Del IX-XII.

Del IX Tet – 65-72.

Det er to bokstaver med lyden t. Tet ( ט ) er den niende bokstaven og er derfor tallet 9. Ordet tet kommer av ordet Tut og betyr trolig en slange, og i gamle skrifter ser den ut som en orm som ligger i ring. Den andre bokstavcen t kommer til slutt i alfabetet (Taw).

67. Din tjener.

65 Du har gjort vel imot din tjener, Herre, etter ditt ord.

Salmisten vet at han er en tjener for Gud. Alt Guds folk er i grunnen det. Vi har gått ut av verden og djevelens tjeneste – og inn i Guds tjeneste i Guds rike. Hver dag er vi alle troende ambassadører for Guds sak. Det skulle vi tenke på gjennom dagen der vi ferdes blant folk.

Noen har imidlertid fått en ekstra tjeneste i Guds rike. Det er ofte slike som kan bruke hele sin tid og sine krefter i dette åndelige arbeidet. Her finner vi troende prester, predikanter og misjonærer – og andre som viser livet sitt til Guds rikes tjeneste.

Salmisten sier nå noe fint. Det er et godt vitnesbyrd: Herren har gjort vel imot ham. Det må også gjelde den tjenesten han hadde for Gud. For dette er han takknemlig, det forstår vi ut fra måten han skriver på. Han har ingen ting å klage over, alt er såre vel.

Også vi bør takke for Guds godhet mot oss. Ser vi nøye etter, vil vi trolig oppdage flere Guds gaver enn vi hadde tenkt på før. Da er det tid til å takke. Og om vi ikke alltid forstår det Gud gjør, skal vi tenke på at han alltid gjør det gode selv om det smaker surt.

Her sier han også at det er i samsvar med Guds ord: Etter ditt ord. Gud handler jo alltid etter sitt ord. Han svikter det aldri. Og Gud er en god Gud for Guds folk. Derfor kan vi stole på ham og vite at alt det som møter oss, vil tjene til vårt og Guds rikes beste. Rom. 8. 28.

68. Jeg tror på ditt ord.

66 Lær meg god forstand og kunnskap! For jeg tror på dine bud.

Troen må ha noe å tro på. Det er ikke nok å si at jeg tror. Spørsmålet er hva fester du troen din på, eller hva setter du din lit til? Og da er det ikke selve troen som er viktig, men det eller den du tror på.

Å tro på Gud vil dermed bl. a. si å stole på Gud i livet, sette sin lit til ham både om frelsen og livet som kristen. Å tro på Gud betyr da at Gud gjør alt. Troen er ingen gjerning eller prestasjon. Det er Gud som virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag.

Salmisten sier nå at Herren må lære ham og gi ham god forstand og kunnskap. Det gjelder ikke verdslig og jordisk kunnskap, men den åndelige og himmelske kunnskap. Det betyr at du og jeg må lære frelsens vei å kjenne, lære om nåden og forsoningen og Guds vilje til å frelse oss. Da ser vi også at vi er helt utenfor og kan ingen ting. Vårt liv og våre gjerninger blir nå bare skrap, som Paulus sier i Fil. 3.

Det er god forstand og god kunnskap. Da regner vi ikke med noe av oss selv. Det går kanskje sent å lære alt dette. Men vi innser etter hvert at vi er udugelige og må overlate alt til Frelseren.

Hvor kan så lære alt dette? Finnes det en kilde til sann kunnskap om frelsen? – Ja, Gud har sørget for det også. Salmisten sier det her: ”Jeg tror på dine bud.” Han regner med Guds tale og ord. Der ser vi veien og målet og Frelseren. Og det underlige er at vi blir aldri utlært i dette. Vi er som et friskt barn: Det vokser stadig og blir større og større, og eter og drikker hver dag.

Så la oss ta rikelig til oss av den åndelige føde. Bibelen er uvurderlig for en kristen. Og vi tror at det som står der, er Guds sannhet.

69. Før – og nå.

67 Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.

De troende har to liv å se tilbake på. Der er at før og et nå. Hos noen er det et markant skille mellom det som var og det som er. Hos andre gikk overgangen lettere og mindre dramatisk. Men der er en overgang.

Før for han vill, sier salmisten. Det er uttrykk for syndelivet. Å leve i verden er et villspor fra Guds vei og vilje, ja, det går den motsatte vei. Det betyr ikke at alle verdslige mennesker lever i grove og stygge synder moralsk sett. Men det betyr at retningen er feil og dermed selve livsinnholdet. For den som lever i verden, lever uten Gud.

Hos noen av oss ble det NÅ. Det skjedde en forandring, og livet fikk nytt innhold og ny retning for tid og evighet. Ja, det ble et nyt og ganske annerledes liv. Verdsens gleder og fornøyelser bleknet. Mange sider ved livet kan være preget av synden og jordiske tanker.

Det nye livet er Jesus. Han sa en gang: Jeg er veien sannheten og livet. Det er en erfaring alle troende gjør. Vi kan synge av hjertet som Åge Samuelsen skrev i sin tid: ”Jesus er livet for meg, lyset han er på min vei. Alt jeg behøver det har jeg i ham – Jesus er livet for meg!”

Og igjen ser vi livet med Gud er knyttet til Hans ord. Nå holder jeg ditt ord, sier han. Det betyr ikke at han holder lovens krav til punkt og prikke. Det makter ingen, og ingen blir frelst ved egne gjerninger.

Men han har lest og hørt det Guds ord sier om frelse og fred. Så bygger han på det. Både Det gamle og Det nye testamente forteller om Guds miskunn og nåde mot menneskene, og ordet kaller oss til ham. Jes. 55. Og salmisten lyttet – og fikk svar. Ved troen blir hjertet forandret – eller rettere: du får et nytt hjerte. Og det elsker Guds ord.

Men det skjer ofte noe i dette møte vi har med Gud i hans ord og ved hans Ånd. Han for vill – før han ble ydmyket. Vi er ofte så hardnakket og uvillige til å høre. Herren har tatt hardt i mange som var på ville veier. Men han gjorde det av kjærlighet og ønske og ønske om å berge dem. For det er de ydmyke Gud får gi nåde. 1. Pet. 5, 5. I etterkant takker vi for ydmykelsen.

70. Du er god.

68 Du er god, og du gjør godt. Lær meg dine forskrifter.

I dette verset har en fin attest om vår Gud. Ingen annen religion har en slik Gud som er bare god og alltid gjør godt. Men i hans ord lærer vi at slik er han. Og de troendes erfaring forteller det samme.

Du er god. Slik beskrives alle hans egenskaper, de er preget av hans godhet. Guds kjærlighet er godhetens krone og krans. Han elsker sine fiender og de som forakter ham. Selv når han må straffe oss, er det av kjærlighetens og godhetens pulsslag han gjør det.

Hans rettferdighet er en side av hans godhet. Hans vesen er rett i alle deler. Ingen skal finne feil ved ham. Og nettopp fordi han er rettferdig kan han være god i sannhet. Ingen ting er tilfeldig i hans planer med oss.

Derfor er også hans gjerninger gode. Du gjør godt, sier salmisten. Det var av kjærlighet han sendte sin Sønn til jord som frelser – den største godhet han har gjort. Skaperverket blir lite i forhold til frelsesverket. For det rekker inn i evigheten, når jord og himmel skal forgå.

Gud er god når han behandler oss – også om det smerter og det ikke passer oss helt, Han vet hva som skal til for å få oss hjem til slutt. Derfor bruker han alle midler.

Når vi ikke helt forstår Guds handlemåte med oss, er det nyttig å gå til Guds bok. Der kan vi lære mer om hans godhet og hans gode gjerninger for oss. Salmisten visste det. Derfor sier han i bønnen: Lær meg dine forskrifter. I Guds ord kan vi se hvordan han handler med oss til vårt beste. Paulus skriver f.eks. At alle ting samvirker til det gode for den som elsker ham. Rom. 8, 28. Det er en nyttig forskrift å kunne. Da løses mange floker for Guds barn. Se også v. 12.

