaper slike takketoner i oss som det. Vi må synge med Welander: ”Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.”

Navnet Jesus betyr Herren frelser, og det ble sagt allerede før han var født. Engelen sa til Josef: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det var programmet hans – og i det ligger hele hans gjerning på jord.

Peter sa det samme kort etter pinsedag: ”Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved,” Apg. 4, 12. Det er tydelig tale, og viser oss den eneste vei fra verden til Guds himmel.

Når natten faller på, minnes salmisten Herrens navn. Når vi har tatt imot frelsen i Jesus og lever livet med ham, kan vi si: Vi har holdt Guds ord og lov. Det skal ikke mer til. Er det slik også med deg?

58. Det ble meg gitt.

56 Dette ble meg gitt - at jeg har tatt vare på dine befalinger.

Det ble min lykkelige lodd: å akte på dine befalinger, står på dansk (1931). Og i syrisk bibel leser vi (Lamsas oversettelse): Jeg er blitt trøstet fordi jeg holdt dine bud. En ordrett oversettelse vil være omtrent slik: Dette var for meg, for dine befalinger har jeg bevart.

Det kan vise tilbake både på trøst i v. 50 og 52 og på lykke og lovsang i v. 54. Egentlig er hele spekteret av kristenlivet gitt oss av Gud. Vi får det vi trenger når vi trenger det. Og det er en veldig trygghet for et Guds barn.

Noen ser ikke Guds godhet på denne måten. De ser hans krav og ønsker – og sin egen utilstrekkelighet. Derfor går de hele tiden med angst og frykt for ikke å strekke til. Slik blir ingen lykkelig og glad som kristen.

Vi må lære å se hva vår egentlige stilling er som kristen. Hva betyr det å være barn av Gud? Da har han tatt ansvaret for oss, og vi er daglig i hans omsorg. Hvordan skal jeg finne ut av det? Hva er egentlig papiret på mitt barnekår?

Også her er det skriften. Jeg har det slik fordi jeg har aktet på det Ordet sier. Jeg har tatt vare på dine befalinger, sier salmisten. Det betyr ikke at han har klart å holde de ti bud til punkt og prikke. En kristen har innsett at det klarer han aldri her i livet. De mange tankene våre forteller oss det.

Nei, vi har aktet på hva Ordet sier. Og det sier at Gud er vår far, og han er en god og omsorgsfull far. Det betyr at han holder sitt løfte og gjør alt han kan for å bevare oss. Han er en hyrde for oss. Men det er ikke en hyrde som jager sauene hjem med pisk og slag.

Han legger lammet på sine skuldre og bærer det hjem. Før sang vi slik: ”Hvi skulle jeg sørge jeg har jo en venn, som bær’ på sitt hjerte min nød.” Det er en sterk skulder hos en omsorgsfull far.

Del VIII. Chet . 57-64.

Den åttende bokstaven er Chet (med harkelyd) ( ח ) som ligner på H. Den er tallet 8. Gamle former ser ut som en dør eller et gjerde, som ordet betyr.

59. Min del.

57 Herren er min del, jeg har sagt at jeg vil holde dine ord.

Denne setningen kan oversetter på flere måter, mener Calvin. Ved siden av den norske oversettelsen, kan det også stå som et utrop: Å Herre, min del!

Salmisten mener at Herren er alt han har, det viktigste i dette livet. Han kan sammenlignes med Paulus her, som sier: For meg er livet Kristus… Og han begynner denne åttende delen av salmen med en slik bekjennelse.

Verden har en helt annen interesse og prioritering. De søker rikdom og får aldri nok av penger og eiendom. De er opptatt av moro og atspredelse, slikt som kan jage evighetstankene bort og gjøre folk opptatt med tingene i verden.

De søker også ære og berømmelse av andre mennesker. Noen grupper mennesker ærer hverandre og gir hverandre ærespriser – en det ene året og en annen året etter osv. ”De har sin lønn i dette liv,” sier David. Salme 17, 14.

Et Guds barn søker noe ganske annet. Herren Jesus Kristus er vår del. Der har vi alt – og ikke bare for dette livet, men også for det som kommer etter. Han ber egentlig ikke om noe annet. ”Jesus er livet for meg.” Det er mottoet.

Da er det naturlig å si: Jeg holder ditt ord. Det er ledestjerne og norm for livet. Det er ikke tvang og lovtrelldom, men en livsform. Vi ønsker å gjøre Guds vilje og følge hans vei. Forsvinner denne trangen og tanken, er det fare for vårt gudsliv.

