Salme 119.

Del I-IV.

2008-02-08T00:03:00.001-08:00

Det gylne alfabetet

Salme 119.

Andakter av NDH.

(Salmer på denne bloggen vil bli overflyttet til en ny blogg: bibelsalmer med unntak av Salme 119 og andre artikler om salmene.Se: http://bibelsalmer.blogspot.com.

Salme 119

1. Salmen om Guds ord.

Salme 119 er en helt spesiell salme i Bibelen. Den er Bibelens lengste kapittel med 176 vers. Og alle vers har et uttrykk for Guds ord med unntagelse av ett eller to vers. Derfor kan vi med rette kalle den "Salmen om Guds ord". Her lærer vi altså at Guds ord er det sentrale. Det må være alle steder. Og Guds ord kan uttrykkes med mange uttrykk, her er f. eks. brukt ordene Herrens lov, han s vitnesbyrd, hans veier, befalinger, forskrifter og bud.

Og salmen er bygt opp på kunstnerisk vis også. Den er delt inn i 22 avsnitt - etter antallet på bokstaver på hebraisk. Hvert avsnitt har 8 linjer eller vers, og hvert vers i første avsnitt begynner med bokstaven A. I andre avsnitt begynner alle vers med bokstaven B osv. Bare dette viser at det er noe spesielt med salmen.

Den store predikanten C. H. Spurgeon kalte salmen "Det gylne alfabet" om Guds ord, og forklaringen finner vi i hans store kommentar til Salmene, ”Davids skattkiste”.
Når vi leser gjennom salmen, ser vi snart at salmen forklarer hva Guds ord er og hvordan det virker eller hva det skal gjøre. Det skal vi prøve å vise i disse andaktene. For Guds ord er avgjørende for vårt åndelige liv, og det virker også inn på hverdagslivet og faktisk på det politiske liv i landet. Der folket og landets ledelse holder Guds ord høyt i ære, kan Gud velsigne og da går det godt for oss - når vi ser det fra Guds synsvinkel. La oss leve i bønn om at det må skje.

Del I. Alef – v. 1-8.

Alef er den første bokstaven ( אּ ) i det hebraiske alfabetet og brukes om tallet 1. Med to prikker over bokstaven betyr det 1000. Alef er trolig bilde av en okse eller oksehode. Den er ofte stum eller uttales som pustelyd.

Vers 1: Hvem er salige? 1

2. Salig og oppriktig.

I vers 1 står det to ting om de salige. Og det forteller litt om hva ordet salig betyr. Det har med lykke å gjøre. Men ikke slik vi ofte tenker, at den rike og vellykkede er lykkelig. Mange slike sier tvert om at de ikke er så lykkelige. Og det kommer av at de har bygt lykken på et feil grunnlag.

Mange tror at de blir lykkelige hvis de får alt det de selv ønsker, blir rike, populære og kommer i media. Å komme på TV er for noen "helt topp". Da har de nådd målet. Jeg tror det er noe av forklaringen på at mange melder seg til "reality-serier". Å vinne millionen er bare et trinn på veien til lykke.

Men det ligger noe sorg og fortvilelse og skuffelse i veikanten der. Livet var ikke slik de hadde trodd. Hvorfor?

En viktig grunn er at de ikke "vandrer i Herrens lov", som v. 1 sier. De er salige. Å vandre etter Herrens lov er å leve slik Gud sier vi skal. Det går alltid galt når vi viker fra det. Herrens lov er ikke her bare de ti bud. Det er et uttrykk for hele Guds vilje med oss. En forutsetning for å gjøre Guds vilje, er alltid oppriktighet. Da har vi ingen baktanker og ingen egen ære å ivareta. Vi skjuler ikke noe for Gud, verken synder eller framtidsplaner. Vi legger det alt åpent fram for den gode Gud - som likevel ser alt og vet om hjertet er helt med ham,.

Så får vi begynne denne dagen med denne bønnen: Herre, gjør meg til ditt barn slik at jeg går på dine veier! Og takk for den lykke og salighet du vil gi meg denne dag. Amen.

Hvem er salige? 2.

3. En overskrift over livet, v. 2.

Også vers 2 begynner med ordet salig. Salmisten vil utdype dette ennå mer. Og dermed blir disse to første versene i Salme 119 som en slags overskrift både over hele salmen og over det Gudslivet som salmen beskriver og taler om.

Her får vi et nytt uttrykk for Guds ord - nemlig hans vitnesbyrd. Til vanlig bruker vi ordet vitnesbyrd om det å fortelle hva vi selv har opplevd med Gud og hvordan vi kom til troen. Et vitne har som oppgave bare å fortelle hva de har sett og hørt, f. eks. i en rettssal. Vi skal ikke legge til egne tanker og meninger. De er uinteressante for saken.

Her bruker salmisten ordet om Gud. Han har vitnet. Og det har han gjort i sitt eget ord. Hva har Gud sagt der som er relevant for oss i forhold til Gud? Jo, han har vitnet om vår synd. Det står mye om den i Bibelen. Og så har han vitnet om at vi kan forlatelse for synden og slik bli frelst. Guds vitnesbyrd om frelsen i Kristus er mange. Han har også fortalt oss hva som skjer om vi vraker den frelse Gud tilbyr. Han har talt klart om fortapelsen så vel som om himmelen.

Hva velger du så, velg rett og velg i tide - om du vil målet nå. Slik synger vi.

De som søker Gud og det han har vitnet om for oss, er salig. Å søke ham av hele sitt hjerte er å legge alt i Guds hånd og la han bestemme alt i vårt liv. Det betyr at vi godtar hans dom over vårt liv og at det bare er en vei til himmelen - Jesus. Og da har vi ingen baktanker om belønning form gode gjerninger eller at vi har fortjent noe. Alt vårt eget må legges til side. Nå er det bare nåden som gjelder. Å leve på nåde er virkelig å være salig. ndh

4. Urett – det motsatte av livet.

Vers 3.

I dette verset ser vi kontrasten til livet i Gud. Vi kan ikke vandre på Herrens veier og samtidig leve i synd. Det er den store feile mange mennesker i dag gjør. De tror de kan velge livsretning og innhold selv.

Urett er alle slags synder. Noen er åpenbare, og det er en skam å leve der for en kristen. Da må han straks reise seg og be om nåde. Men det finnes også mye skjult urett. Få vet om det, og kanskje du bærer på noe i ditt hjerte som ingen andre kjenner. Gammel urett som du selv har lidd ligger og gnager inni deg. Slike tanker føder svarte tanker i et menneske – tanker blandet opp med uvilje og hat og lyst til å ”ta igjen”. Mange tror at ”hevnen er søt”. Men hevnens lønn er evig død.

Det rette livet er ”på hans veier”. Og det er alltid kjærlighet. Den er oppfyllelsen av hele Guds lov. Her må vi be til den Allmektige Far: Herre, gi meg mer av det rette sinn mot alle mennesker. Jesus bad oss om å elske – til og med våre fiender, om vi har noen.

Når vi bekjenner urett og synd og tror Guds nåde, lever vi i den salighet som salmen åpnet med. En kristen skal ikke og kan ikke leve i ytre, åpenbare synder. Vi blir nok aldri så fullkomne at vi aldri tenker eller føler noe galt i vårt indre. Dette grumset skal vi også få legge fram for Jesus. Og skulle vi falle i ytre synd, må vi straks vende tilbake til Faderens armer og få ny nåde og frelse. Det vil han gi oss.

Når vi slik lever i syndenes forlatelse daglig, får vi også avsky for synden slik at vi ikke v i l leve der. Det er den Hellige Ånds gjerning i oss. Og da er du på Herrens veier. ndh.

5. Nøye med Gud bud, v. 4.

Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye.

Gud har gitt sitt ord til menneskene. Vi kjenner hans befalinger i Bibelen. Og de er egentlig en gave fra Gud. Han overlot ikke sin skapning til seg selv etter syndefallet. Han gav oss sitt ord til veiledning og hjelp her i livet.

Hans ord er ikke alltid lett å høre og ta til seg. For vår egen natur er uvillig til å gjøre det Gud sier. Synden i oss nekter å gå på Guds veier. For de er ikke behagelige for vår falne natur.

Noen prøver så å inngå et kompromiss med Guds ord. De vil holde noe av ordet, det som passer i øyeblikket, og det som ikke koster oss for mye forsakelse og som vi forstår med vår tanke. Mange mennesker vil ha Gud med som en hjelper i nøden og som en garanti her i livet. Og kanskje i evigheten hvis den finnes.

Nei, sier Gud. Han har gitt sine ord til oss for at vi skal holde dem nøye, står det. Med flid, står det i en svensk bibel. Vi har ikke lov til å forandre på noe bud, eller tolket mildere og lettere enn det ordet sier. Å være nøye er å ta hver bokstav og hvert ord slik de står.

Det betyr at livet vårt skal være ulastelig i alle ting. Dypest sett kan vi ikke det. Vi blir aldri slik i oss selv. Derfor taler slike ord også om vår frelse av nåde. I vårt eget liv er vi urettferdige helt igjennom. Så har Gud ordnet en ny frelse, og der får vi som gave – ikke bare hans befalinger – men en ny og fullkommen rettferdighet i Kristus.

Da vil vi prøve å leve vårt hverdagsliv i overensstemmelse med det vi eier i Kristus. Vår nye natur sier det. Herre, hjelp oss på veien her.

6. Et stødig liv, v. 5

Å, at min ferd måtte bli stø, så jeg holder dine forskrifter.

Dette er både et kraftig og nyttig ord fra Gud til oss. Det er egentlig en bønn eller ønske fra salmisten. I en gammel bibel fra 1699/1738 står det: ”O! at mit Liv maatte holde din ret med stor Alvorlighed!”

Her er altså tale om et samsvar mellom vårt hverdagsliv og Guds ord og vilje. Det ønsker og ber han om. Slik skulle vår tanke også være. ”Å, la mitt liv om Jesus tale.”

Min ferd. Det er livet hver dag. Det er slik jeg er hjemme hos mine egne, og slik jeg oppfører meg på arbeidsplassen og i fritiden. Min ferd er summen av alle småting i livet, hver eneste handling satt sammen til et hele.

La den være stø, sier han. Her betyr det at jeg må være på rett vei og ikke vike av til noen kant. En stødig mann er ikke vinglete og tar etter siste mote og mener siste skrik er rett – også i kristen lære. Nei, han ber om å få være på den rette vei, som Gud har vist oss i ordet. Det er å være stø.

Så jeg holder dine forskrifter, sier han. Verset kan oversettes slik at ønske er å bli ledet til å holde Guds ord. Det er bare ved å holde seg etter Guds bud og vilje, at vi kan leve rett og være på rett vei. Denne bønnen er nødvendig for oss alle. Skal vi be den i dag? Ja, alle dager. Er du villig til å be slik nå, og å følge Guds ord så langt du kjenner det? Guds fred over oss alle.

7. Til skamme, v. 6.

Verset knytter seg til det som stod foran og siste del av dette verset. Indirekte sier det da at vi blir til skamme for Gud om vi ikke akter på Guds ord. Det er et uttrykk som blir brukt flere ganger i Bibelen, og det har et evig alvor over seg.

Å bli til skamme i Guds rike er å gå fortapt. Du må så å si snu i døra.

Det er synden som fører skam over mennesket. Her er ikke tale om at noen får skam av andre syndere. Det er å snu alt på hodet. Syndere skammer seg tvert om ved de rettferdige og troende. De vil ikke kjennes ved oss åpent, selv om det er slekt eller naboer. De vrir seg unna kontakt når andre verdslige ser det.

Nei, her gjelder skammen de ugudelige får av Gud i dommen. De blir avvist og dømt til evig pine. Så må de snu seg fra hele himmelens herlighet og med skam forlate alle muligheter til å vende om. Her hadde de foraktet omvendelsen og snudd seg fra den. Nå opplever de at Gud vender seg bort og ber dem føres bort til evig natt og mørke.

Paulus hadde vært i en slik tilstand. David hadde også vært det da han syndet og ikke ville bekjenne. Salmisten kjente nok til det samme. Men nå hadde han funnet veien: Guds ord viste vei, og det var Guds vilje.

Her er det trolig ikke porten til frelse det er tale om, men mer den smale veien. En rett begynnelse er viktig. Men ikke mindre er livet med Gud. Skammen snur seg til glede og håp når vi får leve med Gud av nåde og etter hans vilje. Må herren hjelpe oss til det, mer og mer.

8. Gi akt på alle Guds bud, v. 6b.

Å gi akt på Guds bud her er det samme som å holde hans forskrifter, v. 5. Vi taler altså om det kristne livet. Og Gud har fortalt oss i Ordet om hvordan det bør være. Det er ikke snakk om moralsk fullkommenhet og syndfrihet. Men Gud vil vi skal innordne vårt liv etter hans vilje. Poenget er at det er til gagn for oss.

Å gi akt på er å holde budene. På svensk står det: Når jeg ser på (’skådade’) på budene. Slik er det faktisk: hvis vi skal kunne holdene budene, må vi kjenne dem – og da må vi se på dem, studere, lese og lære dem. Indirekte er dette en oppfordring til å studere Bibelen. Nå har mange lite bibelkunnskap og mangler derfor innsyn til Guds vilje med sitt liv. Da må vi begynne fra begynnelsen, lese og lære Skriften.

Så legger vi merke til at dette gjelder alle Guds bud. Det er heller ikke her bare tale om de ti bud i Mose lov. Han taler om hele Guds vilje som består av mange punkt. Derfor setter han ordet bud i flertall.