71. De overmodige.

69 De overmodige har spunnet sammen løgn imot meg. Jeg holder meg til dine befalinger av hele mitt hjerte.

De overmodige eller hovmodige er de som lever uten Gud i denne verden. Overmotet er at de vil klare seg selv både i livet og i døden. De kan være ganske forskjellige i sin adferd og vandel. De kan godt oppføre seg fint og ydmykt overfor mennesker og være høflige og hjelpsomme.

Men ikke overfor Gud. De forakter ham i sitt hjerte og vil være selvhjulpne i alt. Det er vår gamle naturs innerste vesen. Etter syndefallet er alle slik. Noe av syndens vesen er opposisjon mot Gud.

Salmisten opplevde noe fra disse menneskene – og det går igjen i historien senere. De spotter de troende (v. 51), de legger snarer ut for dem (v. 61) og nå lyver de på dem (v. 59). De er altså ikke så hyggelige mot alle mennesker som det kan se ut til. De er greie mot sine egne og de som er lik dem.

Guds folk har alltid vært en torn i øyet på de ugudelige og ufrelste. Verden kan ikke tåle at noen tror på Gud og prøver å leve etter hans ord. En hellig kristen er en anklage mot de som er utenfor. De blir dømt av et hellig liv. For de vet og ser at de selv er langt borte fra det. Derfor prøver de å gjøre oss mindre og verre enn vi er, og leter etter anledninger til å anklage oss.

De viker ikke tilbake for å bruke løgn og baktalelse i sine angrep. Det gjorde de mot Jesus og har gjort det talløse ganger mot martyrer og andre troende. Djevelen har forblindet dem slik at de ikke ser konsekvensen av sitt liv.

Salmisten kommer med et annet vitnesbyrd: Jeg holder meg til dine befalinger av hele mitt hjerte. Det er uttrykk for at han tror på Gud og vil følge hans ord i livet. Og det taler et ganske annet språk – om kjærlighet og hjelpsomhet og sannhet i alt, og det er begrunnet i Guds ord. Holder vi oss til det, er vi trygge og på rette vei. Hjelp oss, Herre, til det.

72. Følelsesløse hjerter.

70 Deres hjerte er følelsesløst som en fettklump. Jeg har min lyst i din lov.

Det følelsesløse hjerte er på grunnteksten et ”hjerte er som en fettklump”. Det har noen oversatt med at ”hjertet er løpt sammen som melk”. Og en gammel dansk/norsk bibel sier at ”hjertet er tykt som smør”.

Tanken er utvilsomt det den norske og andre bibler har: hjertet er følelsesløst. Det tar ikke imot inntrykk og kan ikke reagere på noe, og på den måten er det dødt.

Det er et bilde på den uomvendte verden som går sin egen vei ganske uavhengig av Guds ord og vilje. Når hjertet er som fett, har denne prosessen gått langt – kanskje den nærmer seg det forherdede hjerte som ikke lenger kjenner Guds dragning og kall til frelse.

Livet er da en vandring etter sine egne lyster på mange områder. De lever overdådig etter verdens skikk og bruk, og kanskje også at de bokstavelig blir fete og faktisk tar livet av seg selv, som Spurgeon sier.

Salmisten har et helt annet liv og livsstil. Han har mistet lysten på det jordiske og er opptatt av Gud sier. Jeg har min lyst i din lov. Det er blitt hans hovedinteresse.

Det må bety at han har smakt hvor godt Ordet er for hans sjel og liv. Der ser han at Gud er god og alle hans gaver er gode. Derfor takker han og gleder seg over å være Guds venn. En slik holdning løfter tanke og sinn oppover. Den som blir opptatt av Guds rike, taper trangen etter å være som verden og ta del i dens gleder.

Om de ytre forhold er små, med dårlig økonomi og skral helse og kanskje få venner, kan en Guds venn likevel oppleve store ting i den åndelige verden. ”Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her, står det i sangen. Det er en stor åndelig rikdom å leve slik.

73. Jeg ble ydmyket.

71 Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.

Salmisten har tidligere sagt (v. 67) at før han ble ydmyket, for han vill. Og nå slår han fast at det var godt at han ble ydmyket. Han så at Guds hånd var bak alt. Og da blir alt godt, selv om det sårer og smerter i øyeblikket, eller vi ikke kan forstå hvorfor noe skjer.

Og det er vår lodd og del å oppleve ydmykelser og vansker i livet. Vi kan ikke komme bort fra det. En av grunnene er at vi ofte er overmodige og tror bedre om oss selv enn rett er. Og da må Herren gripe inn. Han elsker sin skapning og gjør alt for å berge oss i havn.

Noen ganger bruker han mennesker for å ydmyke oss. Han tillater onde mennesker å såre oss. Herren bruker mange midler for å lede oss på rett vei. David opplevde det flere ganger. Fienden kom imot ham og det kostet mye. ”Det verste for oss er bedre enn det beste for de uomvendte,” sier Spurgeon. De troende får mange velsignelser gjennom tunge tider om de lærer å bøye seg under byrden.

Det sier nettopp salmisten her: så jeg kunne lære dine forskrifter. Her taler han av egen erfaring: så jeg kunne lære. Det er godt for et menneske å se det på denne måten. I sorg og prøvelser får Herren lære oss mer enn i lette og lyse tider. Vi har en tendens til å ta mange av godene som en selvfølgelighet. Og da lærer vi lite og ingenting.

Det treet som står alene blir sterke i stormen enn det som står midt inne i skogen. Det får dype og sterke røtter. Slik blir den prøvede kristen en sterk troende. Peter sier noe om dette. ”Den prøvede tro” er mer verd enn kostbart gull. Men den prøvede tro kommer ved ”mange slags prøvelser,” 1. Pet. 1, 6-7.

Han sier noe mer her: så (for at) jeg kan lære dine forskrifter. Når et menneske bøyer seg for Gud under prøvelsen, går det ofte til Ordet for å finne hjelp og trøst. Og når vi er i nød, ser vi mer av dybdene i Guds ord enn ved en overfladisk lesning. For da behøver vi Ordet, det er blitt en nødvendighet for oss.

Så er det rett det Albert Barnes sier: ”Alt som vil lede et menneske til å være lydig mot Gud, er en velsignelse.”

74. Din lov er bedre.

72 Din munns lov er bedre for meg enn tusen stykker gull og sølv.

Igjen sammenligner salmisten seg med andre mennesker. På en måte er det farlig å gjøre det. Vi kan enten bli hovmodige eller mismodige, alt etter hvem vi stiller oss sammen med. Her ser han noe som er mest verdifullt for ham, mer enn noe annet.

Din munns lov kaller han Guds ord. Det er talende. Loven – eller ordet fra Gud – kommer fra Guds munn. Det talte ord har større kraft og liv i seg enn det skrevne ord. Det er ofte friskere og har mer skaperkraft i seg. Og det er mer direkte og dermed personlig enn en trykt tale.

Slik skulle vi betrakte Guds ord. Når vi leser og hører det er det som om Guds munn er nær oss og sier noe rett til oss i vår situasjon. Det er ment som direkte og forfriskende tale fra Gud. Vi skal bare legge vårt øre til og lytte. Gud selv sier noe til oss her og nå.

Han vet at andre mennesker kan ha stor rikdom – gull og sølv i mengder. – Tusen stykker er uttrykk for stor rikdom. Mange setter sin lit til det. Og kanskje hadde salmisten selv en del jordisk gods.

Men hva er alt dette mot Guds ord? Gleden over rikdom er kortvarig, og selve rikdommen er ustadig. Jordisk glede er ofte uren ettersom rikdom noen ganger oppnås på uærlig vis. Og når livet er slutt, hva så? Hva nytte har vi av alt vi eier når vi ligger i graven?