Og salmisten sier det. Han skammer seg ikke over sitt nye liv med Gud. Vi er kanskje ikke alltid glade for alt vi har sagt i livet. Men dette kan vi stå ved. Vårt ønske og motto er å være Ham til behag. Vi vil lyde ham og ære ham.

60. Nåde etter Guds ord.

58 Jeg bønnfalt deg av hele mitt hjerte: Vær meg nådig etter ditt ord!

Nåde er et flott og stort ord. Det rommer hele frelsesverket. Det betyr å få alt gratis uten noen fortjeneste. Slik bruker vi det i nådens tid nå også.

Han ønsker å leve etter Guds ord, som i forrige vers og andre steder. Men han makter ikke å gjøre det fullkomment. Han faller i synd og forgår seg, som vi alle gjør. Derfor trenger han nåde hver dag. Å be om nåde er å be om tilgivelse og frelse uten at vi selv har noe å rose oss av.

Og når vi har en nådig Gud, behøver vi ikke noe annet åndelig talt. Og i sitt ord har Gud vist at han er nådig mot synderen som kommer til ham. Salmene viser det, f. eks. i Salme 106 og 107 der han taler om Israels historie. Gang etter gang sviktet de og syndet mot Gud. Da de vendte seg til ham og bad om hjelp, var han nådig og villig til å frelse. Gjennom hele Israels historie ser vi det.

Han vet at Gud er slik. Likevel kommer han med bønner om ny nåde. Han er den ydmyke som ikke tar noe for gitt, men ber om at møte ved Guds ansikt. Han ligner tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig! Luk. 18, 13. Det er slik vi også må leve, i stadig avhengighet av Guds nåde.

Han bønnfalt Herren om det, på hebr. står: jeg bønnfalt ditt ansikt. Han ber om at Herren må løfte ham opp og lyse på ham. Da trenger han ikke å skamme seg eller være forlegen.

Av hele mitt hjerte! Det taler om nøde og alvor i bønnen. Det er ikke bare ord og talemåter. Det er hans indre trang. Han vil være for Guds ansikt med hele seg. Som når vi smiler til et usikkert barn, fatter det mot og blir tryggere. Slik lever vi troende under Guds smil og velvilje. Der er godt å være.

61. Min ferd.

59 Jeg tenkte på min ferd og vendte mine føtter til dine vitnesbyrd.

Her går han inn i sitt eget liv for å undersøke: hvordan er det egentlig?

Vi skulle også gjøre det mer. Da kan vi nærme oss sannheten om oss selv. Djevelen innbiller oss at vi er prektige nok og trenger ingen frelse. Når han har knust oss grundig i dette, sier han at det er ikke frelse for en slik synder.

Vi skal ikke la djevelen få felle dommen over oss. Når vi ser at vår ferd ikke er etter Guds vilje, skal vi gå til Jesus med alt. Der finner vi løsningen.

Det er nettopp dette salmisten sier her. Da han tenkte på sitt syndige liv, vendte han seg til Guds ord. Her kaller han det ”vitnesbyrd”. Og det passer godt.

Hvorledes vitner Gud i sitt ord om syndere? Hva gjør han med dem? Svaret finner vi mange steder i Bibelen. Der er f. eks. et vitnesbyrd om David. (Og kanskje han har skrevet denne salmen, og slik taler om seg selv!) Da han vendte seg til Gud med sin synd og sitt fall, står det: ”Og du tok bort min syndeskyld” (Salme 32, 5b). Det kan ikke sies klarere.

Den veien må vi gå. Hver gang vi har syndet og gjort Gud og mennesker ondt, vender vi oss til Guds egen Sønn. Han er vår mellommann (1. Tim. 2, 5). Hos ham er forlatelse og nåde. Det takker vi ham for.

Har du også gått til Gud med din synd?

62. Om å vente.

60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud.

Ordet vente kan bety flere ting. Det kan være å ikke skynde seg, se tiden an. Eller det kan være ventetid – der vi lengter etter at noe skal skje. Når salmisten sier at han hastet og ventet ikke betyr det at han gjorde det straks.

Selv om ordene står i fortid, betyr de at handlingen fortsetter, sier Calvin. Og salmisten sier det på to måter: Jeg hastet – og ventet ikke, det betyr en intensitet og forsterkning av uttrykket. Han kan ikke komme tidsnok fram. Det er om å gjøre for ham.