Og det gjelder alle deler av hans vilje. Vi kan ikke plukke ut noe som vi forstår og er enig i fra før, og si at det godtar jeg. Når vi så finner noe som går vår tanke og vilje imot, rygger vi tilbake og sier: Nei, det forstår jeg ikke, så det kan jeg ikke godta.

Her er det viktig å tenke over at Guds vilje er en, slik Gud er en. Bibelen bruker ikke bare ordet bud i flertall for å vise Guds vilje. Han taler også om loven i entall. Det betyr det samme, men nå sett som en helhet. Bryter vi ett bud, så har vi forbrutt oss mot hele Guds vilje. På engelsk (King James) står det: Jeg har respekt for alle dine bud. Det er hemmeligheten: Respekt for Guds ord og vilje.

Når vi skal innordne livet vårt under Guds plan med det, vil det koste for kjødet. Det er aldri lett å bøye seg. Men det er salig å kunne si: Herre, du har rett, Vis meg hele din vilje med mitt liv. Da er du befriet fra skammen en dag, og får leve salig her på jord til du går inn i den salige himmel.

9. Oppriktig lovsang, v. 7.

I hjertets oppriktighet vil jeg prise deg når jeg lærer dine rettferdige dommer å kjenne.

Det første og viktigste er å lære å kjenne Guds ord og vilje. Dine rettferdige dommer er et uttrykk for Guds tale. Vi må kjenne dem om vi skal holde dem. Denne tanken møter vi flere ganger her.

Skal vi lære Guds ord, må vi lese det. Kunnskap krever arbeid, og ingen blir utlærd uten lesing og studering. Det viser all vår erfaring. Og vi må lese den om igjen og om igjen, for vi glemmer lett.

Ordet og loven kalles rettferdige dommer. Mange kritiserer Guds ord og mener det ikke er rettferdige ord. Da blir lett menneskene dommere over Gud. Det fører galt av sted. Det er alltid Gud som har det siste ord og skal dømme verden en dag. Det blir en rettferdig dom. Men ordet gjelder også i dag, og Gud bedømmer oss og vil lede oss på rette vei. Da er han også rettferdig.

Når vi erkjenner og ser at Guds vei alltid er den rette og beste, vil vi takke ham for det. Da kommer lovsangen. For da er skammen borte, v. 6. Vi står for Gud ikledd hans egen rettferdighet og frelse. Da har vi stor grunn til å lovsynge vår Herre.

Da gjør vi det av hjertet, og ikke bare med munn og lepper. Det siste er en ytre sang som har liten himmelsk verdi uten det indre oppriktige hjerte.

10. Forlat meg ikke, v. 8.

Dine forskrifter vil jeg holde, du må ikke rent forlate meg!

Dette siste verset i den første delen av salmen inneholder både et løfte og en bønn av salmisten. Begge er uttrykk for salmistens vilje til å gå Guds vei.

Han vil gjerne følge Guds ord. Det er en indre trang som følger med den nye fødsel. Men han kan ikke gjøre det av egen kraft, derfor er det samtidig en bønn om hjelp. Mon ikke alle kjenner på det samme. Vår nye natur ønsker så inderlig å gjøre Guds vilje, men vi kjenner på stor avmakt og kraftløshet til det. Derfor må vi stadig be om ny nåde og hjelp.

Ordet kalles her Guds forskrifter. Her er det også flertall, for å vise at Gud vil inn i hele vårt liv. Han har råd og formaning til småting så vel som det store. En troende er villig til å gå hele veien og slippe ham til i alle kroker av livet.

Men lykkes det alltid? Mange av oss har minner om svikt og nederlag i livet. Det er ikke så lett å få skikk på det gamle menneske som har lyst til å synde. Kjødet kan aldri bli rett omvendt og kristen, men det skal holdes nede i daglig bot og bønn. Slik talte Luther. Vi skal ikke kjøpe himmelbillett med et godt liv, men vi bli et bedre vitne om Jesus når vi følger Guds ord.

Når det ikke lykkes, kommer kanskje tanken på at Gud vil forlate meg. Noen ganger ser det ut som om han har gått fra oss. Han skjuler seg noen ganger for å vise at vi er avhengige av ham. Det vet salmisten, derfor ber han: Du må ikke rent forlate meg. Det er en evig katastrofe i fortapelsen om Gud forlater et menneske. Derfor er dette en dyp og inderlig bønn som vi alle må be.

Del II. Bet - 9-16.

Bet er andre bokstav ( בּ ) i alfabetet og brukes om tallet 2. Ordet Bet betyr hus eller telt. Med en prikk (dagesj) inne i bokstaven uttales den B, mens uten prikker det en V. Den eldste form av bokstaven kan se ut som et telt.

11. De unge på en ren sti, v. 9.

Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.

I Bibelen tales det om ungdommens synder og lyster (Salme 25, 7 og 2. Tim. 2, 22). Det taler ikke bare om det sjette bud, slik mange forstår det. Men i ungdomstiden er vi lett påvirkelig til mange ting. Da er det lett å rote seg bort i synd og urenhet av mange slag. Og vi bærer ofte preg av ungdomstiden hele livet.

Dette vet salmisten. Derfor stiller han et spørsmål som all ungdom skulle stille seg selv. Hvordan skal jeg leve rent? Det må bety: Hvordan skal jeg leve rett etter Guds ord og vilje?

Det er ikke lett i egen kraft. Det viser de mange falne langs livets vei. En ungdom er full av følelser og fattig på kunnskap og erfaring, som Spurgeon sier. Derfor er dette et viktig spørsmål ved livets begynnelse.

Skolen skulle vært det rette stedet for å svare. Og det har den gjort i mange år tidligere. Nå er det ikke lenger slik. Mange foreldre svarer heller ikke slik Bibelen taler. Nå lyder det helst slik: De må selv finne ut av sitt liv, om hva som er rett for dem selv.

Men Bibelen har et tydelig svar: Hold deg etter Guds ord. Det taler om livets hellighet og renhet, om å leve i Kristi etterfølgelse, om offerveien der Guds finger peker. Vil du gå på den? Der har Kristus gått før, og han kjenner hver sving på veien. Målet er klart når dødens kaller oss bort fra livet og inn i Guds himmel. Derfor er du trygg når du holder deg til Guds ord. Det er et godt kart.

12. Av hele mitt hjerte.

Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud, v. 10.

Forfatteren kommer først med en sterk bekjennelse, og deretter en bønn. – Jeg søker deg, sier han. De fleste vil nok ha Guds gaver, men vil de eie Gud selv og være i hans nærhet? Han vil heller ikke bare prøve å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Han ønsker å ha et personlig samfunn med Gud.

Dette verset henger sammen med det forrige. Den beste måte å leve et rent og rett liv på er å leve i Guds nærhet, i Ordet og bønnen og i samfunnet med de andre hellige. Der får du styrke og kraft og veiledning til livet med Gud.

Kan det så sies om oss at vi søker Gud av hele vårt hjerte? Noen vil være kristne og komme til himmelen, men samtidig vil de leve som de vil i verden. De vil smake på synden og prøve hvordan verden er. I Guds rike er det umulig. Der heter det: ”Gi deg helt, og vit at ingen, ingen det har angret på.”

Da er det han ber inderlig og ydmykt: La meg ikke fare vill. Alle kristne som har levd en tid, vet om farer og avveier i gudslivet. Men han kjenner veien: Han må be om hjelp. Skal han leve med Gud, må han alltid være på den rette veien. Han innser at det makter han ikke. Veien er å følge hans bud. Dette er ikke lovisk tale. Det er som når sjåføren følger trafikkreglene i en sterkt trafikkert bygate. Og ingen må tro at han når himmelen, uten å følge Guds veiledning i hans eget ord. Det er derfor vi har fått dem.

13. Å gjemme Guds ord.

I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg, v. 11.

Dette er et slags vitnesbyrd og erklæring om hvordan salmisten har det. Ordet henger sammen med det forrige verset: Han var redd for å fare vill. Hvordan skal han unngå det?

Han gjemmer Guds ord i sitt hjerte. Og for å gjemme det må han kjenne det. Slik må vi lese og studere Guds ord – og så ta vare på det i vårt minne og tanke og sinn. Det er som en proviantkasse og en verktøykasse og et smykkeskrin. Det er nødvendig og nyttig og verdifullt å eie Guds ord. Derfor må vi samle på Guds ord, og la det være vår største rikdom.

Tanken er nettopp at det skal bevare oss fra synden og frafallet. Det er målet med å eie Guds ord. En kristen er redd for å synde. Her er det ikke bare spørsmål om å gjøre noe galt mot andre mennesker. Det er isolert sett galt nok, og det skal vi passe oss for. Verden leggere vekt på det, og mange fine mennesker taler om å være snille mot hverandre.

Men salmisten ser mye dypere. Han ser at synden egentlig alltid er mot Gud. Det er ham vi står til regnskap for. David så det midt i sin syndenød: ”Mot deg alene har jeg syndet,” Salme. 51, 6. Og da blir det alvor. Da synger vi med sangeren: ”Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned.”

Da tenker vi: Å, om dette var ugjort! Herre, rens meg fra synden. Og vi ber: Hjelp meg til ikke å synde mer. Og hvordan kan det skje? – Jeg har gjemt ditt ord i hjerte! Det minner oss om veien, og viser oss løsningen når vi faller. Amen.

14. Lær meg.

Lovet være du, Herre! Lær meg dine forskrifter, v. 12.

Dette verset er knyttet til det forrige: Når Guds ord fyller vårt sinn, har vi grunn til å synge lovsanger til Gud. Og da blir det en bibelsk lovsang, og ikke oppkonstruerte ord og tanker som menneskene liker. Da er det ikke oss selv som kommer i sentrum, men Herren.

Og da ser vi tydelig at vi trenger å lære mer av ham og ham. Og det kan vi bare ved hans ord. Derfor kommer bønnen så naturlig: Lær meg mer av dine forskrifter! Vis meg hva ordet ditt betyr for meg.

Det er elevene og lærlingene som spør slik. Mesteren kan det. Men den unge disippel og en nyfrelst har mange spørsmål. Det mesteren tror er en selvfølge, er ofte helt ukjent for eleven. Det er derfor han går i lære.

Nå er vi alle slike lærlinger i Guds rike. Vi har bare en Mester, Jesus Kristus. Da må vi gå til ham og be om at han vil legge sakene fram for oss: ”Fortell det ganske enkelt som til et lite barn! … Fortell meg det så langsomt at det kan trenge inn – og riktig ofte – og jevnt og stille. Det er et tegn på ekte lydighet når en takker og lover Gud og ber om mer visdom ide guddommelige hemmeligheter. Og det er Guds godhet som er grunnen til at vi kan takke og be slik.

Hele kristenlivet blir en slik bønn. Vi må lære å be, og å lese Bibelen rett, lære å se min synd slik den virkelig er, og lære hvordan jeg skal leve som en rett kristen – hver dag. Når evighetens port åpner seg for oss, vil se hele rikdommen i Guds råd og takken og lovsangen blir fullkommen.

15. Jeg har forkynt.

Med mine lepper har jeg forkynt alle lover fra din munn, v. 13.

I dette verset taler salmisten om forkynnelse, og at han har forkynt alt, og at det egentlig kommer fra Gud. Det er en god prekenlære.

Han har forkynt. I det ligger både vitnesbyrdet og talen. Salmisten har kunngjort Guds ord for folket. Det er nødvendig til alle tider. Skal folket lære Gud å kjenne, må de høre om ham. Han er skjult for fornuften, og vår egen tanke kan aldri finne fram til det rette bilde av Gud og hans vilje. Slik er mennesket etter syndefallet.

Her ser vi også at han har forkynt alt det Gud sier. Det er et flott vitnesbyrd og erklæring. Tenk om vi som forkynner kunne si det samme med et ærlig hjerte: Jeg har forkynt alt det Gud har sagt. Med skam må vi vel heller si at vi har vært temmelig ensidige det meste av livet.

Og så er det viktig at vi holder oss til det Gud har sagt. Vi har en følelse av at noen som preker, har diktet opp sin egen lære på noen punkt. Eller de har lest det i bøker som ikke er inspirert av Ham. Og da blir det galt.

For det er slik at vi trenger det Gud har sagt. Det er ikke bare noen gode, oppbyggelige trøsteord som er nyttige for oss. Paulus sa at han hadde forkynt hele Guds råd. Kan det sies om oss?

Så sier han til slutt: Det han har forkynt kom fra Guds munn. Det betyr først at Skriften er inspirert av Gud. Bibelen er ikke menneskeverk. Det er Gud som taler. Dernest sier han at når han talte, så fikk han det av Gud. Han tenkte ikke selv ut hva han skulle si hver gang. Han planla så å si ikke for lang tid framover. Han var åpen for Guds tale og råd. Slik er det for en Ordets forkynner nå også. Vi må noen ganger forandre på våre planer, for Gud sender oss et ord: Dette skal du si i kveld. Lykkelig den taler som er lydig da. Og lykkelig den forsamling som har en slik forkynner.

16. Glede over rikdom.

V. 14. Jeg har gledet meg over å vandre etter dine vitnesbyrd, som over all rikdom.

Glede i Gud. Det er noe stort. Det er ikke underlig at Paulus skriver til filipperne: Gled dere i herre alltid, atter vil jeg si: Gled dere! Fil. 4, 4. Mange steder i Bibelen hører vi om gleden i Gud. Også denne forfatteren hadde opplevd det.

Den kristne glede er noe helt annet enn den verdslige støy og høye latter. Gleden i Gud er dypere og mer ekte. Den varer evig og har sin grunn utenfor oss selv. Derfor kan man være glad i dype trengsler, i sorg og motgang. Paulus satt selv i fengsel da han skrev oppfordringen: Gled dere alltid!