Når Gud taler med oss er det på en annen måte. Det er evige ord om evige og frelsende sannheter. Møll og rust tærer på jordisk rikdom. Ingen kan ta fra oss ordet fra Guds munn. Den frelse den taler om vil følge oss inn i evigheten. Derfor er den bedre. Den overgår alt.

Har du hørt denne tale? Og tatt imot frelsens ord – om Jesus som den eneste redningsmann? Ennå en gang innbyr han deg – nå er det DEG Gud taler til med sin munns ord.

Del X Jod – 73-80.

Bokstaven Jod på hebraisk er den tiende bokstav i alfabetet og brukes derfor også som tallet ti. Navnet Jod er det samme som Jad som betyr ei hånd. Bokstaven ser på hebraisk ut som en utstrakt finger.

75. Skapt av Gud.

73 Dine hender har skapt meg og gjort meg. Gi meg forstand for at jeg må lære dine bud!

Det første verset i denne delen (Jod) begynner nettopp med ordet hand (Jad), og viser dermed til Guds første gjerning. Gud skapte alt, hele verden og hvert enkelt menneske. Skapelsesteologien er dermed viktig. Bibelen begynner med den, og vi møter den gjennom hele Bibelen til alt blir nyskapt i den nye verden.

Vi er ikke et resultat av en ukontrollert og tilfeldig utvikling. Det stod en vilje bak og en bestemt skaperhandling. Gud ville det slik. Vi er hans verk

Ikke alle ser det, eller vil innse og erkjenne det. Darwins teori passer godt for mange mennesker som vil befri seg fra tanken på Gud.

I lys av dette blir salmistens bønn klar og forståelig: Gi meg forstand – og lær meg. Her er mye vi ikke forstår eller kan forklare. Guds tanker er høyere enn våre. Bønnen er likevel viktig: La meg forstå og lære det jeg trenger for å være ditt sanne barn i verden.

Og Herren kan gjøre det. Han har skapt oss og vet hvordan vi er innerst inne. Det var han som gav oss de evner vi har, og han vet hva vi mangler. Derfor ber vi om å få så mye som han ser at vi kan bære og bruke.

Å kjenne Guds lov og vilje er viktig for vårt eget Gudsliv så vel som for vår tjeneste for Gud. Uten rett kunnskap her, er vi unyttige og vil snart gå oss vill. Noe av det som gjøres for Gud er kanskje preget av liten forstand. Det skjer når vi går på i egen kraft og innfall. Vi må først av alt knele for Den Allmektige og be om visdom og forstand. Ellers kan tjenesten lett bli dårskap.

Salmisten ber om forstand til å lære Guds ord. Det trenger vi også for å leve rett i hellighet og ære som kristne. Denne forstand innebærer også at vi er villig til å gjøre Guds gjerning. Det er de ferdige gjerninger som vi skal vandre i, Ef. 2, 10. Det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre. Det er slik livet i Guds spor er – det er å følge etter Jesus og være hans disippel eller læresvein. Herre, hjelp oss til det.

76. Å frykte Herren.

74 De som frykter deg, skal se meg og glede seg, for jeg venter på ditt ord.

Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, står det (Salme 111,10). Det er også begynnelsen til kunnskap (Ordsp. 1, 7). Og den som frykter Herren har et sterkt vern (Ordsp. 14, 26).

Den frykt det er tale om her, er ikke vanlig redsel for straff eller for en streng øvrighet. Det er tvert om en trygghet hos Gud når vi er hos ham. Derfor er det både ærefrykt for den hellige Gud som har skapt oss og frelst oss, og et ønske om å følge Guds vei og gjøre hans vilje.

I Bibelen ser vi at ordet frykt brukes i flere betydninger. Mange ganger står det f. eks.: Frykt ikke. Da betyr det: Du trenger ikke være redd. Når du er hos Gud i nåde, er du trygg. Noen ganger brukes det om å være redd for å synde og gjøre Gud imot. ”Gjør du det som ondt er, da frykt!” Rom. 13, 4.

Har du barnekårets ånd og altså lever med Gud i nåde, gjelder ordet her: Du skal se Gud og glede deg. Det taler om det fortrolige og inderlige samfunn med Herren selv. Da ser du Gud som den nådige Gud, med kjærlighet og omsorg og full av tilgivelse for synderen som kommer.

Alt dette kan du glede deg over. Og jo mer du ser inn i Guds vesen og gjerninger, til større blir gleden. Du kan fryde deg som kristen og synge: Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.

Også dette ser vi i Guds ord. Jeg venter på ditt ord, sier han. Alt i livet med Gud er knyttet til Ordet. La oss bare lære å bruke det rett – til veiledning og trøst og hjelp.

77. Jeg vet.

75 Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har du ydmyket meg.

Mange tror at de vet mye, både om jordiske og åndelige saker. Mange ganger de tar de feil og mener noe helt meningsløst, sett fra bibelsk synsvinkel. De som har tanker og meninger om kristendommen uten å ta hensyn til Bibelen, kommer alltid feil ut.

Mennesketanken er skadet og ødelagt ved syndefallet. Den hørt med til gudsbildet som djevelen ødela for oss.

Men på Bibelens grunn kan vi være trygge og sikre. Paulus sier f. eks.: Jeg vet på hvem jeg tror. 2. Tim. 1, 12. Og flere ganger sier han: Jeg er viss på… Hvordan kan det ha seg? Han har fått sine tanker fra Guds tanker, og derfor taler han i overensstemmelse med Guds vilje. Da kan et menneske være sikker.

Salmisten har det også slik. Ved å studere i Herrens ord, er han blitt trygg på at det er sant. Derfor kan han si: Dine dommer er rettferdige, det vet jeg. Det som står i Guds ord er alt rett og sant og hans gjerninger blir dermed rettferdige.

Det bøyer han seg for. Og da ser han en annen side ved Gud, som han nå vet med sikkerhet: Han er trofast. Han forstår også at rettferdighet og trofasthet er søsken og går godt sammen. For Gud er trofast mot det som er rett og dermed mot dem som søker det rette.

Slutten på verset er kanskje underlig, og hvordan kan det rime med trofasthet og rett? For Gud har ydmyket ham. Det er aldri en lett behandling å gjennomgå. I en ydmykelse opplever vi at vi har gjort feil eller handlet galt. Noen ganger blir vi straffet for det og må ta ansvar for det vi gjorde. Det er sjelden lett.

Men denne salmisten har sett så dypt inn i gudslivet og Herrens handlemåte, at han ser det var rett. Trolig var det en synd han måtte bekjenne, slik David gjorde. Salme 32 og 51. Det er ydmykende å måtte si: Det er min feil alt sammen. Nå vet han: Det var rett og Herren gjorde det i trofasthet – mot sin lov og sitt løfte om oppreisning for syndere. Derfor takker han og vi for det Herren gjør. Det er alltid til vårt beste. Og det bygger Guds rike på jord.

78. Trøst ved ordet.

76 La din miskunnhet være min trøst etter ditt ord til din tjener!

Ordet trøst forekommer i om lag 28 vers i Bibelen. Og det er et viktig ord i gudslivet vårt. Vi trenger det, og vi har løfter om å få det.

For salmisten er det ikke selvfølgelig, derfor ber han. Men han vet hva trøsten er. Det som alltid kan trøste oss er som her Guds nåde og miskunnhet. Det er her det motsatte av fortjeneste. Han er ikke verdig, men ber likevel. Og han begrunner det med Guds nåde. På den grunn kan alle syndere be om hjelp.

Og hvordan vei vi at det er slik? – Etter ditt ord, sier han. Han kjente Guds vilje og visste hva Ordet sa, selv om de på den tid ikke hadde en hel bibel. Hvis denne salmen er skrevet på Davids tid, hadde de i alle tilfelle Mosebøkene og noen historiske bøker og kanskje noen andre.

Dette hadde han lest og v ar mye opptatt med Guds ord. Vi har så mange flere deler av Bibelen, og det skulle mane oss til å bruke alle bøkene der. Du finner altså trøst i disse skriftene.