Nå kan hastverk være lastverk. Gjør vi noen før vi har tenkt gjennom saken og prøvd å se etter konsekvensene av det vi gjør, kan vi gjøre ubotelig skade. Derfor er det ofte viktig at vi blir sikker på om det er det rette vi gjør, for vi setter i gang.

Det salmisten nå vil, er å holde Guds bud. Og da skal vi sannelig ikke dryge med noe. For Guds bud er alltid rette. Han haster etter å gå kongen ærend, sier Spurgeon. Da skal vi ikke være sløve eller late. Det er dødssynd.

Her har vi alle anledninger, selv om ikke alle er så synlige for mennesker. Der er en gammel og syk som venter på ditt besøk. Noen trenger en ekstra hjelpende hånd. Sosialtjenesten fanger på langt nær alt og alle opp.

Og plassen i lønnkammeret med bønn og bibelstudium og ettertanke. Her kan vi legge alle ting i Herrens hånd. Gjennom dagen får vi gjerne en anledning til å si et lite ord om Jesus. Det skal ikke alltid så mye til, før ordene når hjertet.

Vi må skynde og ikke vente med å heise evangeliets flagg i vår avkristnede tid. Mesteren venter…

63. De ugudeliges snarer.

61 De ugudeliges snarer har omslynget meg, din lov har jeg ikke glemt.

Salmisten lever i en veldig spenning med livet sitt. På den ene side merker han de ugudelige som prøver å lure ham. Det er snarer på alle kanter som truer med å lede ham til synd.

På den andre side har han Guds ord. Midt i kamp og strid glemmer han ikke det. For det kan lett skje. Vi blir så opptatt av det onde i oss selv og i kirken og i verden, at Guds ord blir borte.

Ja, de ugudelige har mange snarer for oss. Djevelen er en flittig og oppfinnsom kar.

Han kan lede oss inn i ubehagelige situasjoner der vi lett kan falle i synd. Det kan være et ubesindig ord eller et heftig svar, Før vi sanser oss, har det skjedd. Og i samme øyeblikk eller kort etter skjønner vi at det var galt. Men det er vanskelig å fange inn et ord som er sagt. Det flyr videre.

Djevelen vil også utnytte oss når vi er slitne og nedfor. Da er det lett å angripe oss og legge ut en snare. Noen ganger gjør han oss motløse og sier vi er tapere og ingen ting nytter. Vi er udugelige i striden. En sliten arbeider er et lett bytte.

Han setter også ut snarer når det går godt for oss og vi lykkes i tjeneste og arbeid. Da bruker han hovmodet og kaller oss gode og flinke folk. Noen ganger bruker han mennesker som smigrer oss og gir oss uvanlig ros. De fleste er svake for ros.

Sykdom og fattigdom har også djevelen brukt i sitt arbeid. Han kan få oss til å stjele og lyge eller benytte oss av kvakksalvere i vår nød. Når det ikke hjelper, taler han til oss: Selvfølgelig nytter det ikke for deg, slik du er.

Derfor sier Skriften: Stå djevelen imot! Jak. 4, 7.

64. Lovsang om natten

62 Midt på natten står jeg opp for å prise deg for din rettferds lover.

Salmisten bruker en uvanlig tid til lovsang. De fleste har lagt seg og sover. Men denne mannen er så opptatt av Guds ord og Guds rike at han bruker natten til å prise Gud. Her vil han si oss at ingen ting skulle hindre oss i å bruke Guds ord, takke for frelsen og opphøye hans navn med lovsang.

Vårt sinn kan noen ganger bli så fullt av de åndelige ting, at vi bruker uvanlige måter. Så sant de er sømmelige og stemmer med Guds ord, er det ikke galt. Jesus var også oppe om natta og talte med sin Far på øde steder. Mark. 1, 35 og Luk. 6, 12. Vi skulle følge hans eksempel mer enn vi ofte gjør.

Verset taler om hvor mye Guds rike betydde for ham, og hvor sterkt hans hjerte var fullt av takknemlighet. For lovsang er takk og hyllest til Den mektige Herre.

Dette verset viser også at vår lovsang ikke behøver – og skal ikke alltid – være i forsamlinger og i offentlighet. Det offentlige innebærer alltid en fare. Vi blir fristet til å ta mer hensyn til publikum enn til Gud. Dermed stikker æresyken seg fram, en av de verste synder vi har å kjempe med.

Vi kan altså med stor trygghet være for oss selv – i skog og mark eller i enerom – å tale med Gud, takke ham og synge en lovsang. Da er det bare han som hører den! Da er den også mest ekte.