Her sier han noe mer: Han er glad for å få leve etter Guds vilje. Det var ikke en byrde og tvang for salmisten. Han frydet seg høylytt over å følge Guds ord og råd i livet som en Guds mann. Det er den rette innstilling og tanke. Da har en nådd langt i erkjennelse av hva kristen tro og liv er.

Noen ganger får vi følelsen av – ja, de sier det rett ut – at kristenlivet er fullt av nei og nei, forbud og krav. Noen bibelord er for strenge, det kan ikke være ment slik, sier de. Noen er freidige nok til å galant å hoppe over de bibelord de ikke liker.

Den rette ”ånd” er ikke slik. Den bekjenner: Jeg gleder meg over Guds vilje, selv om den går på tvers av mine ønsker. Vi kjenner mange som har det slik. Gud være lovet for det. De er stødige støtter i Guds tempel på jord.

17. Om å tenke grundig.

V. 15 På dine befalinger vil jeg grunne, og tenke på dine stier.

Salmenes bok begynner med å si at de salige er de som grunner på Herrens lov dag og natt (Salme 1, 1). Og her kommer samme tanke igjen: Jeg vil grunne på dine befalinger.

Ordet befalinger står i flertall. En befaling kan vi ikke komme unna. Det er ikke bare et ønske, men et krav. Slik er Guds ord absolutt. Vi kan ikke diskutere oss bort fra det. Og når det er slik, trenger vi tid til å se inn i Ordet. Hva mener Gud?

Han sier at han vil tenke gjennom dette. Han har sin lyst i det. Det kan et syndig menneske bare få i kontakt med Frelseren. Den som har smakt noe av Guds godhet og nåde, vil lengte etter å høre mer. For det vil alltid være mer som vi ennå ikke har sett i Guds ord.

Skal vi la denne dagen være en studiedag, der Guds ord får trenge inn i oss? Det er slik vi kan bevare vår sti ren, v. 9.

I tillegg vil salmisten ”tenke på” Guds veier. Han vil tenke så mye på dem at han vet hvor de er. Han vil også tenke høyt om dem, som Spurgeon sier. Og da vil han ha ærbødighet for Guds vei og ikke ringeakte dem. På engelsk står det: Jeg har respekt for dine veier. Det man har den rette respekt og ærbødighet for, vil man akte høyt og følge.

Når vi slik betrakter Guds veier, ser vi også hva Guds vei er for oss selv. Ikke alltid ser den like lett ut. Men i lys av Guds ord blir den en rett vei der Gud selv går med. Og da kan tanken bli til takk for hans ledelse. Den ser vi ofte best i etterkant.

Kanskje du ikke kan forstå at livet ditt er i Guds hånd i dag? Prøv og se ditt liv slik Gud ser det – det er også å tenke på denne måten. Noen skyer skygger kanskje for det Gud egentlig vil med deg. Du er inne i en tunnel der alt er mørkt.

Kan du ikke tenke nå: I denne tunnelen er også Den Allmektige Gud! Og han har styringen over alt. Amen.

18. Glede og glemsel.

V. 16 Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke ditt ord.

Dette verset er en fortsettelse av det forrige etter innholdet. Nå vil han ikke bare tenke på Guds ord. Han har sett så mye inn i det at han fryder seg over det. I en gammel oversettelse: ”Jeg forlyster meg i det”. Det kan han gjøre selv om de ytre ting er vanskelige. Paulus og Silas sang lovsanger i fengslet i Filippi (Apg. 16. 25).

Grunnen er at Guds ord sikter først og fremst på sjelen. Og den lever sitt liv ofte uavhengig av de jordiske forhold.

Når Guds ord har en slik virkning på oss, er det rimelig at han ikke vil glemme det. Det er nok mange ting vi glemmer i livet. Alt er slett ikke så my verd å huske. men her sier han: Jeg glemmer ikke ditt ord.

En god måte å huske noe på er å gjenta det flere ganger. Repetisjon er en nyttig øvelse. Da blir minnet fastere og bedre for hver dag. Salme 119 er et godt eksempel på det. Gang etter gang hamrer han løs på dette ene: Guds ord, Guds bud og Guds lov. Alt er uttrykk for at Hans vilje skal være viktig for oss.

Å studere Guds ord er også en god måte å vokse i kristenlivet på. Ordet viser oss mer av oss selv slik at vi blir ydmyket. Og det viser oss Guds frelsesplan fra evighet til evighet. Det taler om nåden og troen og blodet og Guds offerlam. Vi begynner etter hvert å se hvor uendelig stort frelsesverket er.

Slik skaffer vi oss på en måte et lager av tanker om Guds veier. Vi begynner å fatte lengden og bredden, høyden og dybden. kan vi annet enn å takke og lovprise Gud for det?

Del III: Gimel – 17-24.

Gimel er den tredje bokstaven i alfabetet ( גּ ) og brukes derfor som tallet 3. Bokstaven kommer fra ordet Gamal som betyr kamel, eller hodet og nakken på kamelen.

19. Gjør vel imot meg.

V. 17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.

Vi er alle tjenere for Gud. Noen er meget synlige og står i brodden for arbeidet. Det er et stort ansvar. Andre virker i det skjulte. Bare Gud kjenner tjenesten. Derfor blir de aldri omtalt i noe media.

For Gud er likevel all tjeneste stor. Han vil lønne hver enkelt etter den troskap de har vist. Men det ser vi ikke før på den store regnskapens dag. Til da må vi arbeide og leve i tro. Når resultatene blir få, kan det røyne på. Da er det godt å tenke: Jeg skal være tro der jeg er satt. Så lenge jeg makter det, skal det skje.

Men da må Herren være god mot oss, og gjøre vel. Alt er Guds gave. Men noen ganger føler vi at vi behøver noe ekstra fra Ham. Livet går liksom imot oss. Og da kan vi få be: Vi du gjøre ekstra vel mot meg nå! Alt er nåde, men DU har nåde nok. Og nå trenger jeg så mye. Da kan jeg leve.

Da gir han et løfte: Jeg vil holde ditt ord. Det er ikke sagt i overmot. Men det er en konsekvens av Guds store gaver og nåde også i motgangstider. Derfor er dette løfte også et ønske og bønn: Du er så god imot meg, at jeg vil gjerne gjøre slik du ønsker.

Og det finner vi i Guds ord. Der er hans vilje for oss og retningslinjer for hverdagslivet. Og Jesus viste oss et fullkomment menneskeliv. Om vi aldri når opp til det, er det likevel vår modell. Matias Orheim sang slik i 1907:

Å, var eg meir deg Jesus lik,

så hjartevarm og god,

med same kjærleik utan svik som du i striden stod.

Å, var eg meir i liv og tru i alle ting som du, som du,

Min Gud, kor sæl eg var!

20. De underfulle ting.

V. 18 Opplat mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!

De underfulle ting i Guds ord. Ja, de er mange. Bibelen er jo ord fra Gud! Og han er underets Gud. Og der er djupe hemmeligheter, skriver den svenske misjonær og bibellærer P. Fjellstedt. Der er utallige under som vi aldri kan forstå eller forklare her i tiden, sier han.

Det mest underfulle må være ordet om frelse. Kan noen virkelig forstå at en fortapt synder kan bli ren og hvit som snø? Det er i alle fall vanskelig for den som sett litt inn i sitt eget syndeforderv. Han kan ikke forstå det. Og da skjer et nytt under: synderen får lov og han våger å tro det.

Men underet fortsetter. For vi vet så vel at vi trenger syndenes forlatelse hvert sekund om dagen. Å bli bevart som en kristen er underfullt! Alle velgjerninger mot oss, alt det gode han har gitt sine barn gjennom livet. Jesus som frelser er Guds underfulle gave til verden. Og så en åpen himmeldør ved veiens ende.

Ser du det ikke? Nei, det er vanskelig for en synder. For synden har gjort alt dette dunkelt for folk. Hvordan skal vi få klarsyn her?

Salmisten ba til Gud: Opplat mine øyne så jeg kan se… Av oss selv er det umulig å forstå at Gud alltid er god. Men han kan kaste lys både inn i vårt liv og over Guds handlemåte. Da er det som om du drar gardinen fra vinduet en solskinnsdag. Bibelen åpner seg, og Herrens under veller ut. Skriften avler under, sier Spurgeon. Herrens solskinn avdekker Guds skattkammer og du oppdager rikdommen – og at den er din. All Guds rikdom er din ved troen. Grip kun til…

21. En gjest på jorden.

19 Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg!

Livet på jord er ei reis. Vi hører ikke til her. Derfor er vi fremmede i denne verden, og derfor føler vi oss i ett med verdens mennesker. Vi har noe som de mangler, og de har en livsstil og væremåte som ikke passer for oss.

Vårt egentlige hjem er den himmelske verden. Vi trives best sammen med borgere av dette riket. Hvordan kan vi være glade der folk banner og skjemter om de himmelske ting? Salme 1 sier noe om det: Salige er de som ikke sitter i spotteres sete.

Nei, en gjest er her midlertidig og blander seg ikke med jordiske gleder. Vi skal arbeide og gjøre vår gjerning på jord som best vi kan. Men i ånden er vi aldri ett med verdens mennesker. Der vil være et skille. Men vi er ikke fremmede for Gud og hans Sønn. Gud er vår far og Sønnen vår bror.

Derfor blir det naturlig å be slik: Skjul ikke din vilje for meg. La meg kjenne ditt råd. Vis meg hva du ønsker for mitt liv. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke har ditt ord? Jeg har jo ingen ting her i verden. Hele min interesse er i ditt rike, derfor trenger jeg dine bud.

Guds ord er trøst og veiledning i en fremmed verden. Det minner meg om himmelen. Derfor trenger jeg å se mer inn i Ordet. Da blir det naturlig, som Spurgeon sier, at dette verset er et tillegg til v. 18: Opplat min øyne.

Av naturen ser vi så lite av rikdommen i Gud. Derfor er det en viktig bønn i dag: Skjul ikke ditt ord for meg, men åpne mine øyne så jeg ser klarere enn før. Vi glemmer så lett målet som venter der framme. Glemmer vi at vi er fremmede på jord, blir vi lett sløve og opptatt med de jordiske ting.

Herre, hjelp meg å se på målet. Og led meg inn i ditt ord i dag!

22. En knust sjel.

20 Min sjel er knust, så jeg lengter etter dine lover til enhver tid.

En veldig bekjennelse fra en Guds mann, som forfatteren av denne salmen må være. Han har en knust sjel. Han sier ikke noe om hva grunnen er til denne sjelekvalen. Mange ting kan plage en gudfryktig sjel.

Han kan tenke på synder han har gjort. Kan han ha krenket et menneske og ført sorg over noen? Ser han at da krenket han også Gud? Eller siger anfektelsens mørke inn over ham og tar fra ham kraft og all frimodighet? Har han mektige fiender – for landet eller for sin egen familie?

Tanker synker ned i sjel og samvittighet som hos Job, og han ser ingen utvei. Det er tungt å leve i et åndelig mørke uten et eneste lysglimt.

Men han vet om en løsning: Guds ord. Derfor sier han så sterkt: jeg lengter etter ditt ord alltid. Hver time og stund kretser hans tanker omkring det Gud vil. Når han sier: ”Dine lover”, er det ikke krav. Lovene er uttrykk for Guds vilje med ham og alle folk. Der er det svar.

Og salmisten setter Guds vilje høyt. Han prøver ikke å flykte unna, han ønsker av hjerte å høre dem og følge Guds ord. Når han så ser at det ikke alltid lykkes, kommer sorgen og gråten over hans egen udugelighet. På den måten blir han også knust – men det er tross alt en salig opplevelse. Og han er villig til å bøye seg for Guds dom i Guds lover. For han vet det er Herren som har rett i alt.

Dette hjertelige ønske har han alltid. Det er ikke flyktige tanker eller en stemningsbølge i sjelen. ”Til enhver tid”, sier han. Et bibelsk ”ønske” er bønn. Han stanser ikke i tanken, men sinnet beveger seg opp til Gud: Herre, lær meg din vei – og den finner jeg i Ordet. Og da blir den knuste sjel styrket i troen, for han ser noen av det underfulle i Guds lov, som han skrev om i v. 18.

23. De farer vill.

21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud.

Det motsatte av gudfryktighet er villfarelse. Men det er bare en konsekvens av at mennesket har løst seg fra Gud og hans vilje. De farer vill fra Guds bud, fordi de ikke vil høre og følge dem.

Disse kaller han overmodige. De bøyer seg ikke for Guds bud. Og de mener de skal klare seg selv uten hans hjelp. Verden har alltid vært slik. Det koster å bøye seg. Da må vi ydmyke oss og bekjenne vår skrøpelighet og synd. Det er det mange som ikke vil.

Noen avviser at der er noen Gud. Og hvis han ikke eksisterer, behøver vi jo ikke å høre eller følge Bibelens ord. Det er kjent i vår tid også. David sier noe viktig om det: ”Dåren sier i sitt hjerte (tenker): Det er ingen Gud.”! Salme 14, 1. Et gudløst liv blir en konsekvens av slike tanker. Da vil de også ganske snart kaste vrak på Bibelen som Guds tale. Da går de sine egne veier og gjør det de selv mener er det beste – og ”rett”.

Neste uttrykk i verset blir en naturlig følge av et slik liv: Han kaller dem ”forbannede”. Det er ikke salmisten som forbanner dem, det er Gud selv. Det har han vist ofte i sitt ord.

Forbannelsen hviler over slike mennesker allerede her på jord, samtidig med at Gud elsker dem og kaller på dem. Det er viktig å skjønne denne dobbelthet i Guds handlemåte.