Trøst er godt å ha mange ganger. Sorgen over en avdød kan være stor og tung. Det er ikke lett å gå alene når en venn eller ektemake plutselig dør fra oss. Hva skal vi si da?

Eller når sykdom rammer oss, uventet og ubehagelig. Noen ganger får folk kort beskjed: Du har to uker igjen å leve. Du er dødssyk. Hvem kan gi trøst da?

Noen opplever økonomisk ruin på kort tid. Alt ramler i grus, livsverket forsvinner og vennene går sin vei. Du står igjen naken – uten hus, uten arbeid og uten en venn som kan hjelpe deg. Kan ord være trøst da?

Mest av alt: Når synden blir alvorlig og du kjenner dommen i samvittigheten og angeren jager deg som et villdyr. Hvor skal du flykte hen?

Herren er deg nær, du som søker ham. Han har et ord å gi deg som kan holde motet oppe og vise deg veien videre. Han kan også hjelpe i praktiske saker. Du har lov å be. I v. 50 i dette kapitlet ser vi noe fint: Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live. Veien fram er hele tiden veien om Guds ord. La oss bruke den.

79. Så jeg kan leve.

77 La din miskunnhet komme til meg for at jeg kan leve! For din lov er min lyst.

Trolig var salmisten i fare når han skriver her, og var kanskje truet på livet. Det kan ha vært i krig, en dødelig sykdom eller annen nød som kan møte et menneske. Og få unngår livsfarlige situasjoner i livet. Om det var av legemlig eller åndelig art, sier han ikke.

Men han ber om å få leve. Noen ganger er det utenfor vår makt å berge oss selv. Vi vet ingen utvei og fylles av frykt og usikkerhet. Hvordan skal det gå? Kanskje du er i en slik stilling nå og vet ikke hva du skal gjøre.

Da ber salmisten at Herren i sin nåde må komme til ham. Miskunnhet kan bety ”øm nåde” eller nåde på nåde. Bare det kan hjelpe ham. Så stor og tung var hans nød. Der er ganger i vårt liv da vi bare kan berges ved et Guds under.

I alle tilfelle er dette sant i en åndelig krise eller om man er kommet bort fra Gud. Bare Guds nåde kan føre oss tilbake til Nådens rike og frelse oss. Calvin ser det slik: Salmisten kan ikke leve uten å bli forlikt med Gud. Hva er livet egentlig verd uten samfunn med Gud?

All jordisk lykke er for intet å regne mot det å være et Guds barn. Han sier tydelig at før han vet at han er forlikt med Gud, er han en død mann, skriver Calvin. Så alvorlig tenkte han om livet med Gud.

For din lov er min lyst! Der har han lest at Gud er villig til å hjelpe dem som er i nød. Det gir ham glede og nytt mot. Guds ord er full av løfter og vitnesbyrd om Guds hjelp og frelse. Og fødes nok troen i hans hjerte: Gud vil ikke la meg dø! Han vil være meg nær i min sorg og motgang. Han går ved min side, han leder min gang…

80. Til skamme.

78 La de overmodige bli til skamme! For de har trykt meg ned med løgnens hjelp, men jeg grunner på dine befalinger.

Her taler han om tre ting: en bønn, om årsaken til bønnen og en bekjennelse og løfte.

La de overmodige bli til skamme. Han har også før talt om motstanderne. De overmodige er de som ikke vil la seg styre av Gud. De underkaster seg egentlig ingen. Han ber om at de må bli til skamme.

En slik bønn er ikke personlig ment. Han ber av hensyn til Guds rike og Guds folk. De ugudelige må ikke vinne seier, selv om det ofte ser slik ut. Flere ganger taler han slik, og det er etter ”Luthers teologi”. Han skiller også tydelig mellom det vi gjør som privatpersoner og i tjenesten eller i embetet. Det er det lutherske skille mellom det åndelige og det verdslige regimente.

Gud skal dømme de gudløse. Og de har vært onde mot ham. De har trykt ham ned og dermed skadet ham. De er framfor alt hans åndelige motstandere fordi de har sagt seg løs fra Gud.

Og de hadde ingen grunn til det. Anklagene er bygget på løgn, slik det skjedde med Jesus og med mange andre. Når de ikke har grunn til å anklage de troende, fabrikkerer de ”bevis”. Og det er alltid vanskelig og ofte umulig å forsvare seg mot rykter og løse anklager. Derfor går han i bønn. Den veien er alltid åpen for en troende.

Jeg grunner på dine befalinger, skriver han. Det er en sterk bekjennelse motsatt de andre. Han holdt seg til Guds ord som er sannheten, og ble trøste av den. De derimot diktet sammen klage mot en Guds mann. Salmisten brukte tid på å tenke gjennom hva Gud ville og hva hans befalinger betydde for ham. Og han levde etter det.

Calvin sier at ordet ”grunne på” også kan bety å tale. Slik oversetter også den svenske Karl 12s bibel. Når han hadde vunnet seier, vil han tale om hans trofasthet mot Guds folk. Herren hadde fridd ham ut og ville dømme de ugudelige med rettferdighet.

Slik er han også nå. La oss stole på ham i alle ting, og vitne om hans hjelp.

81. Vend tilbake.

79 La dem vende tilbake til meg, de som frykter deg og som kjenner dine vitnesbyrd!

Dette verset henger sammen med det forrige. Han taler fremdeles om de overmodige. Og nå ber han for dem, at de andre troende ikke må ta anstøt av ham, selv om de gudløse anklaget ham.

Det er en viktig bønn. Folk flest har lett for å høre på og tro på anklager mot andre. Noen føler seg til og med bedre moralsk når de hører at andre svikter der de selv ikke har gjort noe galt. Nå ber han om at de må komme tilbake til ham og forstå at han var uskyldig og beskyldningene var grunnløse. I slike tider har vi ofte bare bønnen som mulighet. Bare Gud selv kan overbevise mennesker om sannheten.

I dette ligger også noe av de helliges samfunn og forholdet mellom de troende. En kristen vil gjerne leve godt med alle mennesker, men særlig med Guds folk. Der er åndelige bånd som knytter oss sammen.

Men det kan også komme mislyd mellom Guds barn. Noen ganger er det småting som skiller og misforståelser som lette oppstår mellom mennesker. Han vet likevel at de andre også frykter Herren og lever med ham. Nå er han engstelig for at det gode forholdet mellom dem skal brytes for godt. Gud selv må føre dem sammen igjen, i kjærlighet og tilgivelse og vennlighet.

Han vet også noe mer: De kjenner Guds ord. Da vil de forstå at anklagene er grunnløse og at han er et offer for de gudløses intriger. Men om han skulle være skyldig, vet de at Gud tilgir ham og at vi skal tilgi hverandre. Guds ord har vitnesbyrd om det. Derfor tør han be om at Gud nå må gripe inn og gjøre det godt mellom dem.

Slik bør vi også går til vår Gud og Far og be for samfunnet mellom de troende.

82. Fullkommen.

80 La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, for at jeg ikke skal bli til skamme!

Fullkommen er et sterkt ord. Ordet i grunnteksten (tamim) kan bety flere ting: fullstendig, perfekt, helt, sundt, godt, oppriktig, ærlig. Og hvem holder mål her? Det har blitt oversatt med ustraffelig (svensk og eldre norsk), sundt el. fast (engelsk, K.J.), av hele hjertet m.m. I engelsk oversettelse av den syriske Peshitta står det: La mitt hjerte meditere, tenke på dine forskrifter.

Alt dette forteller oss at han virkelig ville gå inn i Skriftene og hadde ønske om å følge dem i alle detaljer og på alle måter. Og det ville han gjøre alltid. Det er et høyt og stort mål for livet

Ingen har nok maktet det slik salmisten her sier. Derfor er det heller ingen som blir frelst og berget inn i himmelen på denne måten. Men det er et godt mål å ha for livet her på jorden mellom mennesker.