Emnet for lovsangen var Herrens rettferdige lover. Han ser at alt det herren gjør, er rett og sant. Ingen skal kunne anklage Gud for urett, selv om mange gjør det når f. eks. ulykker og motgang kommer. Et Guds barn bøyer seg i andakt for Guds handlemåte, selv når de er mest uforståelige.

Denne nattetimen var stille og rolig. Ingen ting kunne forstyrre ham. Han måtte stå opp av sengen, avbryte hvilen og holde sin natteandakt alene for Guds åsyn. Det kan være de beste stunder i vårt liv med Gud.

65. De helliges samfunn.

63 Jeg holder meg til alle dem som frykter deg, og som holder dine befalinger.

”De som frykter deg” er de troende. En av ingrediensene hos en kristen er nettopp frykten for Gud – med det mener vi her mest ærefrykt og ærbødighet. Og det fører med seg at vi frykter for å gjøre Ham imot. Vi er redd for å synde, uansett størrelsen på synden. Det er en del av troen.

Alle som har det slik kjenner på et fellesskap seg imellom. Vi har samfunn med hverandre, som Johannes skriver. 1. Joh. 1, 3. Det kaller vi ofte ”De helliges samfunn”. Det er også slik at vi søker sammen, vi som tror sammen og har den samme frelse. Derfor samles vi til møter og andre samvær både for å oppbygge hverandre og å høre Guds ord.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt når dette samfunnet framstilles som et menneskelig vennskap. Vi skal trives sammen, hilse på hverandre og være hyggelige mot nye som kommer. Vår norske kirke og andre samfunn legge stor vekt på det nå. Folk må trives hos oss er en slags parole. Så legges forkynnelse, liturgi og møter form opp etter det.

Alt dette er selvsagt viktig, menneskelig talt. Men det er ikke samfunnet av de hellige. Det går mye dypere og har noen andre ingredienser. For det ligger farer i veien for en trivselskirke. Den viktigste er nok at forkynnelsen av Guds ord blir dreidd i en menneskevennlig retning. Da skal du ikke støte noen, og da må du legge mange bibelvers på is – og trolig blir de begravd for alltid med tida.

Slutten av vårt vers her setter saken i det rette lys. De som holder seg til de hellige, de holder også Guds ord og befalinger. De kan ikke slå av på alvoret. De tar det inn over seg og gråter over nederlag og fall. Derfor trenger de stadig tilgivelse. De helliges samfunn er preget av folk som stadig behøver syndenes forlatelse. Og da blir det ”godt” og velsignet når vennene samles.

66. Full av miskunnhet.

64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre. Lær meg dine forskrifter.

Ordet for miskunnhet kan også oversettes med nåde, barmhjertighet og medlidenhet (hebr. chæsæd). Bibelsk oppslagsbok av Hedegård og Saarisalo skriver at barmhjertighet er ”kjærlighetens medlidenhet med de nødstilte og dens vilje til å redde dem ut av deres situasjon”.

Det er Gud som står bak dette. Han har hjerte for alle mennesker. Og den største og viktigste nød vi alle er i, er synden og dens følger. Hva hjelper det med et godt sosialt og økonomisk liv, hvis synden behersker meg?

Noen kan tenke at Gud nok hjelper mange andre, særlig de som synes verdige og har gjort lite synd i livet. Det er forskjell på folk slik, ytre sett. Men hva skal den tenke som kjenner synden trykker dag og natt og gamle synder dukker opp i minnet og dømmer deg? Hva skal vi gjøre da?`

Ordet sier her at ”jorden er full av miskunnhet”. Da når den hver eneste krok i denne verden og gjelder for alle slags folk. Skulle du lese dette som har det vondt, se igjen på ordet: Full av. Det renner over noe til deg også. Du er regnet med.

Men det er ikke så enkelt å tro det bestandig. Tvilen kommer stadig vekk: Er det virkelig slik?

Da sier dette verset: Lær meg dine forskrifter. Det er et uttrykk for Bibelen. Det er der du finner slike vakre og sanne ord. Du har kanskje lest dem før, men vi glemmer jo så lett. Derfor heter det: Lær meg – og du kan legge til: Lær meg dette enda en gang.

La oss bare minnes ett eneste vers nå: Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut, sier Jesus i Joh. 6, 37. Det kan han si fordi hele verden er full an nåde og miskunnhet så lenge nådens tid varer. Kom, og ta imot!