24. Skam og forakt.

22 Ta skam og forakt bort fra meg! For jeg har tatt vare på dine vitnesbyrd.

En kristen kan oppleve motstand og forakt selv om de lever et

t rett og godt kristenliv. Ja, kanskje mest da. For et hellig liv er en dom over verden. Da ser de seg selv på en annen måte enn før: de er skitne og stygge både inni og utenpå.

For å dempe denne anklagen i samvittigheten, tyr de til mange midler. En er å kritisere og klage over de kristne. Et vanlig uttrykk før var at vi var skinnhellige. Det betyr at man er fin på utsiden, mens inne i tanke og sinn er verre enn noen andre. De anklager oss med andre ord for å være hyklere. En hykler er en skuespiller som gir seg ut for å være noe annet enn det han egentlig er.

Noen ganger har de nok rett i en slik anklage. Ikke alle med kristennavnet er sanne Jesu disipler. Men feilen er å generalisere, dvs. betrakte alle likt: Slik er de kristne! Det er ikke sant, og det er en urettferdig anklage. Men deres mening er å bringe skam over oss og få oss til å skamme oss over vår kristendom, med den følge at vi skal forlate Kristus og bli som dem. Ført er de ikke fornøyd.

Men salmisten ber om at Gud må ta det bort. For det er tungt å leve med urette anklager. Og når en kristen ser inn i seg selv, må han innrømme at det er mye stygt i hans indre. Ja, hjerte er fullt av det. Da blir skammen enda større.

Han har en eneste utvei: Guds ord. Det har han holdt seg til. Han sier ikke at han er fullkommen moralsk eller religiøst. Men han har bevart Guds ord. Og dette ordet taler om syndenes forlatelse og ikke om syndfrihet. Det er vår redning i liv og i død. Amen.

25. Jeg grunner alltid på Skriften.

23 Selv om fyrster sitter og rådslår mot meg, grunner din tjener på dine forskrifter.

Voksteren i gudslivet henger nøye sammen med vår bruk av Skriften. Det har ikke bare med kjennskap og kunnskap å gjøre. Bibelordet må også få tale til oss som et budskap fra Gud, og la det danne oss. Skriften skal ha en påvirkning på oss.

Da må vi lese i Bibelen. Det innebærer studie og gransking og tanker. Noen er det nyttig å bruke hjelpebøker – for Bibelen er blitt til i en ganske annen historie og kultur enn vi har. Men vi skal aldri la hjelpebøker erstatte selve gudsordet. Bibelen er Guds ord – og hjelpebøker er menneskeord. Det er bare Bibelen som er autoritet.

Salmisten sier han grunner på Herrens forskrifter. Han ble aldri utlært. Som vi trenger mat hver dag, har vi behov for en stadig påfylling av Ordet. Og det gjelder til alle tider.

Her nevner han en helt spesiell tid eller forhold: om fyrster sitter og rådslår mot meg. Det er i motgangstider og strid av ulik slag. Vi kan bli så engasjert i selve kampen, at vi glemmer maten. Mange har også erfart at det nettopp er i motgang vi behøver hjelp. Da hungrer vi etter mat i stille stunder.

Dette har også en annen side. I strid og urolige tider behøver vi råd og veieledning om hvorledes vi skal kjempe. Der hadde salmisten funnet en god utvei: Jeg går til Herrens ord. Der var pålitelig hjelp og guddommelige råd.

Så bruker vi altså Skriften både for oss selv til åndelig næring for vår sjel, og som stridsvåpen i kampen mot den og de vonde. Slik tenkte bl. a. også Paulus, Efes. 6, 17; 2. Tim. 3, 16f og Mat. 4, 4. Samme tanke kommer igjen i v. 25 og v. 50 nedf. Derfor går vi frimodig framtiden i møte.

26. Mine rådgivere.

24 Dine vitnesbyrd er også min lyst, de er mine rådgivere.

Tenk, Skriften var ikke en tvang eller plikt og byrde for denne salmisten. Han opplevde det som en glede og lyst å eie Den Hellige Skrift. Og alt som gleder oss er lett og behagelig. Dette må vise at han kjenner Skriftene godt og vet om de gode sider så vel som advarsler og dommer.

Og her bruker han ordet ”Vitnesbyrd” om Skriften. Det taler om at Herren har vitnet for oss om sine gjerninger og sin vilje med folket.

Dette ordet griper trolig tilbake til forrige vers der han nevner at fienden kan rådslå imot ham og slik gjør ham vondt. Men salmisten vet at Gud er større enn alle fiender, derfor ler han av dem, Salme 2. Og derfor kan han glede seg midt i trengsel og motgang.

Grunnen er altså åpenbar: Han bruker Herrens ord som rådgiver. Der finner han veiledning og hjelp. De gir alltid gode råd, og de er bestandig i samsvar med Guds vilje. Rådene er jo Guds ord.

Om vi vil eie både gleden og hjelpen fra Guds ord, må vi være villige til å bøye oss for det. Noen ganger det lett, for ordet sier det vi også mener og tror. Andre ganger går Guds ord rent på tvers av vår vilje. Det er da vi skal prøves om vi setter Herren først og lar han bestemme i alt. Lykkelig den som gjør det.

Har du hatt Herren som din rådgiver i dag? Profetien sier også at han skal være det, Jes. 9, 6. Og – har du fulgt hans ord til deg nå? Det er da du får glede deg i Herren. Amen.

Del IV. Dalet – 25-32.

Dalet er den 4. bokstaven ( דּ ) og brukes om tallet 4. Ordet betyr en dør (Dælæt) og er trolig navnet på en telt-dør. Den eldste formen iv kjenner av bokstaven er som et triangel med den ene linjen lenger enn de andre.

27. Liv ved ordet – i nøden.

25 Min sjel er nedtrykt i støvet, hold meg i live etter ditt ord!

Alle mennesker har opplevd nød og vanskelige dager. Det skjer oss i ulik grad, men ingen går helt fri. Ikke alltid ser vi det utenpå heller. Min sjel, sier salmisten her. Hans indre liv har nød og problemer. Ofte er det ingen andre enn vi selv som kjenner til det. Vår sjel er det innerste i vårt liv, og det kan være ulike grunner til vanskelighetene.

Nedtrykt i støvet, sier han. Det kan bety at han sørget over noe. I Østen kastet man støv over hodet som tegn på sorg. Det er uttrykk for en stor bedrøvelse, gjerne over legemlige lidelser eller motgang fra andre mennesker eller åndelig nød. Kanskje har han mistet en av sine kjære?

Det kan kanskje også bety at andre mennesker har behandlet ham stygt, i ord eller i gjerninger. Han kjenner seg fullstendig undertrykket og nedslått, som om han lå nede i støvet på veien. Det er en stor ydmykelse.

Dette verset er en bønn om hjelp her, om en vei ut av nøden. Dette verset er også begynnelsen på del 4 der alle vers begynner med bokstaven D (Dalet på hebraisk). Og det ordet betyr en ”dør”.

Her viser han døren ut av vanskene: Ditt ord. Her bruker han ikke ordet for lov eller regler eller forskrifter. Her sier han bare: etter ditt ord. Det er løsningen. Hele tiden kommer han tilbake til Ordet. Det har svar på alle åndelige spørsmål.

Hold meg i livet, er et talende uttrykk. Han føler at døden er nær, han har det vondt, livet holder på å ebbe ut. Hva skal han gjøre? – Jo, Ordet fra Gud har makt. Det har han erfart før. Ellers kunne han ikke ha skrevet en slik salme. Så blir bønnen: La det skje igjen! La Guds ord fornye min sjel. Skal vi også be den bønn?

28. Mine veier – Guds forskrifter.

26 Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg: Lær meg dine forskrifter!

Mine veier! Det er historien om mitt liv. Hvordan er det? Hver eneste kristen må bare erkjenne: Jeg er en synder. Det er det beste ordet som dekker hele mitt liv.

Av natur gikk mine veier bort fra Gud. Det sier Ordet, Jes. 53, 6. I utgangspunktet var vi syndere alle som en. Det er syndefallets dystre og alvorlige følger. Vi er av naturen vredens barn og har arvesynden i oss. Den sannheten kommer vi ikke utenom.

Men det stanser ikke der. Mine egne veier gikk også på tvers av Guds vilje. Egenviljen sitter så dypt i sjelen og har tatt makten over min natur. Derfor sier Paulus at vi er ikke Guds lov lydig, og kan heller ikke være det!

Det gjelder også når vi er kristne. Har det lykkes for deg?

Så sier salmisten: Han har fortalt om dette – til Gud. For det er Han som svarer. Lykkelig den sjel som forteller Ham alt. Det er omvendelsen og syndsbekjennelsen, som i salme 32. Om det koster for oss å bekjenne, er det egentlig godt. For vi at Han er en god Gud som vil svare rett.

Og det gjorde han: Du svarte meg, står det. Svaret til en angrende synder som sier alt til Jesus, er alltid: Det er tilgitt. Nå får du begynner på nytt. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt. Det er evangeliets ord.

Da kommer bønnen: La meg få lære mer om din frelse og det liv jeg nå skal leve. Det er hans forskrifter – i Bibelen. Der kan du lese om synden og nåden, om dommen og frigjørelsen, om livet i samfunn med Jesus. Du får et godt liv der – i Kristi etterfølgelse.

29. Guds vei

27 La meg forstå den vei du befaler å gå! Så vil jeg grunne på dine undergjerninger.

Guds veier er annerledes enn våre. Og det er ikke alltid lett å skjønne det Gud gjør. Vi står ofte så undrende og tenker: Hva vil du Gud nå?

Da kommer bønnen fra salmisten: La meg forstå din vei! Det gjelder Guds vilje med oss og hverdagslivet vårt. Han befaler oss jo å gå hans vei. For en synder som bare kjenner sin egen vilje og egoisme, er det ikke lett å se hva Gud vil.

Kan ikke du forklare den for meg! La meg se det så klart at jeg ikke tar feil i neste sving og senere. La oss alle be om å få se klart inn i lovens budskap, slik kan jeg lære hva Gud vil med oss. Da tar han oss med gjennom sine bud – og så kan du sammenligne ditt eget liv med det du ser der.

Deretter viser han oss løftene og alle profetiene om en Frelser som skulle komme. I ordet ser vi alt det han gjorde for oss. Det er Jesu liv, og apostlenes liv i tjeneste for ham. Store vekkelser og under blandet med fengsel og motstand for Herrens tjenere. Midt i alt møter vi flere ganger hykleri og synd.

Brevene til Paulus og Peter og andre blir en slags forklaring på Guds vei. De viser essensen i Guds vilje, hvorfor og hvordan han frelste. Her er mye å tenke over.

Salmisten sier derfor: Jeg vil grunne på dine undergjerninger. Her må vi bruke tid, lese flittig i Ordet, lytte til god forkynnelse og ha stille stunder i lønnkammeret. Her er ikke plassen for hastverk og travelhet. Her må du lytte – tenke og takke.

Dine undergjerninger, sier han. Alt i frelsen er under. For det betyr at Gud gjør alt. Frelse og bevarelse er ikke menneskeverk. Det er en Guds gjerning. Det gjelder Bibelens beretninger, og det gjelder hans verk i våre liv. ”Under over under, tenk at han frelste en synder som meg.”

Et Guds barn vil aldri slutte med å undre seg over det – og takk for underet.

30. Gråt og oppreisning.

28 Min sjel gråter av sorg, reis meg opp etter ditt ord!

Gråt kan være av to slag, av sorg eller av glede. Her er det sorgen som tynger, uten at vi vet konkret hva det var. Men det var ikke en ytre sorg der øynene felte tårer, f. eks. ved at noe gikk galt eller han mistet noen kjære.

Min sjel gråter, sier han. Hans indre mennesker er fylt av sorg. Motgang og vansker skjærer gjennom hans hjerte. Det er en slik sorg vi har når noen av våre næreste går borte fra Gud og forakter hans frelse. Slik kjenner vi det i et møte der noen er nær Guds rike – men går bort uten å vende om.

Eller kanskje vi er i en begravelse. Den døde gikk aldri i Guds hus og brukte ikke Guds ord. Så langt vi vet og forstår gikk han over dødsfloden som et ufrelst menneske. Og da vet vi at han en dag skal stå for den hellige Gud og møte ham som sin dommer. Av Guds ord vet vi at det er en fryktelig dag.

Da ber salmisten: Hold meg i live ved ditt ord – eller som en annen oversettelse sier: Styrk meg etter ditt ord.

Alltid er det Guds ord som er svaret. Det er trosstyrkende. Hvilken sorg vi enn har, gir Ordet et svar og en løsning. Og sorgen kan føles slik at det ikke lenger er håp. Men Guds ord gir alltid håp!

31. Løgnens vei

29 Vend løgnens vei bort fra meg, og unn meg din lov!

Her taler salmisten om det motsatte av Guds vei i forrige vers. Bibelen taler om flere slags veier. I dette avsnittet i av salmen er fem veier med. Vei kan her bety livsmåte og den retning livet har.

Løgn er en måte å leve livet på. Og en løgn fører ofte til en ny løgn for å sksjule den første. Slik vikler løgneren seg inn i et garn av usannhet, som det skal sterke krefter til å løse opp.

Derfor finnes det nesten alle slags synder hos en løgner. Og det begynte ofte i det små. Såkalte ”hvite” løgner ble snart store og svarte. En løgner bryter derfor etter hvert flere av Guds bud. Han skal hele tiden dekke over det han før har gjort.

Det begynner med det åttende bud: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din enste. Luther forklarer dette slik i katekismen: ”--- så vi ikke lyver om vår neste, ikke sviker, baksnakker eller setter ut onde rykter om ham --- men tar alt i beste mening.”