Og det betyr at vi lar Guds ord få styre tanker, ord og handlinger. Da vil vi avsky synden og alle fristelser til småsynder så vel som de store. For Gud vil ikke at vi skal synde. Og Skriften er nettopp gitt oss bl.a. for at vi ikke skal gjøre synd i handling, 1. Joh. 2, 1 og kap. 3, 6 m.m.

Vi kommer nok til å svikte her. Djevelen vil overliste oss med noen synd, og så faller vi. Då gråter et Guds barn, og ber om ny nåde og tilgivelse. For nettopp i slike stunder har vi en talsmann hos Faderen, og han minner oss om han døde nettopp for slike som svikter. Nå får vi leve videre som kristne i troen på en fullkommen frelser, selv om vi ikke greier å være fullkomne.

Da blir vi heller ikke til skamme – verken i troslivet her i verden, eller på regnskapens dag. For da er vi ustraffelige og fullkomne for Guds åsyn – i Jesus Kristus. Da<>

Del XI Kaf – 81-88.

Der er også to bokstaver/lyder k – den andre skrives Q. Kaf (כ) er den ellevte bokstaven og står for tallet 20. Ordet kaf betyr ei hand som bøyer seg eller håndflaten, som vises bedre ved eldre bokstaver.

83. Lengsel etter frelse.

81 Min sjel tæres av lengsel etter din frelse, og jeg venter på ditt ord.

Alle mennesker har en lengsel. Der er noe uforløst i oss, en higen etter noe mer og høyere enn de jordiske ting. Noen har døyvet den ganske tidlig i livet og erstattet den f. eks. med jag etter penger, karriere eller et uhemmet liv i synd.

Men Gud har lagt evigheten i vårt hjerte (Fork. 3, 11). Han har ikke forlatt oss helt, selv om mennesket forlot ham og syndet i Eden. Nå besøker han menneskene og kaller på oss. Han ber oss om å komme.

Ho salmisten var lengselen stor. Jeg tæres av lengsel, sier han. Han vansmekter av trang etter Gud. Det er et sterkt ønske. Men han søkte ikke etter jordiske ting, rikdom og ære. Han eneste tanke var: hans frelse.

En slik lengsel er ikke noe vi selv bestemmer oss for og gjør. Det er kallet ved Den Hellige Ånd som gjør dette. Synden har ødelagt oss slik at vi ikke kan eller vil gjøre Guds vilje. Da sender Gud sin Ånd som ber oss om å stanse – og komme.

Salmisten legger til: Jeg venter på ditt ord (se også neste vers). Han vet altså hvor han finner Guds frelse. Det er ikke i oss selv, ikke i våre gjerninger eller våre egne tanker og liv. Bare i Guds ord finner vi ordet om frelse. For det er hele tiden knyttet til Jesus, Guds egen sønn. Derfor blir Guds ord så viktig for en kristen. Det leser vi og henter kraft og visdom og styrke i livet. Vi kan ikke greie oss uten Guds ord.

Det skal vi se enda mer om i neste vers.

84. Lengsel etter Guds ord.

82 Mine øyne tæres av lengsel etter ditt ord, og jeg sier: Når vil du trøste meg?

Lengselen som vi talte om i forrige vers, rettest nå mer bestemt mot Guds ord. For han vet at der er all visdom og kunnskap om de åndelige ting. Han har forstått at der vil han få svar og der vil sjelen finne ro – når den tror det Ordet sier.

Lengselen etter Guds ord gjelder egentlig flere ting. Vi søker trøst i motgang og sorg og alle slags nød. Det er bare rett og rimelig. Det er slitsomt å leve med tunge tanker og usikkerhet om gudslivet og mange spørsmål vi har i livet.

En kristen vil også lengte etter mer i Ordet. Vi har lest en del og forstår noe av det Gud vil si oss. Noen ganger har vi likevel en følelse av at vi ikke har sett alt. Det må ligge noe mer i Guds ord enn del vi har fått tak just nå. Tenk om vi kunne få se dypere inn i Guds vilje og mening med livet.

Noen ganger er det vanskelig å forstå meningen med et ord eller en handling i Bibelen. Hva mente Gud med dette? Da kan det være en hjelp å bruke noen hjelpebøker for å skjønne det bedre. Dette er jo skrevet for lenge siden, og mye var annerledes da. Men det er særlig vik

tig å være påpasselig slik at vi ikke velger liberale bøker som fornekter noe i Guds ord, som f. eks. underet og forsoningen m.m.

I dette verset er det likevel trøst han venter på. Og det ser ut til at han har ventet lenge. Han spør: Hva tid skal jeg få trøst? Og nå taler han med øynene. De vansmekter og er trett av å stirre og se etter hjelp. Det er ydmyke øyne som venter slik, og på tross av spørsmål og tretthet, har han tillit til Gud. Han vil svare – men kommer det snart?

Herren ser deg som lengter slik. Han vil nok svare når den rette tiden kommer. Vi må bare vente – og tro det skjer i Guds time.

85. En skinnsekk.

83 For jeg er blitt som en skinnsekk i røk. Dine forskrifter glemmer jeg ikke.

I dette verset beskriver salmisten seg selv. Det forteller mye om ham, slik han hadde det nettopp da. Og det er viktig at vi alltid vitner sant om hvordan vi har det. Det betyr ikke at vi alltid skal beklage oss til alle vi møter når vi har det vondt. Men når vi skal si noe, må det være rett.

Han er som en skinnsekk i røk. Hva mener han da?

Flasker til å oppbevare vann og vin var laget av skinn. Og de hang inne i teltet der det også var bål eller grue. Når de hang en stund der, ble de svarte og mørke av sot og tørket opp. Derfor kunne de lett sprekke. På den måten ble de ubrukelige. Og som Barnes sier, hadde de liten mulighet til å flykte fra teltet.

Salmisten sammenligner seg med en slik sekk eller flaske. Kanskje han var gammel – denne salmen kan tyde på det. En ungdom skriver gjerne ikke slik. Eller det var sykdom, sørg og nød som plaget ham. Han følte seg ubrukelig og unyttig. Ingen vil fylle god og kostbar vin i en skinnsekk som lekker. Jfr. Salme 22, 16.

Likevel har han én trøst: Dine forskrifter glemmer jeg ikke. Han har sett så mye inn i Guds vilje og ord at han vet der er håp. Selv om han var svertet av falskhet, som Spurgeon skriver, levde han i sannheten. Han kjente Herrens løfter og visste Gud var med sitt folk.

Nå tar han fram og minnes det Gud sier. Og han ber. Om jeg er som en tørr, ubrukelig sekk, taler ditt ord om fornyelse og hjelp i alle situasjoner. Derfor kommer vi også til deg i dag og ber at du tar deg av hvert enkelt av dine barn. Takk, Herre,

86. Dom.

84 Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere?

Gud skal holde dom. Det er en fastlagt sak. Ingen kan rokke ved det. Mange prøver å glemme dommedag og tror at da kommer den ikke. Andre mener gjerne at de skal nok klare seg og bestå. Livet deres har ikke vært verre enn andre – som om det skulle hjelpe.

Men dagen kommer. Hver enkelt av oss skal gjøre regnskap for oss selv. Vi er helt alene med Gud den dagen. Ingen kan støtte oss eller forsvare oss. Selv om vi har glemt noe, er alt notert i det himmelske regnskapet. Alt skal fram, sier Guds ord.

Der er en som kan hjelpe oss her. Det er Jesus. Han er frelser og forsoner og vår advokat. Men vi må ta imot ham her i livet. Etter døden er det for sent. Du må komme nå og gjøre opp din sak med Gud. Da møter du ikke alene for dommen. Da har du Guds Sønn med deg.

Spørsmålet her var: Hva tid skjer det? Når kommer dommen?

Ventetiden kan være lang. Salmisten opplevde at noen forfulgte ham. Det var en urettferdig lidelse, og han ventet på at Gud skulle hjelpe ham og dømme de ugudelige. Vi kan også tenke slik noen ganger. Vi synes det tar lang tid før han kommer. Det har gått så mange dager, og ingen ting skjer.

Da er det lett å miste motet. Men han legger sitt liv i Guds hender. Det er det beste vi kan gjøre. Da er vi trygge i liv og i død og i dommen. Har du gjort det?

87. Fallgraver.

85 De overmodige har gravd fallgraver for meg, de som ikke skikker seg etter din lov.

En kristen er alltid omgitt av fiender og dermed av fristelser. De som er imot oss åndelig talt, vil ofte prøve å føre oss til fall. De kan legge ut snarer for Guds folk og håper vi skal falle i dem. Da føler noen at de har vunnet og tenker: De kristne er ikke bedre enn oss andre. Kristus opplevde det, og vi som tror møter det.

De prøver gjerne på mange måter. Fallgraver, står det. Det er i flertall. En fallgrav er hull i jorda som skjules med greiner og lauv. De blir gjerne gravd der dyrene pleier å gå – i et dyretrekk. Dyrene kommer denne veien uten å ane hvilken far som snart vil møte dem.

Slik er det med de troende. Noen legger ut fristelser for oss som vi ikke forstår i øyeblikket. En kristen dessverre komme til å synde uten at han forstår alvoret i det. Djevelen sender ut sine listige løgner, og noen biter på kroken.

Det er de overmodige djevelen får bruke til det. De lar seg også forlede til å bli Satans redskap for å knekke de kristne. Det gamle fiendskapet fra syndefallet bryter ut slik. 1. Mos. 3.

Hovedsaken er at de ikke skikker seg etter Guds lov. Ordet fra Gud får ikke lede tanke og gjerning. Da må det gå galt. Et av utslagene er nettopp angrep på de kristne. Det går i bølgedaler og ulikt fra land til land. Der djevelen finner lydige redskap, blir han aktiv. Derfor skal vi være på vakt. Våk derfor, sa Jesus.

88. Løgn.

86 Alle dine bud er trofasthet. Med løgn forfølger de meg, hjelp meg!

Gud og verden er to motsatte riker. Derfor blir også tilhengerne og innbyggerne det. Det kan aldri bli enhet og varig fred mellom dem. De står for så totalt ulike grunnsyn og livsverdier.

I Guds rike er troen hovedsaken og dermed trofastheten. Gud selv er trofast og har aldri sviktet noen. Her sier salmisten tydelig at alt Guds ord er trofasthet. Dine bud er hele Guds ord. De har aldri viktet noen, og alle løfter i Ordet vil gå i oppfyllelse.

Men det betyr også at Guds dom vil komme, slik Guds ord sier, se også v. 84 nr. 86. Noen håper og mener at Gud vil glemme dommen, eller at den ikke er alvorlig ment. Men alt det Gud har sagt vil skje.

Derfor skal de som farer med løgn en dag stå for Gud med alle ordene sine. Og løgn kan være mange ting. Det kan være åpenbar og tydelige ord som bevisst blir sagt, selv om de vet at det er feil. Det kan være en blanding av løgn og sannhet – ofte for å lure løgnen inn. Da er løgnen fordekt med vakre ord som folk flest lett godtar.

Motstanderne står bak dette. De vil gjøre ham ondt. Derfor går de tilangrep og direkte forfølger salmisten. De gjør det uten årsak, som det står i en annen bibel. Det er tungt å bli beskyldt for noe man vet ikke er sant. Det svir å høre løgn om seg selv. Og det er vanskelig å forsvare seg og overbevise venn og uvenn om at løgnen er løgn.

Derfor kommer bønnen i dette verset: Hjelp meg! Når vi står alene, behøver vi en sterk person som tar seg av saken. Gud er vårt eneste håp i slike tider. Vi ber om å kunne tåle lidelsen, ikke svare igjen med samme mynt, men be for de som forfølger os. Mat. 5, 44. Og hjelp meg i slike stunder til både å leve rett og å be rett. Og takke for hjelpen som kommer!

89. På lite nær.

87 På lite nær har de tilintetgjort meg i landet, men jeg har ikke forlatt dine befalinger.

På lite nær! Det er ofte et kort steg fra en trygg grunn til en dyp avgrunn. Det gjelder i møte med fienden som i forrige vers, og i vårt personlige liv. Det ser vi ofte i økonomiske saker, i yrket og i hjemmet.

Asaf opplevde dette i sitt gudsliv, Salme 73. Mange andre har vært i samme stilling. Livet er skjørt og vi skal være forsiktige med det, også åndelig talt. En liten synd kan få store følger. Vi forstod kanskje ikke hvor alvorlig det var, før det var for sent.

For Asaf var problemet de andre. Hans syntes at det gikk dem så godt. Når han sammenlignet sitt liv med dem, forstod han ikke hvorfor de skulle ha det godt og han så ondt. Han ble harm (v. 3) og det var en plage i hans øyne (v. 16).

I denne salmen viser han trolig tilbake til v. 83 der han taler om de overmodige. De gudløse hadde fått så stor makt i landet at de nesten hadde tilintetgjort ham. Slik kan verden bli til skade for Guds folk og gjøre oss hjemløse på vårt eget sted.

Asaf fikk hjelp ved å gå inn til Gud – i helligdommen. Salmisten her kan vitne at han holder seg til Ordet og ser hjelpen. Jeg har ikke forlatt dine befalinger, sier han frimodig. Det er ikke selvskryt, men en enkel erkjennelse av at han må være nær sin Gud. Og det er han i Guds ord.

Den som forlater Guds ord og ikke leser og har en stille stund med Jesus, vil ganske snart gi etter for verden og bli som dem. Gud vil holde oss i livet ved Ordet og slik frelse oss fra verden. La oss også i dag bruke det.

90. Liv av nåde.

88 Hold meg i live etter din miskunnhet! Så vil jeg ta vare på din munns vitnesbyrd.

Dette verset er en fortsettelse av det forrige, ved at det utfyller og gir svar på vansken i v. 87. Det står om livet – det åndelige og kanskje det legemlige også noen ganger. Det skal lite til før vi kan miste livet. En usynlig flis i fingeren kan medføre blodforgiftning og død – om den ikke blir tatt ut i tide. Det trenger vi noen ganger hjelp til.

Derfor ber salmisten til Gud: Hold du meg i live. Det er godt for det menneske som ser at de trenger åndelig hjelp. De overmodige ser det ikke. De mener de kan klare seg på egen hånd. Det blir den flisa som tar livet.

Han vet hva som må til: etter din miskunnhet. Han trenger liv av nåde uten noen gjerning eller egen anstrengelse.

Nåde eller miskunn er et fint ord. Paulus bruker det mye. Han skriver til de troende: Av nåde er dere frelst – og det ikke av dere selv, det er en Guds gave. Ef. 2, 8. Frelsen er gave fra Gud, den er helt gratis. Du skal ikke en gang tenke på å gjøre noe for å hjelpe Gud her. Det vil mislykkes.

Om Jesus står det at han var full av nåde og sannhet, og hans fylde er nåde over nåde. Joh. 1, 14 og 16. Det viser litt av rikdommen i Guds frelsesverk i Kristus. Det er aldri tale om noe annet enn Guds gjerning i Kristus – og den får vi som gave, av nåde. Slik er begynnelsen på kristenlivet.

Men det fortsetter også slik. Vi lever hele livet på nåde. Vi må alltid få alt av Gud, og det er aldri etter egen fortjeneste. Det er både ydmykende og frigjørende. Derfor kunne Paulus si at han skulle vitne om Guds nådes evangelium, Apg. 20, 24. Han skulle ikke tale om seg selv, unntatt når han vitnet om det Gud hadde gitt ham. Og vi skal få si som han: Av Guds nåde er jeg det jeg er, 1. Kor. 15, 10.

Del XII Lamed – 89-96

Lamed er den tolvte bokstaven ( ל ) og brukes for tallet 30. Ordet betyr en stav (piggstav) eller en som tukter noen. De eldste bokstavene kan ligne en som en stav.

91. Det faste ord.

89 Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.