Salmisten har sett alvoret: ”La løgnen være langt fra meg” (dansk). Derfor trenger vi hjelp i livet. Det beste vi kan få nå er Guds ord. Unn meg det, står det. På dansk (1931) leser vi: ”Skjenk meg i nåde din lov.”

Gjennom hele Bibelen er alt gitt av nåde. Vi får se inn i frelsen som en Guds gave, helt ufortjent. Og hvordan kan vi da gå løgnens og syndens vei? Guds lov og vilje blir skrevet inn i vårt hjerte ved frelsen, og vi får en ny lyst til å følge ham. I åndelige spørsmål nytter det ikke med ytre påbud. Gud må få gi oss et nytt hjerte – ved evangeliet. Da VIL VI vandre i sannheten.

32. Trofasthet og valg.

30 Trofasthetens vei har jeg valgt, dine lover har jeg for øye.

Her møter vi en av motsetningene til løgn i forrige vers. Trofasthet holder fast ved sannheten. Det er uttrykk for det sanne gudslivet, også i livet som kristen blant våre medmennesker.

Han har valgt den. Det er en viss frivillighet i dette. Vi har ingen fri vilje når det gjelder frelse og salighet. Der er det Gud som handler. Men i livet med Gud stilles vi ofte ovenfor valg. Noen ganger finnes det ingen nøytralitet, vi må velge side.

Her kan og må vi være praktiske. Vi skal ha en arbeidsmann til å hjelpe oss der vi selv ikke har fagkunnskap. I samtalen kommer spørsmålet opp om skatt og moms og dermed ærlighet. Hva velger du da? En mann sa til meg en slik gang: Men du vil tjene på å la meg gjøre det, du sparer momsen på materialet!

Da måtte jeg svare NEI, det kan jeg ikke. For det er galt. Då kan vi komme i en klemme. Og det blir dyrt å følge Guds vilje og være trofast mot Guds ord.

Da er det salmisten sier: Dine lover har jeg for øye. Og da mener han: Jeg vil følge Guds råd og ord. Da må vi alltid være redelige og ærlige.

Skal vi kunne det, må vi studere og granske Guds ord. Først da finner vi ut hva Guds vilje er. Det står utrolig mye om det i Skriften. I alt vårt arbeid og virke må vi ha Ordet fra Gud som modell og merke å gå etter. Slik var det i begynnelsen og i bibelsk tid. Og Gud er en Gud som ikke kan forandre seg, slik gjelder hans modell også for oss. Må Gud hjelpe oss til å følge den.

33. Jeg holder fast

31 Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd. Herre, la meg ikke bli til skamme!

Vi er mange ganger ustadige i det åndelige. Noen vingler ofte fra det ene til det andre. Og djevelen gjør hva han kan for å få oss til å gjøre det. En ustadig kristen er lett å lokke og lede på avveier.

Salmisten har funnet veien. Der er nemlig en måte å unngå det på. Den kan vi alle gå. Når vi først har funnet den, ser vi hvor godt og trygt det er.

Hva er løsningen? ”Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd!” I en eldre bibel sto det: Jeg henger ved …

I alle åndelige spørsmål viser det seg at svaret er Guds ord. Her kalles det Guds vitnesbyrd, som i v. 24. Det står i flertall. Med det vil han si at Gud har vitnet utallige ganger om sin trofasthet og tålmodighet mot mennesker som svikter og gjør feil.

Derfor er Ordet også hans trøst. Slik kan vi klynge oss til Guds ord og hjelp. Han har hjulpet mange i bibelsk tid – som Abraham, Moses og David. Og nå vil han hjelpe meg. Det er troens tillit.

Og dette hører sammen med bønnen videre: ”La meg ikke bli til skamme.” For det blir jeg alltid når jeg skal klare meg selv.

Men den som vandrer med Gud, har ingen grunn til å frykte det. Han står bak sine løfter og holder dem. Guds ord er tryggheten.

Den som ikke holder seg til det, må høste fruktene av sin synd. Det kan være skam blant mennesker, og til slutt evig skam i fortapelsen. Derfor er det om å gjøre å være våken i omvendelse og tro. For Gud er trofast mot sitt ord og tar imot oss. Amen.

34. Dine buds vei

32 Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst.

Denne delen av salmen avslutter han med tjenesten. Vi har før nevnt at denne delen kalles Dalet (D), der hvert vers begynner med D. Og Dalet betyr dør. Her sier han litt om at en dør til tjeneste blir åpnet for ham. Og det gjelder alle Guds barn.

Vi ser også at det er en frivillig tjeneste. Han blir ikke tvunget ut i arbeid for Gud. Tvert som sier han: ”Jeg vil.” I Guds rike er det alltid slik. Gud vil ha villige tjenere og ikke slaver som må tvinges.

Dine bud, står det. Tjenesten er så mangfoldig. Der er små tjenester som ingen ser eller skriver om. Og der er store, tunge oppgaver der man trenger både utdannelse og krefter til å stå i. En Herrens tjener sier slik: Herre, vis meg det arbeid du vil jeg skal gjøre, så skal jeg gå.

Videre heter det: Jeg vil løpe. Det haster med Kongens ærend, står det skrevet. Og han sa til noen: Gå i hast ut på veiene. For oss er det klart: Gud vil at alle skal bli frelst. Men de må få høre budskapet og slik få anledning til å tro.

Siste del av verset viser en viktig grunn til at han vil gå Guds ærend: For du frir mitt hjerte fra angst. Spurgeon sier: ”Føttene løper raskt, når hjertet er fritt og kraftfullt.” Ingen kan gå med et godt budskap, hvis han ikke selv har fått det.

Salmisten har opplevd at Gud frelste ham. Angst og uro for synden og dommen og evigheten har Jesus tatt fra oss ved troen på ham. Da er hjertet fritt. Og da vil vi og kan vi gå hans ærend på jord, ja løpe av sted med evangeliet.

Har du tatt imot frelsen? Ønsker du ikke å si det til andre og bringe det ut i den fortapte verden? Gud velsigne deg til det.

Del V-VIII.

2008-02-08T00:01:00.000-08:00

Del V. He – 33-40.

Her er nr. 5 i alfabetet ( הּ ) og brukes om tallet 5. Ordet kommer trolig fra verbet å puste og betyr et luftehull eller en ventil. Lyden H kan være en slik pustelyd.

35. Lær meg!

33 Lær meg, Herre, dine forskrifters vei! Så vil jeg ta vare på dem inntil enden.

Det er en lærevillig elev Herren har her. Han ber om lærdom. Dermed erkjenner han sin uvitenhet i Herrens ord. Han vet nok om noe, og salmen viser at han har egentlig stor kunnskap om Guds vilje. Denne del av salmen er preget av slik lengsel etter mer.

Men den smale veien er ofte vanskelig å finne. Over alt er det hindringer. Djevelen, verden og vårt eget kjød stenger og gjør oss motløse. Derfor kan vi lett ta feil og gjøre det som er galt. Her behøver vi hjelp.

Men ydmykheten er lærevillig. Den overmodige tror at han vet alt og ber derfor sjelden om hjelp. Den ydmyke kjenner sin avhengighet og vet at andre vet mer enn ham selv. Derfor er ydmykheten en dør til mer kunnskap og kjennskap til Herren.

Men det er ikke all lærdom som er positiv og nyttig for en kristen. Derfor ber salmisten slik: Lær meg dine forskrifters vei. Det er Guds ord han trenger, nå i form av forskrifter, bud eller råd. En har kalt denne del av salmen for en rekke av bønner.

Da gir salmisten et løfte: jeg vil ta vare på dette til livets slutt. Vi glemmer nok mye i livet, også av Guds ord. Men han hadde lyst til å lære og huske. Guds ord er også slik at det innvirker på livet.

Ta vare på Guds ord er mer enn å huske og forstå det. Det er praktisk – å holde ordet. Det er å ta vare på Ordet i mitt daglige liv slik at det formes til et hellig liv for Gud. Det blir vi aldri ferdig med her i livet. Derfor trenger vi stadig dette ordet – helt til enden.

36. Gi meg!

34 Gi meg forstand, så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte.

I denne delen av salmen begynner hvert vers med en bønn. Slik er det en bønnesalme. Og sammen med bønnen gir han et løfte. En kristen lever i bønnens verden, det er hans pusterom som han ikke kan være foruten. Og vi har ofte mye å be om.

Denne gangen ber han om forstand. I en eldre bibel stod det: Undervis meg! Vi trenger ikke bare kunnskap, men også evne til å forstå og oppfatte den. Ordene er en ting, men hva mener Gud med dem i mitt liv? Det må være spørsmålet.

Menneskene kan nok skjønne mange jordiske ting, og enkelte er svært lærde. Men av natur kan ingen av oss forstår de åndelige sannheter. Det er ydmykende for oss.

Likevel er det godt at lærdom og kunnskap og høy intelligens ikke er nødvendig for å komme inn i Guds rike. Der kan selv dåren finne veien. Jes. 35, 8. For Gud må få gi oss forstand på disse ting. Og det gjør han gjerne og villig til den ydmyke som kommer i bønn.

Derfor ble nok salmisten hørt. Da kommer også løftet: Han vil bevare og ta vare på Guds lov. Den er ikke likegyldig for ham. For der ser han Guds vilje og vei med sitt liv. Og Han vil vi skal leve til ære for ham her i verden. Det kan vi ikke uten å følge hans ord.

Når det står skrevet at vi ikke skal stjele, mener Gud det. Vi ærer ikke Gud om vi bryter et slikt bud, selv om det er små ting vi har nasket til oss. Det forstod salmisten og sa: Jeg skal ta vare på budet.

Det skal han gjøre av hele sitt hjerte, sier han. Men det er ikke lett å holde styr på hjertet. Det farer ofte vill og går sine egne veier. Derfor må vi legge alle ting i Guds hånd og leve vårt liv nær til hans hjerte. David bad en gang: Skap i meg et nytt hjerte. Det behøver vi.

37. Led meg!

35 Led meg fram på dine buds sti! For i dem har jeg min lyst.

I tett tåke og ukjent land kan vi lett fare vill. Også som kristen kan det skje. Mange roper: Kom til oss! Og hvordan skal vi vite den rette veien?

Her er sekter og samfunn som mener de har funnet en ny vei. De har sine spesialiteter som de mener er nødvendige til frelse.

Vi møter ledere som ikke tar Guds ord på alvor og mener vi har en ny tolking i vår tid. Den bør vi følge og tillate folk å gjøre det Gud sier nei til. Derfor er det åpenbare synder i Guds synlige menighet på jord. Det var ikke Guds mening.

Salmisten visste det – og han bad i ydmykhet: Led meg på din vei. Her bruker han ordet sti, en smal og liten vei. Det betyr en opptrakka sti i utmarka (hebr.: Nativ). Her er det ikke tale om en godt synlig hovedvei, men en sti gjennom marka der folk har gått før.

Her har Guds folk alltid vandret før. De fulgte Guds vei til frelse fra synd, og levde etter Guds hellige ord. Der vil også han gå. Jesus har gått der, og han åpnet veien for alle syndere som kommer til ham. Derfor er det en korsvei og en pilegrimsvei.

Min lyst er å gå der, sier han. For han har smakt at Gud er god og at hans vilje og vei er den beste for alle mennesker. Bare den fører til himmelen. Og jeg har lyst til å komme dit. Og da må jeg følge den eneste vei dit. Gud hjelpe oss alle til det.

38. Bøy meg!

36 Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd og ikke til urett vinning!

Bøy mitt hjerte! Hvorfor ber han slik i dag? Han har nok oppdaget at vårt eget hjerte er så hardt og gjenstridig mot Guds vilje. Det vil i grunnen bare synde. Det er umulig for det naturlige hjerte å holde Guds bud og gjøre hans vilje. Det sier Rom. 8, 6-7.

Det er en forferdelig dom over oss selv. Det er altså utelukket at vi kan gjøre noe for å behage Gud og å bli slik at Han vil ta imot oss. Vi har bare en ting igjen: Å overgi oss uten betingelse til Ham. Omvendelse er å bli konkurs, bankerott og lide fullstendig nederlag i alt.

Slik er det også i vårt kristenliv. Setter vi Guds lupe på det, oppdager vi snart at vi er egoistiske, egenkjærlige og syndige i våre beste stunder. Vår egen vilje gjemmer seg bak en kristelig og from maske også i kristenlivet.

Nå ber han: Bøy mitt hjerte til din vilje. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Guds makt må til for å bøye oss. Og det er mange vitnesbyrd om at han har gjort det. David måtte bøyes ved tukt og straff for sin syndige lyst. Moses fikk ikke komme inn i Kanaan, og Herren kan bøye kongers hjerte.

Ikke til urett vinning. Det betyr å ta noe som med rette ikke tilhører oss her i verden. Det kan være penger, ære, gods, anseelse og høye stillinger. Hvor mange har ikke sneket seg inn der de ikke skulle vært. Slik skadet de selv og andre.

Det er avgudsdyrkelse, sier Spurgeon. For da tar en mest hensyn til seg selv og ikke til Gud eller andre mennesker. Og det dreper det åndelige liv. Da blir du som Judas og ender som et fortapelsens barn som ham.

Det er stor grunn til be hver dag: Bøy meg – selv om det koster meg alt.

39. Hold meg i live.

37 Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei!

De gamle bibelske menn har vært klar over farene og fristelsene i livet med Gud. Det har vi allerede sett i denne salmen. Alle Guds barn opplever det samme. Gudslivet er ikke en evighetsmaskin som går og går i det uendelige. Livet behøver tilsyn.