Bibelen er sann, fordi den er Guds ord. V. 89 sier: Til evig tid står ditt ord fast i himmelen. Der skjer det ingen forandring og der tviler ingen på Ordet. Og i v. 151: Alle dine bud er sannhet. Vi kan ikke plukke ut noen og si at det kan ikke være sant. Å stjele og myrde er sant.

Og på samme måte er ordet om at homofili er synd. Horkaren skal ikke bli frelst. Det står fast i himmelen. Og på dommens dag skal det lyde klart for alle. Et sterkt ord her er også v. 160: Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast. Hvis summen er sann, må også de enkelte delene være det.

I matematikken er det også slik. Du kan bytte om på tallene ved addisjon, men du kan ikke forandre et eneste tall uten at alt går galt. Du trenger bare forandre litt på et lite tall - så blir summen feil. Slik er det i det åndelige liv: Bibelen må få gjelde i alt.

Nå opplever vi en veldig kritikk av Guds ord. Den blir betraktet mindre enn en avis - for folk tror på skandalehistoriene i avisene. Man ser på Bibelen som en roman der alt er oppdiktet. Man finner feil og mangler og motsigelser. Derfor er Bibelen egentlig unødvendig, upålitelig og gammeldags i lærespørsmål - og derfor er den skadelig i manges øyne.

Vi er mer utviklet og kan tenke bedre enn i oldtida! Og det skal være visst: Folk tenker annerledes enn Bibelen om de fleste spørsmål i dag - om troen, læren og etikken.

Jakob sier noe kraftig: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, Jak. 1,18. Det er godt, for det viser at Gud kan frelse den største synder. For han gjør det ved ordet sitt og ikke ved vår moral. Ordet om Jesus har så sterk en tone at det kan vekke og gjenføde den mest elendige på denne jord.

92. Grunnfestet.

90 Fra slekt til slekt varer din trofasthet. Du grunnfestet jorden, og den stod der.

Gud grunnfestet jorden, står det. Han skapte den og gjorde alt som er på den. Den står fremdeles – og det er et bilde og vitnesbyrd om hvorledes Guds trofasthet er. Det er denne trofaste og evige Gud vi tror på og setter vår lit til i alt.

Den har vart fra slekt til slekt. Vi kan altså følge historien gjennom mange tusen år og oppdage Guds trofasthet. Det gjelder i særlig grad Israels folk, som er Guds spesielle eiendomsfolk fra den gamle pakts tid.

Gud kalte og gjorde alt for folket. Det gjelder Abraham, Isak og Jakob. Det samme opplevde Moses og Josva og dommerne og senere kongene i landet. David og Salomo står som eksempler på det. Selv om de syndet og glemte Gud mange ganger, var han trofast. Han kalte dem på nytt tilbake til sannhetens vei og frelste dem.

Jesus kom som utsending fra Gud. Han var alltid trofast mot sine disipler. Det er bare fortapelsens sønn, Judas, som faller helt utenfor. Og det var hans eget valg. Peter falt også, men han gråt og bad om nåde. Og Jesus reiste ham opp.

Det er slik vi også blir grunnfestet i troen. Vi er svake og ustadige av natur. Men vi får gå til Frelseren – og han er trofast som har kalt oss. 1. Tes. 5, 24. Derfor får vi stadig sitt ved hans bord og nyte frelsen.

Vi kan også overlate etterslekten til denne Gud. Når de kommer til ham, vil han være trofast. Han har aldri forlatt sine. Vi lever i en farlig tid og er engstelig for slekten som skal leve videre. Hvordan vil det med folket vårt? Da er det godt å kunne overgi dem i Guds hender. Så kan vi be at de nye slekter må vende seg til ham og bli frelst.

93. Dine tjenere.

91 Til å utføre dine dommer står de der ennå i dag, for alle ting er dine tjenere.

Alle ting er Guds tjenere, står det. Her viser han til skaperverket som Gud har gjort og holder opp, v. 90. Sol og måne og stjerner og jordkloden følger de baner som Gud har fastsatt og slik blir hensikten med skaperverket oppnådd.

Men også menneskene er skapt av Gud og satt inn i denne verden etter Guds plan. Her skulle vi være hans tjenere, gå hans vei og leve etter hans ord slik skaperverket ellers gjør. Og de gjorde det den første tiden. Så kom syndefallet og rev ned tilliten mellom Gud og mennesker.

Noe har likevel gått Guds vei. Og de tar han seg av på en særlig måte, slik han sier i v. 65. Oppgavene er ulike slik vi mennesker er det. Men hensikten og hans plan er den samme: Mennesker skal bli frelst og Guds navn bli æret.

Et Guds barn vil gjøre det så godt han kan og etter som han får lys over veien framover. Vi er frelst av nåde, men har fått en oppgave. La universet være en oppfordring til oss til å holde ved med tjenesten så lenge det er dag.

Hele verden er satt til dette, sier verset her. Skaperverket skal utføre Guds ord og hans dommer. Så lenge de er i sin vanlige gang på himmelen, er de hans redskaper.

Dette taler også om Guds uforanderlighet, slik det står om ham i Jak. 1, 17: Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge. Jfr. Hebr. 1, 17. Derfor er han også den suverene enehersker over alt det skapte. Det betyr både at han frelser av nåde på samme måte i hele historien, og han dømmer med samme autoritet og alvor i dag som før og på den siste dag.

Menneskene har så lett for å glemme det. Den angrende synder har vanskelig med å tro ordet om nåde nettopp for hans synder. Og den selvrettferdige vil glemme at Gud en dag skal stille ham til regnskap for livet hans. Må han få vekke oss alle.

94. Dersom

92 Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.

Ordet ”dersom” eller hvis stiller en betingelse for å få noe. Eller det rett og slett beskriver en forutsetning som må være til stede. Dersom jeg ikke tar eksamen, får jeg ikke vitnesbyrd fra skolen. Dersom jeg ikke kjøper billett, får jeg ikke reise.

Dette har vært og er misbrukt i religionen. Noen setter betingelser for å bli en kristen, både moralsk og åndelig. Hedningenes religioner er kjennetegnet av dette: Du må ofre, gjøre gode gjerninger, leve et godt og respektabelt liv. Du må gjøre noe – før gudene tar imot deg.

Hvis vi tar dette ”dersom” med oss inn i troslivet vårt, blir vi lovisk og egentlig er vi da egenrettferdige. Det var ikke uvanlig blant noen jøder på Jesu tid. Derfor kjempet han så sterkt mot det. De som stoler på sine egne gjerninger og sitt liv, er forbannet.

Det var ikke den veien Gud hadde tenkt frelsen. Slik planla han det aldri. Der skulle alt være evangelium, nåde og tro. I den evangeliske ordboken eksisterer ikke betingelsen i den betydning. Der er alt gave, som i Ef. 2, 8.

Men som forutsetning kan Bibelen bruke ordet. Og her skriver salmisten: Uten at jeg hadde hørt på Guds ord, ville jeg gått fortapt. For det er Ordet som forteller meg om min synd og om Guds nåde. Og det er kilden til å bli bevart på veien videre, og kilden til glede på himmelveien.

Salmisten opplevde sorg og elendighet i sitt liv. Hvordan skulle han klare det? Ville alt være tapt og han selv gå under? Har vi ikke noen ganger spurt slik: Skal jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang?

Da svarer han så tydelig det går an: Guds ord er min lyst, der har jeg funnet veien og der finner jeg trøst gjennom livet. Han har ofte erfart at Gud var med. Det vil han også være alle dager, like til jordens ende. Derfor skal du som strever i dag og undrer deg på om du når fram: Ta fram den gamle boka, og se hva Gud sier til deg i dag: Han vil holde deg i live, du skal ikke gå fortapt. Jesus er din redningsmann i all nød. Se også v. 107 m. fl.

95. Om å glemme.

93 Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger, for ved dem har du holdt meg i live.

Glemselen er en fryktelig fiende. Den gjør at mye av fortiden er strøket bort. Ofte begynner det med navn. Vi ser personen for oss og kan fortelle en del om han eller henne. Men hva heter han? Til mer du grubler og tenker og leter i hjernen, til mer stengt føles det. Du kan bare gi opp.

Noen ganger er det godt å glemme. Det ubehagelige og såre og stygge ville vi gjerne legge ned i ei stor kiste og senke på havets bunn. Det bare plager oss og vekker dårlige opplevelser fram i minnet vårt. Hva skal vi med dem?

Men det er noe vi aldri skulle glemme. Salmisten sier her at han gjerne vil minnes det Gud har sagt – ”dine befalinger”. Nå er det vanskelig å huske alle ord og vers i Bibelen. Den er for stor til det for de fleste av oss. Men der er noen gode og nødvendige bibelord vi skulle pugge lenge og godt slik at de er spikret fast i vårt sinn. De er nyttige å ha.

Dette var noe av fordelen med den gamle skolen som mange av oss måtet gå på. Vi måtte pugge bibelvers og salmevers ved siden av gangetabellen og andre ting. De nye generasjonene som nå vokser fram, har et stort tap i livet her. Hva har de å falle tilbake på når nøden og vanskene kommer? Hva skal vi med Donald Duck og populære viser da? De kan ikke hjelpe en synder i nød.

Gud visste det at vi kom til å glemme. Derfor lot han David skrive i Salme 103: Glem ikke alle hans velgjerninger. Du kommer til å glemme mye. Men ta vare på det viktigste, det som mest evighetsverdi.

Det gjorde forfatteren her. Han sier: Ved dem har du holdt meg i live! Han hadde lært å klynge seg til det Gud sa, når hans egne tanker og andres ord ble for små og ustadige.

Ikke noe annet enn Guds ord er sterkt nok i åndelig nød. Det kan frelse og fornye og gi ny lyst og kraft til vandringen fram mot himmelen. Derfor vil vi aldri glemme det. Om jeg blir blind og skrøpelig så jeg ikke kan lese mer, ønsker jeg å ha et lite bibliotek i mitt minne. Derfra kan jeg hente fram noen gode ord fra min gode Gud.

96. Din er jeg.

94 Din er jeg, frels meg! For jeg har søkt dine befalinger.

På en måte er alle mennesker Guds eiendom. Det er vi etter skapelsen og gjenløsningen. Gud har rett på det han har skapt. Og et dobbelt eierskap har han etter Jesu forsoningsdød. Da kjøpte han hele, verden til seg ved å sone og betale for alle synder på jord.

Det har seg likevel slik at Guds eiendom har vendt seg bort fra sin eier. De fleste vil ikke ha noe med ham å gjøre. Mange lever til og med som om Skaperen ikke eksisterer og de vil være sin egen herre i alt. Dermed har de i sin tanke avsatt eiermannen.

Det er en forferdelig synd.

Salmedikteren her har ikke gjort det. Han ser at han er Guds eiendom. Jeg er din! Det er stort å kunne si det av hjerte. Et slikt uttrykk innebærer en ydmyk stilling der han ikke krever noen ting, men bare stiller seg til disposisjon og sier: Her er jeg.

Da kommer bønnen: Frels meg. For han vet at han er uverdig, han er en synder, han har sviktet og kan ikke rose seg av noe. Og han kan ikke frelse seg selv. Det er en dyp erkjennelse i et menneskehjerte.

Men han fatter mot. Han vet Herren er allmektig. Derfor setter han sin lit til Skaperen. Frels meg fra synden, fra min egen synd som tynger samvittigheten. Frels meg fra fortapelsen og den evige ulykke som venter alle syndere. Og det tror han nå at Gud vil.

Hvor har han lært det? Han hadde lest og søkt etter i skriftene. ”Dine befalinger,” står det. Det er de mange Guds ord som viser hans vesen og hans gjerninger. Der hadde han søkt og lett etter en utvei. Og ordet forkynner det. Der er nåde for syndere. Du også kan bli frelst. For du tilhører egentlig ham. Djevelen har ingen rett på syndere. De er Guds eiendom. Men han stjeler dem ved å lure dem bort fra Guds nærhet.

Må han få sin vei med deg – og oss alle.

97. De har ventet.

95 De ugudelige har ventet på meg for å ødelegge meg. Jeg gir akt på dine vitnesbyrd.

Å vente på noen kan være både glede og frykt. Spørsmålet er alltid hva eller hvem vi venter på. Å vente på noe godt er glede og styrke for sjelen. Den nærmeste framtida virker da trygg og god. Vi har ingen ting å frykt.

Her er det en som venter på vondskap. Han gleder seg ikke til det og har ikke spurt om det. Men han vet det kommer noen som vil ham vondt. Og da er framtida usikker, og man har grunn til å frykte.

De ugudelige ventet på en anledning til å gripe ham. Vi vet ikke hvorfor. Det kan ha vært noe spesielt som har irritert dem, det skal ikke så my til alltid.

Men det er også slik at de vantro finner alltid noe å anklage oss for. Det er det gamle fiendskapet mellom Guds folk og djevelens barn som viser seg, 1. Mos. 3,14f. Da behøver de ikke ha noen grunn.

Verden er irritert på de kristne og ønsker å fjerne dem. Verden vil at vi skal bli lik dem i levemåte. Det ser vi gang etter gang. Det er i grunnen det samme grunntrekk som i de mange forfølgelsene som har gått over jorden. De vonde vil ikke at noen skal være gode. For de gode minner dem om Gud, og det betyr også et minne om dom og en regnskapsdag for alle mennesker. Og det er plagsomt. Så tror man at bare man fjerner de kristne, har de også fjernet Gud og hans dom.

Salmisten er trygg. Han har funnet selve grunnmuren for livet, og han vet hvor han skal lære den å kjenne.

”Jeg gir akt på dine vitnesbyrd,” sier han. Det er Guds ord som holder ham oppe. I en oversettelse står det: Jeg har søkt dine vitnesbyrd. Når vi holder oss til det Gud har sagt, er vi på trygg grunn. Det kan godt hende at vi må oppleve motgang og forfølgelse. Men målet er hele tiden sikkert. ”Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal jeg alltid får være.” La oss leve der.

98. Fullkommenhet.

96 På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker seg meget vidt.

Fullkommenhet kan vel ingen ende ha? Den er vel evig? Men salmisten har sett noe her. På dansk er det oversatt slik: For allting har jeg sett en grense. Og i en annen gammel oversettelse står det: Jeg har sett det unyttige av alt.

Da skjønner vi at det må være to slags fullkommenhet. Og her er det tale om det menneskene prøver å skape, eller det som hører jordelivet til. Salmisten hadde sett noe av det. Og han la merke til at alt det jordiske hadde en ende, selv om det så aldri så vakkert og godt og stort ut.

David hadde møtt Goliat i sin ungdom – ingen kunne overvinne ham. Men unggutten gikk i Guds navn og så slutten på Goliats herlighet. Absalom var den vakre unge mannen som også måtte dø. Sommerprakten i naturen tok en slutt og vinterdagen i solskinn måtte gi tapt. Verdens underverker ligger i grus, og ingen ting av det vi gjør består. Ja, selve verden skal en dag gå under.

Da tenker han på Guds bud og ord. Der er ingen grense. Guds ord gjelder alle mennesker, også de som ikke vil ha noe med Gud å gjøre. De er underlagt Guds bud. Og det gjelder til alle tider. Det er ikke bare tale om Moses og jødefolket. Guds ord er livets norm og livslov. Og det gjelder hele vårt liv i alle detaljer. Guds ord strekker seg meget vidt, så langt at du kan ikke unnta noe i livet fra hans vilje.

Men det fins en annen fullkommenhet, en der ikke er noen grense ved. Den tar aldri slutt, for den er evig. Det er Gud selv. Han er fullkommen og alt det han gjør er det. Lykkelig er den som tar sin tilflukt til ham med hele seg. For der kan vi også bli fullkomne for Gud, ved troen på Jesus hans Sønn.