Salmisten erkjenner her at han greier ikke dette selv. Han må be Herren om å holde ham i live. Dermed har han erkjent sin avhengighet og ydmykhet. Da blir tankene til bønn: Herre, du må gjøre det. La meg fremdeles få gå på din vei! Det er den eneste som fører fram til målet.

I verden er så mye som vil fange min oppmerksomhet. Øynene ser så mye, og det vil ta meg til fange. I dag er det ennå mer som tiltrekker øye og sinn enn i bibelsk tid. Øynenes lyst har en egen evne til å innvadere et menneskesinn. Og hjertet begjærer det øynene fanges av. Og det skal stor viljekraft til å snu seg bort noen ganger.

Derfor ber han om Guds hjelp. Herre, du må snu mitt øye bort fra det som ikke behager deg! Synden kom inn i verden nettopp ved øynenes lyst. Og hver gang denne lyst seirer, blir det et syndefall i mitt liv.

Men når Han vender meg bort fra synden og hen til sin frelses storhet, er en dør lukket og en fristelse mindre i mitt liv. Derfor er denne bønnen livsnødvendig for en kristen. Når vi får et riktig stort syn på Jesus og det himmelske rike, vil hele verden blekne.

Det skjønneste i verden som mine øyne så,

Er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.

All verdens fagre skjønnhet meg dårer ikke mer,

Jeg ser jo ikke annet en Ham hvor hen jeg ser.

(Anton Levinsen, ca. 1890.)

40. Stadfest ditt ord!

38 Stadfest ditt ord for din tjener, det som gir frykt for deg.

Denne salmen er blitt oversatt på ulike måter, som gir en ny vinkel. I oversettelsen fra 1930 og noen eldre skriver slik: Oppfyll for din tjener ditt ord, som er for dem som frykter deg. Og i en gammel oversettelse fra 1699 står det: Lad din Tiener holde dine Bud fast for ditt Ord, at jeg kand frygte dig.

Det er en bønn, der han ber for seg selv. Det er forholdet til Gud og hans ord det gjelder. Gud må oppfylle ordet og stadfeste det for ham. For nå kjenner han seg usikker og svak. Han har bedt så mange ganger og lest så mange løfter, men han ser ikke svaret. Slike dager er vonde, og de kommer til de fleste kristne.

Vi savner oppfyllelsen og bekreftelsen i vår egen erfaring. Derfor ber vi Gud om å vise oss Ordet på nytt, bekrefte det. Om vi ikke ser et ytre og snarlig svar, har vi likevel en sterk makt i og for oss. Det er troen. Da sier vi til Gud: Jeg vet at du taler sant og tar aldri feil, og du kommer aldri for sent. Om jeg ikke ser ditt svar nå, tror jeg at du tar hånd om min sak – og du kommer i din time. Takk skal du ha for det!

Da går troen gjennom stengte dører og gir oss et åndelig fjernsyn framover i tid. Svaret vil nok komme!

Det gir frykt for deg, eller Ordet er for dem som frykter deg. Begge deler skjer. Den som lever med Gud i bønn og tro, opplever at det gir ærefrykt for Herren. Han er verdens skaper og herre. Jeg bøyer meg for ham.

Men det er også de som frykter Herren, som ber slik. For vi bygger på Guds ord og ber om at det må bli oppfylt og stadfestet for oss. Og ”mer tro vil føre til mer gudsfrykt,” sier Spurgeon.

41. Ta bort.

39 Ta bort min vanære, som jeg frykter! For dine lover er gode.

David og andre jøder i Kana’an visste om sine synder. Og de kan alltid bli brukt av motstandere til å forakte religionen og vår Gud. Våre feiltrinn blir ikke bare til skam for oss selv, men i høyeste grad for Guds navn og rike.

I tillegg vil Guds fiender bruke det mot vår slekt og familie og venner. Mange hjem er blitt ødelagt slik. Mange mennesker er raske til å kritisere, noen ganger for å skjule egne synder og svakheter.

Nå ber salmisten her til Gud, som har all makt over alle. Gud må befri ham fra dette. Det er den eneste utvei for alle Guds barn: Herre, ta det bort! Slik var det også i v. 22. Herren har makt til det, og i sin nåde vil han det. Men han ser alltid på om det tjener hans rike.

For salmisten frykter skammen. Det er ikke så mye for sin egen skyld. Alle kristne må regne med å lide for Jesu navns skyld. Det er en livslov. Et Guds barn tenker mest på Guds rike.

Men når motstanden blir hard og tung, har vi likevel lov til å be om befrielse for vår egen del. Den som er i tung lidelse, kan bli fristet nesten ”over evne” til å gi etter. Mange gode kristne har visst sviktet i prøvelsens stund – det har skjedd på ulike misjonsmarker, og det skjedde i Romerriket i den første kristentid.

For dine lover er gode, sier han. Det smerter ene kristen når noen forakter og taler ondt om Guds ord. For det er å krenke den levende Gud.

Når noen angriper Bibelen, er det vår plikt å stå opp og si: Dine lover er gode, skriver Spurgeon. Gud har faktisk andre enn oss kristne til å si det. Jesus sa det slik: Om disiplene tier, skal stenene tale. Luk. 19, 40. Men det fritar ikke oss til å være tydelige kristne. Det er også vårt kall.

42. Gi meg liv.

40 Se, jeg lengter etter dine befalinger. Hold meg i live ved din rettferd!

I oversettelsen ”Guds ord” er siste del oversatt slik: Gi meg liv… Tanken er nok fornyelse og gjenopplivelse. Det kan komme døde perioder i kristenlivet der vi synes vi er langt borte fra Gud og tror vi er åndelig døde.

Da kommer bønnen: Herre, la det ikke skje. Det viser at livet ikke var slutt, der var ennå en lengsel igjen – nå må Du holde meg i live. Forny meg slik at livet blir nytt og frodig. Jeg tror alle kristne trenger fornyelse, kanskje mange ganger i livet. Det er noe betenkelig med det sementerte gudslivet som sjelden påvirkes av noen.

Nei – salmisten sier: Jeg lengter etter dine befalinger. Han hadde ikke glemt sin Gud. Og hjertet ropte av lengsel: La meg få møte deg igjen.

Livets kjennetegn er vokster og forandring fra en liten knupp til blader og frukt. Vi skal alltid ha det samme fundament og grunn og innhold i vår tro: Jesus og han korsfestet. 1. Kor. 2, 2. Der må vi aldri svikte. Men Peter sier noen viktig: Voks i nåde og kjennskap til Jesus. 2. Pet. 3, 18. Det betyr større kunnskap om frelsen, mer livserfaring med Gud og brukbarhet i hans rike.

Det skal skje ved hans rettferdighet, står det. Ja, det var slik vi ble frelst – og slik blir vi fornyet. Det skjer ved å betrakte frelsen i Kristus Jesus, leve i fornyet tro på syndenes forlatelse – at alle synder i fortid og nåtid er tilgitt og renset bort i Jesu blod.

Fornyelse er ikke nødvendigvis store åndelige opplevelser med følelse og mye brus i sang og tale. Slike opplevelser kan lett få et tilbakeslag som gjør det verre enn før. Fornyelse er et nytt syn på frelsen og dermed på frelseren. Det er hans rettferdighet som gjelder, aldri noe av mitt eget.

Del VI. Waw – 41-48.

Waw er den sjette bokstaven ( וּ ) og brukes om tallet 6. Ordet betyr en krok og de eldste symbolene (bokstavene) så nærmest slik ut.

43. Din nåde og frelse.

41 Herre, la din nåde komme til meg, din frelse etter ditt ord!

Hele frelsesverket er bygt opp på nåde. Vi ser det allerede i Det gamle testamentet. Guds pakt med Abraham var en slik nådepakt der kallet og løftet var fra Gud. En slik pakt er ikke tosidig der både Gud og vi skal gjøre vår del. I en nådepakt er det bare Gud som handler.

I GT brukes ofte ordet miskunnhet ved siden av ordet nåde. Men det er i Det nye testamentet vi får en fyldigere og tydeligere forkynnelse av Guds nåde. Og det står altså skrevet i Guds bok. Frelsen av nåde er etter hans ord, som salmen sier her.

I Efeserne kap 2 skriver Paulus om vår syndige tilstand, hvor dypt og hjelpeløst vi var fortapt. Vi var døde i synden, sier han, og vi levde på denne verdens vis og var ledet og styrt av djevelens ånd. Vi gjordet det vår syndige natur (kjødet) ville, og det er aldri etter Guds vilje.

Men Gud er rik på miskunn, skriver han så. Han elsker oss og frelste oss ved å gi oss et helt nytt liv. Og det fortjente vi ikke. Vi kunne ikke gjøre noe som behaget Gud. Skulle vi bli frelst, måtte det bli som uforskyldtgave fra Herren selv.

Derfor er det nåde. Det er ikke av gjerninger som vi har gjort. De blir aldri gode nok. Så udugelige var vi at han måtte skape noe nytt, v. 10. Å skape er å lage noe av ingen ting, uten materiale slik Gud skapte verden.

Til sin venn Titus skriver Paulus at Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, Tit. 2, 11. Det betyr ikke at alle mennesker blir frelst en dag. Men det ordet sier oss at alle som blir frelst, blir det av nåde. Der er ingen annen vei.

Og denne nåde taler han mer om i kap. 3. Vi var alle ulydige og syndere, men Guds godhet og kjærlighet ble åpenbart. Slik er Gud mot syndere. Så lenge nådens tid varer, har han ett ønske for oss: Vi må bli frelst. Vi har ingen rettferdige gjerninger, sier han. Alt det vi har gjort er tilsmusset og syndige for Gud. Derfor frelste han oss av nåde, ”etter sin miskunn”, slik at vi ble gjort rettferdige ved hans nåde. Den Hellige Ånd viste oss dette, gjenfødte oss og fornyet oss, står det.

Så er alt av Gud. La denne nåde komme til meg hver dag! Amen.

44. Svar.

42 Jeg vil gi svar til dem som håner meg, for jeg setter min lit til ditt ord.

Det kan være fristende å gi et skarpt svar når noen taler imot oss eller gjør oss vondt. Den gamle natur i oss vil det. Og den nytter enhver anledning til å stikke seg fram. Men et slikt svar gjør bare saken verre. Da skapes dype sår som vanskelig kan gro. Mye uvennskap og splid i familier og vennekrets er resultat av det.

Her er en av de steder vi må kjempe mot naturen. En kristen er ikke unntatt fra denne regelen. Vi skal ikke la naturen få vokse fritt i oss. Den må ’kultiveres’, dvs. Guds Ånd må få slippe til i vårt liv der vi døder kjødet (de jordiske lemmer) og ber at Guds vilje skal skje. Dette er ikke lovisk tale eller åndelig lovtrelldom. Det er en klar bibelsk anvisning i brevene, f. eks. Kol. 3, 5 og 8ff. I stedet skal vi ikle oss det nye menneske. Ef. 4, 24.

Skal vi svare på hån og anklage, må det skje i inderlig kjærlighet og mildhet og langmodighet. Ofte er taushet det eneste svar vi kan gi. Det har mange ganger langt større virkning enn ord.

Jeg setter min lit til Guds ord, er salmistens bekjennelse. Det er hans svar. Midt i prøvelse og hån har han full tillit til sin Gud. Han har all makt i sin hånd. Og Ordet forkynner at når vi tror på Ham, skal det gå oss vel. Intet menneske kan rokke ved det. Gud har alltid holdt sine løfter og står ved sitt ord i de tyngste tider. Det viser ikke minst martyrhistorien.

I denne erfaringen kan f. eks. forkynnere finne stor trøst i motgang. Slik Herren Gud var for troens folk i gammel tid, slik er han i dag. På dansk står her: Jeg stoler på ditt ord. Det er troen. Vi bygger ikke på gjerninger eller følelser. Vi stoler på det Gud har sagt.

45. Sannhets ord.

43 Ta da ikke sannhets ord bort fra min munn! For jeg venter på dine dommer.

Guds ord har mange navn. Her kalles det sannhets ord, slik Den Hellige Ånd kalles Sannhetens Ånd i NT. Her er det forkynneren som taler og ber. Han må alltid få tale sannhet. Det gjelder nok for alle kristne, men i særlig grad en predikant. Hvis han ikke holder seg til sannheten i Guds ord, er han ikke lenger en Ordets forkynner uansett hvilken tittel han har.

Direkte løgn er i strid med Guds ord og vilje. Vi skal ikke gi avkall på sannheten for å berge oss selv eller komme unna en kinkig situasjon. Heller ikke såkalte hvite løgner er av Gud. Det kan være mulig enkelte ganger i svært spesielle tider (som under krigen), men vi skal aldri bruke det som unnskyldning.

Forkynneren skal holde seg til Guds ord. Det taler alltid sannhet. Men det er ikke nok å plukke ut enkelte gode ord i Bibelen og forkynne det. Spørsmålet er om vi taler hele sannheten, eller om vi bevisst skygger unna det i Bibelen som er ubehagelig for kjødet. Da er vi ikke i sannheten.

Vi kan ikke tale alt Guds ord på hvert møte. Men i løpet av en viss tid må vi ha talt både om frelse og dom, synd og nåde, trøst og formaning m.m. Ellers vil vi lett bringe et ensidig budskap som skaper ensidige kristne. Derfor er det grunn til å be: Ta ikke sannhets ord bort fra min munn. Det kan bety, som Spurgeon sier, at vi kan bli avsatt fra forkynnerembetet! Og en sann forkynner fylles med redsel for en slik tanke.

For jeg venter på dine dommer er den grunn han bygger på nå. Hvis vi holder fast ved Ordet i nød og trengsel og gode dager, vet vi at ingen ting skal skade oss. Han har full tillit til Gud. Derfor vet han at dommen en gang blir rettferdig. De ugudelige skal dømmes til fortapelse, og de som holder hans ord, skal gå inn til livet i himmelen. Han gjør som Asaf i Salme 73: Han gikk inn i helligdommen og så på utgangen av livet. Må vi alltid har det klart for øye.

46. Et evighetsløfte.

44 Jeg vil holde din lov stadig, evig og alltid.

Et løfte kan være farlig – for det er lett å glemme og lett å bryte. Det var bare et ord, sier man. Men et løftesord krever at det skal overholdes. Det ligger i sakens natur. Et løfte er et ord om noe som skal gjøres senere.

Gud har gitt mange løfter. Noen sier det er 30-40.000 løfter i Bibelen. Mange av de var til Israels folk spesielt. Og Gud har vist hele tiden at han har holdt sitt ord, både til Israel og til oss kristne. Det styrker oss i troen på Bibelen.

Salmisten lover her at han skal holde Guds lov. Og vi kan spørre: Er det mulig å holde loven til punkt og prikke? Ut fra tanken i NT er det ikke mulig. Ingen har holdt Guds lov helt og fullt, og ingen kan gjøre det. Det er jo en guddommelig lov.

Her tenker han trolig på at han skal holde Guds bud i det ytre så langt han kan. Det sier f. eks. Paulus at han har gjort i sin tid som fariseer, Fil 3, 6. Og det er en viktig side ved kristenlivet, at vårt moralske og gudfryktige liv er underlagt Gud vilje.

Han vil gjøre det evig og alltid. Her ligger den største faren ved alle løfter vi gir. Det er lett å holde dem en tid. I lengden kan det bli vanskelig. Så mange nye ting kommer inn i livet vårt.

Men det er viktig for vårt kristenliv at vi har denne bakgrunn for alt: Guds ord skal være rettesnor for alt i livet. Har vi ikke det, vil tanken lett løpe løpsk i det virvar av nye tanker i vår tid. Noen høres så gode og fornuftige ut, og blir behandlet som et evig ord.

Nei. Det er bare Guds ord som kan ha den tittelen. Det evige løfte, det er Guds løfte til oss. Så klynger vi oss til det og ber Herren om å hjelpe oss til å leve etter Ordet.

47. Vandring i det fri.

45 La meg vandre i fritt rom! For jeg spør etter dine befalinger.

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Joh. 8, 36. Og det er en frihet i Ånden og troen og livet. Virkelig frihet er ikke frihet for kjødet og den syndige lyst. Det tror verden. Og de mener at de kan leve i en slik ”frihet” uten omkostninger.

Der tar de feil. For verden er blind for Herrens befalinger, og de tenker ikke på at en av dem er dommen over synden. Mange som har levd lenge i synden, er blitt så bundet av syndens lenker at de kan ikke frigjøre seg om de vil.

Salmisten spør etter Herrens vilje og ord. Og han ber om å få leve i fritt rom. I åpent land, står det på dansk. Dette landet er hele Guds rike med alle velsignelser. Der ønsker han å leve. Både av Herrens ord og av erfaring vet han at det er et godt land. Ingen andre steder er det så godt å leve.

Kanskje har salmisten nettopp hatt en fall i synd. Det hendte for David, og det har hendt med oss alle. Var det ikke for Guds store barmhjertighet og tålmodighet, var vi alle borte fra Gud. Nå ber han om å få leve videre der og vil ikke svikte ordet fra Gud. Han spør etter Guds befalinger og vil følge dem.

I den svenske oversettelsen fra 1703, kalt Karl den 12. Bibel, står det oversatt til norsk: ”Og jeg vandrer i glede, for jeg søker dine befalinger.” Og her har vi en ny side ved kristenlivet. Han søker Guds ord og lever etter det, og da kan han glede seg på rett måte. Det er gleden i Herren, Fil. 4, 4. Han kan glede seg fordi han da lever i friheten og det åpne rom eller store rom, som det også kan bety.

På grunnteksten begynner verset med ”og”, slik er de to versene bundet sammen i sak. Der talte han om alltid å holde Guds lov. Til dette legger han nå frihet, som er en dyrebar skatt for et menneske. Det er et salig liv.

48. Jeg vil tale.

46 Jeg vil tale om dine vitnesbyrd for konger, og skal ikke bli til skamme.

Som alle vers i denne delen (waw) begynner også dette med ”og”. Waw betyr og. Nå binder han sammen sin tale med det forrige, om å vandre fritt. Han vil tale frimodig og skammer seg ikke. Til og med for konger kan han tale om Gud.

Han vil altså tale. Det er nødvendig i Guds rike. Vi skal ikke bare leve rett og sant som en kristen. Mange ikke-kristne har også et moralsk fint liv. Isolert sett er det ikke nok som vitnesbyrd om Gud.

Vi må tale, vitne og si noe om vår Frelser. Det sammen med et rett liv som menneske har stor slagkraft i verden. Det er ikke de store ordene som teller, eller en formfull framstilling.

Det viktigste er likevel budskapet – hva er det vi sier? Er det klart eller tåkete om åndelige ting? Salmisten sier han vil tale om Herrens vitnesbyrd. Det er det Gud har gjort ved sin Sønn og sine tjenere. Han vil ikke tale om seg selv. Til det kjenner han sine feil og mangler for mye. Og det er ikke oppbyggelig.

Men han har hørt og opplevd noe av det Gud har gjort. For oss er det naturlig å tenke på frelsen i Kristus. Det er ordet om blodet og korset og Guds frie nåde. Han har befridd oss fra dommen og den evige pine. Og han gav oss arverett i himmelen. Det gleder vi oss over, takker for og synger om – og det er det vi vil vitne om for andre.

Vi har ikke noe å skamme oss over. Frelsen gjelder store ting! Vi går himmelkongens ærend. Han har all makt i himmel og på jord. Da blir en jordisk konge liten og ubetydelig. La oss tjene den evige kongen – Jesus Kristus. Amen.

49. Min lyst.

47 Jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem.

Lyst kan bety to ting, religiøst sett. Den ene er vår naturlige trang og ønske. Den har alle mennesker mer eller mindre, og noen ganger går den i ulik retning. I sin grunn er den syndig, fordi den springer ut fra den falne, syndige natur. Og den kan bare synde.

Det er dette Paulus bl. a. tenker på i Rom. 8, 5-9 om ”kjødets attrå”. Den attrår det kjødelige og er dermed fiendskap mot Gud. Den er ikke lydig mot Guds lov, og kan heller ikke være det, sier han, v. 7. Det er sterk tale. Dermed har han dømt hele vår natur og menneskelighet. Den er ikke i pakt med Guds tanke.

Den andre er den gudgitte lyst som de troende får i den nye fødsel. Da får vi en helt ny natur ved siden av den gamle. Og den nye natur ønsker å gjøre Guds vilje og gå hans vei. Det er dette salmisten tenker på i verset vårt nå.

Han har lyst til Guds bud. Det har ikke verden og hedningene. Bare Guds folk har denne trangen i seg. Det ser vi på nye kristne. Da legger de verdslige bøker og blader fra seg og spør etter en Bibel. Når de ikke forstår alt, ber de ofte om hjelp hos andre kristne. Hva menes med dette, sier de.

For de elsker Guds ord, sier salmisten. For Ordet taler om frelse og tilgivelse og evig liv. Vi kristne behøver dette ordet, og derfor er vi glad i det. Selv om det dømmer oss og straffer oss for synd og ulydighet, elsker vi det. For vi vet at Herren vil oss bare vel. Alt han gjør, er til vårt beste. Kan vi annet enn være glad i det?

Så legger vi merke til at salmisten ikke blir trett av å tale om Guds lov og hans ord. Slik vil han minne oss om å være opptatt av Bibelen. Den er vår mat og åndelige næring h er dag.

50. Jeg løfter mine hender.

48 Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker. Jeg vil grunne på dine forskrifter.

Å løfte sine hender mot noe, er å strekke seg etter det. Verset er en fortsettelse av det forrige. Han elsker Guds ord så mye at han strekker seg etter det. Du er opptatt av det du liker og ønsker mer av det. Slik er det alltid. De som er glad i hverandre, vil gjerne være sammen.

Her er det Guds bud, og han gjentar: Jeg elsker dem. Han kritiserer ikke Guds ord når han ikke forstår det eller når det krysser hans tanker. Han aksepterer Ordet slik det er og bøyer seg for det. Det er sann kjærlighet til Gud. Og vår kjærlighet til Gud blir tent og nøret av hans kjærlighet til oss, den som han viste på Kristus da han døde.

Å løfte sine hender ble også i bibelsk tid brukt om bønn og for å være i Herrens nærhet. Til deg, Herre, løfter jeg min sjel, sier David. Salm. 25, 1. Og Paulus skriver til den unge Timoteus: ”Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender til Gud,” 1. Tim. 2, 8. Hellige hender er rene hender, uten vrede og trette, sier han.

Men han er ikke utlært. Her bekjenner han også dette: Jeg vil grunne på dine forskrifter. En overfladisk lesning av Guds ord gir lite i forhold til å bruke tid på det. Bare da kan vi trenge inn i dybdene av Ordet og se mer av Guds hemmeligheter.

En kristen vil gjerne bli kjent i Bibelen. For der finner han stadig noe nytt om frelsen og Frelseren. Og han vil gjerne bli kjent med Herrens befalinger slik at han ikke skal gjøre noe galt av ren uvitenhet.

Denne kombinasjonen er fin: Studere Guds ord sammen med løftede hender i bønn. Det er sann vokster i nåden.

Legg også merke til at hele dette avsnittet står i framtidsform. Han er hele tiden vendt framover og opp mot Herren. Slik var salmisten (David eller en annen). Og slik er en troende nå. Til Ordet og bønnen.

Del VII. Zayin – 49-56.

Bokstaven zayin ( זּ ) er den sjuende og derfor tallet 7. Ordet betyr et våpen. Den eldste formene av bokstaven var en Z og et strek opp-ned. Det kan være bilde av et sverd og bokstaven uttales som en summende z.

51. Kom i hu!

49 Kom i hu ordet til din tjener, som du har gitt meg å håpe på!

Dette sjuende avsnitt i salmen begynner salmisten med en bønn. Navnet på denne delen er zayin, der hvert ord begynner med denne bokstaven. Det betyr trolig et våpen. Og bønnen er et av de våpen Paulus regner opp i Ef. 6 v. 18. I bønnen er vi kamp mot djevelen og hele hans hær. De har som mål å slå ned Guds folk og lede oss bort fra himmelveien.

I en slik situasjon ber nå salmisten om at Herren må huske på ham, han er jo Guds tjener. Han har fått løfter fra Gud, og ber nå om stadfestelse på det. Han ber ikke om nye løfter, vi har allerede så mange. Men han ber at Gud må oppfylle dem for ham.

Nå vil nok vår Herre alltid huske på sine løfter og ord til oss. Men vi kan føle det slik når det drøyer med oppfyllelse og hjelp. Han er i en slik situasjon nå, ellers ville han aldri bedt slik. Gud glemmer aldri noe løfte, og han vil oppfylle alt til vårt og sitt rikes beste.

Men vi er glemsomme og svake i troen. Salmisten har likevel ikke glemt Guds ord. Det som du har gitt meg, sier han. Guds ord er en gave fra Gud. Det kan vi håpe på i liv og i død. Det er en sikker grunnvoll å bygge framtida på.

Alle har nok opplevd at det har drøyd med bønnesvar. Eller svaret ble noe annet enn vi ønsket. Da må vi gang etter gang huske at ordet er en gave. Vi kan aldri kreve en gave. Derfor er Guds ord og løfter nåde fra Ham.

Men når vi føler oss alene og glemt av alle, kan vi med frimodighet gå til vår Far og si: Far, du må ikke glemme meg nå! Og vissheten og forsikringen om at det skjer, ligger i ordene: Du har gitt meg ditt ord. Jeg setter mitt håp og min lit til det!

52. Min trøst.

50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live.

Her ser vi enda tydeligere at salmisten har hatt en tøff tid. Han taler om sin elendighet og at han ber om å holdes i live. Det taler om dyp nød, om anfektelse og motgang. Holder det på å ta gudstroen fra ham?

Min elendighet kan romme så mangt. Det kan også være på legemet og i hjemmet. Sykdom kan ramme hardt for store og små. Den tærer på sinnet og sluker krefter og mot stund for stund.

Hva skal han gjøre nå? Hvor skal han hente hjelp til livet videre?

Det er min trøst, sier han. Han hadde funnet hjelp. En god trøst er som god salve på sår, og som ei sterk hånd å holde i når foten svikter.

Ditt ord! Igjen er det ordet fra Gud. Der lå hjelpen for alt.

Det har holdt meg i live! Han var så nær å gi opp, men han fikk livet igjen. Gud hadde hjulpet ham med sitt ord. Her er vi også ved vår egen opplevelse og erfaring. Når tvilen kom og hjertet ble anfektet, hadde vi en vei å gå. Vi tok fram Bibelen – og sangboken. Der fant vi ord som hjalp oss, for der var Gud til stede. Så viste han oss seg selv, sine sår og sin død for vår skyld. I stille tider inn for Gud Herren fikk vi tillit til det Ordet sa. Vi ”så” at det var for oss. Og ble løst og fri.

I slike stunder kan uforstandige menneskeord være falsk trøst. Om en sjelesørger finner andre løsninger enn Guds ord, er det til skade. I sjelens verden er det bare ordet om synd og nåde som gjelder. Det kan løse – eller binde når sjelen ikke vil bøye seg for Guds tale.

53. Spott.

51 Meget har de overmodige spottet meg, fra din lov har jeg ikke veket av.

Motgangen fortsetter. Det må ha vært en svær tid. Nå er det den ytre motstanden som sliter på ham. Noen spotter ham, setter gudstroen på prøve og drar livet hans i tvil. Det kan skje på så mange måter.

Og det skjer ofte og med stor intensitet. Meget har de spottet meg. Det sårer og dømmer ham dag for dag. Hva skal en gjøre i en slik situasjon?

Spurgeon sier som sant er at hovmodige mennesker elsker aldri fromme mennesker. Og derfor vil de kritisere og plage dem, og noen ganger ender det i ren forfølgelse og mord. Slik var det i den første kristentid der mange kristne møtte løvene i Circus Maximus og Colosseum i Rom. Og slik har det vært i moderne tid under kommunisme og Islam og andre grupper. De kristne må ikke tåles.

I vårt land og i vårt tid bruker kanskje djevelen andre metoder. Men målet er det samme: Vi skal knekkes.

Hva er svaret? Salmisten sier: Fra din lov er jeg ikke veket. Og dermed tapte motstanderen. For ingen kan stå seg mot Guds ord. Det er suverent på alle måter. Det er vel derfor noen blir så veldig irritert på det Bibelen sier – om tro og levemåte. De vet innerst inne at Bibelen har rett. Men de vil ikke akseptere den. Da prøver de å slette den ut og knuse de kristne.

Det har aldri lykkes. Martyrenes blod ble kirkens sæd, heter det i kirkehistorien.

54. Jeg kom i hu.

52 Jeg kom i hu dine dommer fra evighet av, Herre, og jeg ble trøstet.

Jeg minnes dine dommer, sier han. Han tenkte bakover i historien og så hvordan Gud hadde handlet i gamle dager. Det kan være nyttig mange ganger. For Gud er alltid den samme, slik det også står om Jesus Kristus. Hebr. 13, 8.

Han tenkte nok på patriarkene. Salmisten hadde hørt og lest om Abraham som var en troens mann. Han så hvorledes Gud hadde ledet ham steg for steg gjennom livet. Han satte ham på prøve flere ganger, men alltid var Herren på sin venns side. Han ville ham aldri noe ondt. Han ønsket bare å styrke ham i troen slik at han kunne stå imot fristelser og motgang som kom.

Så husket han på Isak som fikk samme løfte som faren – om landet og en stor og tallrik ætt. Og han visste om Jakob – som lurte faren og bror sin. Også han fikk nåde av Gud og fikk en plass blant de hellige.

Slik var det også med Moses, denne store kjempe i Guds rike. Han var ingen helgen i den forstand at han aldri gjorde noe galt. Ingen er fullkomne slik. Men han ropte til sin Gud om hjelp i nøden. OG DA SVARER ALLTID Herren et rungende JA!

Da fikk jeg trøst, sier han. I v. 50 sa han også at han fikk trøst – for Herren holdt ham i live. Nå ser han tilbake på de helliges historie og får trøst. Hvorfor

var det mulig?

Jo – han ser at Gud alltid hadde hjelp for sine. Aldri ble de overlatt til seg selv i nøden. For Herren er på de troende side og gir oss alt det vi trenger.

Den som har levd en tid med Gud, har også sin egen historie. Du har sikkert noen minner om dager da det var tungt å leve. Men hva skjedde? Husker du ikke en eller kanskje flere ganger da du kom igjennom og ble løst. Ikke ved din kraft, men ved Herrens nåde. Og nå er han den samme frelser. Han vil være deg nær og gi deg den hjelp han ser du behøver mest. Amen.

55. Brennende harm.

53 Brennende harme har grepet meg over de ugudelige, som forlater din lov.

Nå skifter tankene radikalt. Her er det ikke trøst som er i minnet, men harme. Nå tenker han ikke tilbake på Herrens velgjerninger mot sitt folk. Nå er det de gudløse og deres onde gjerninger han minnes.

Han kan nok ikke forstå dette. En ugudelig er en som lever uten tanke på Gud. I en verden som er skapt og oppholdt av Gud, er det egentlig umulig. Men det han harmes over, er deres ugudelige framferd som er helt utenfor Guds ord og vilje. Slik er situasjonen her en annen en for Asaf i Salme 73.

I en engelsk oversettelse er harme oversatt med ”forskrekkelse, eller avsky”, som ”horror” kan bety. Spurgeon sier om dette: ”Når han tenkte på Guds dom i eldre tid (v. 52), fylles han med forskrekkelse over de ugudeliges skjebne.”

Når også vi tenker på hvordan det skal gå de ufrelste, har vi grunn til å tenke slik. De skal lide en evig fortapelse i Helvete. Det kalles også den evige pine. Etter det vi har lest i Bibelen om den, er det all grunn til å bli forskrekket. For det blir et evig skille med Gud og alt godt.

De har valgt denne veien selv. Og vi troende er mange ganger forundret over hvor lett de tenker om døden og evigheten. Nå er det blitt ganske vanlig for folk – særlig de offentlige personer – å si at døden er slutten. Det er jo behagelig å tenke slik. Da blir det ingen regnskapens dag. Og ingen evighet.

Bak denne ”harme” eller ”forskrekkelse” må det ligge enn sorg hos salmisten. Han er ikke sinna eller harm i vår betydning. Vi kristne har det også slik. Vi sørger over at de ufrelste ikke bryr seg om Guds ord. De har forlatt det og følger verdens visdom, den konsentrerer seg alltid bare om det jordiske.

Å forlate Guds ord er alltid skjebnesvangert. Den ufrelste taper dermed anledningen til å bli frelst. For det kan bare skje slik Ordet taler. Vår egen tanke og tale om frelse og himmel er ikke verd noe. Skal du blir berget inn i himmelen, må det skje på Ordets grunn.

Og det er like farlig å forlate Guds ord for oss som er kristne. Mange gjør det i dag, særlig når det gjelder vårt liv i verden. Noen tror de kan leve det slik de selv ønsker og mener er rett. Men Guds etikk er alltid bygget på Guds ord. Salig er den som følger det.

56. Mine lovsanger.

54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.

Det kan se ut til at salmisten ikke bor i sitt hjemland. Han kaller sin stilling ”min utlendighets hus”. Men det betyr vel heller at han er utlending i denne verden, slik Bibelen ellers taler. Paulus taler om at vårt borgerskap er i himmelen, Fil. 3, 20. Og Hebreerbrevets forfatter sier at de troende i den gamle pakt for bekjente at de var fremmede og utledninger på jorden, Hebr. 11, 13.

Her i det fremmede ”land” kunne han likevel synge lovsanger. Han frydet seg i Gud og sang Herrens sanger. Her lød det ingen verdslig vise eller tøysesanger som mange står fram med både i media og privat. I motgang ser vi at slike sanger ofte forstummer.

Det er underlig med Guds folk. De kan glede seg og prise Gud midt i trengsel og motgang. Det opplevde Paulus og Silas i fengslet i Filippi. Og det har mange martyrer fortalt om. Under tortur og fengsel og svære legemlige lidelser, kunne de løfte blikket opp mot himmelen og glede seg over å være frelst og rede til å dø. For Gud er med sitt folk alle dager, står det.

Emnet for sangen er klar. Dine forskrifter, står det. Det betyr ikke lov og regler med trussel om dom og straff. Det er et av uttrykkene for Guds ord, det vi kaller Bibelen.

Her fant de trøst og hjelp og en sikker grunnvoll for sin tro. Og dermed var det på fast grunn med livet sitt. Der står det om Guds omsorg og tålmodighet med Guds barn. Der har de troende lest om himmelen og veien dit.

Framfor alt er de blitt glade i Frelseren selv, Jesus Kristus. Hos ham er det mange grunner for å prise Gud og synde lovsang. Den er ikke diktet av mennesker, men ofte født under smerte. ”Det er sangen om blodet, Guds kostbare pris, som alene kan åpne et stengt paradis.” – Har du den sangen i ditt hjerte? Den får du ved troen på Jesus.

57. Ditt navn.

55 Om natten kom jeg ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov.

I dette verset er det tale om tre ting: Det er natt, Guds navn og Guds lov. Natten viser gjerne til de foregående vers der trengsel og nød omtales. Da er det natt i et menneskesinn. Noen ganger kan natten føles lang. I mange og lange nattetimer ser han intet lys.

Men så husker han det: Herrens navn!

Det er underlig hva et navn kan gjøre med oss. Et navn kan skape hat og motstand og uhygge. Noen politikeres navn har gjort det. Og vi gremmer oss ved det som har skjedd på grunn av slike navn.

Andre navn kan skape glede og lykke i sinnet. Tenk på den du har fått kjær, for eksempel. Navnet hans eller hennes er det store lykkelys for deg. Til tider tenker du ikke på noen annen. Andre kan si hva de vil, du har bare tanke for en.

Noen navn har evne til å skape håp. For oss er det naturlig å tenke på Jesu navn. Det står mye om dette navnet i Bibelen, og få navn skaper slike takketoner i oss som det. Vi må synge med Welander: ”Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.”

Navnet Jesus betyr Herren frelser, og det ble sagt allerede før han var født. Engelen sa til Josef: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det var programmet hans – og i det ligger hele hans gjerning på jord.

Peter sa det samme kort etter pinsedag: ”Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved,” Apg. 4, 12. Det er tydelig tale, og viser oss den eneste vei fra verden til Guds himmel.

Når natten faller på, minnes salmisten Herrens navn. Når vi har tatt imot frelsen i Jesus og lever livet med ham, kan vi si: Vi har holdt Guds ord og lov. Det skal ikke mer til. Er det slik også med deg?

58. Det ble meg gitt.

56 Dette ble meg gitt - at jeg har tatt vare på dine befalinger.

Det ble min lykkelige lodd: å akte på dine befalinger, står på dansk (1931). Og i syrisk bibel leser vi (Lamsas oversettelse): Jeg er blitt trøstet fordi jeg holdt dine bud. En ordrett oversettelse vil være omtrent slik: Dette var for meg, for dine befalinger har jeg bevart.

Det kan vise tilbake både på trøst i v. 50 og 52 og på lykke og lovsang i v. 54. Egentlig er hele spekteret av kristenlivet gitt oss av Gud. Vi får det vi trenger når vi trenger det. Og det er en veldig trygghet for et Guds barn.

Noen ser ikke Guds godhet på denne måten. De ser hans krav og ønsker – og sin egen utilstrekkelighet. Derfor går de hele tiden med angst og frykt for ikke å strekke til. Slik blir ingen lykkelig og glad som kristen.

Vi må lære å se hva vår egentlige stilling er som kristen. Hva betyr det å være barn av Gud? Da har han tatt ansvaret for oss, og vi er daglig i hans omsorg. Hvordan skal jeg finne ut av det? Hva er egentlig papiret på mitt barnekår?

Også her er det skriften. Jeg har det slik fordi jeg har aktet på det Ordet sier. Jeg har tatt vare på dine befalinger, sier salmisten. Det betyr ikke at han har klart å holde de ti bud til punkt og prikke. En kristen har innsett at det klarer han aldri her i livet. De mange tankene våre forteller oss det.

Nei, vi har aktet på hva Ordet sier. Og det sier at Gud er vår far, og han er en god og omsorgsfull far. Det betyr at han holder sitt løfte og gjør alt han kan for å bevare oss. Han er en hyrde for oss. Men det er ikke en hyrde som jager sauene hjem med pisk og slag.

Han legger lammet på sine skuldre og bærer det hjem. Før sang vi slik: ”Hvi skulle jeg sørge jeg har jo en venn, som bær’ på sitt hjerte min nød.” Det er en sterk skulder hos en omsorgsfull far.

Del VIII. Chet . 57-64.

Den åttende bokstaven er Chet (med harkelyd) ( ח ) som ligner på H. Den er tallet 8. Gamle former ser ut som en dør eller et gjerde, som ordet betyr.

59. Min del.

57 Herren er min del, jeg har sagt at jeg vil holde dine ord.

Denne setningen kan oversetter på flere måter, mener Calvin. Ved siden av den norske oversettelsen, kan det også stå som et utrop: Å Herre, min del!

Salmisten mener at Herren er alt han har, det viktigste i dette livet. Han kan sammenlignes med Paulus her, som sier: For meg er livet Kristus… Og han begynner denne åttende delen av salmen med en slik bekjennelse.

Verden har en helt annen interesse og prioritering. De søker rikdom og får aldri nok av penger og eiendom. De er opptatt av moro og atspredelse, slikt som kan jage evighetstankene bort og gjøre folk opptatt med tingene i verden.

De søker også ære og berømmelse av andre mennesker. Noen grupper mennesker ærer hverandre og gir hverandre ærespriser – en det ene året og en annen året etter osv. ”De har sin lønn i dette liv,” sier David. Salme 17, 14.

Et Guds barn søker noe ganske annet. Herren Jesus Kristus er vår del. Der har vi alt – og ikke bare for dette livet, men også for det som kommer etter. Han ber egentlig ikke om noe annet. ”Jesus er livet for meg.” Det er mottoet.

Da er det naturlig å si: Jeg holder ditt ord. Det er ledestjerne og norm for livet. Det er ikke tvang og lovtrelldom, men en livsform. Vi ønsker å gjøre Guds vilje og følge hans vei. Forsvinner denne trangen og tanken, er det fare for vårt gudsliv.

Og salmisten sier det. Han skammer seg ikke over sitt nye liv med Gud. Vi er kanskje ikke alltid glade for alt vi har sagt i livet. Men dette kan vi stå ved. Vårt ønske og motto er å være Ham til behag. Vi vil lyde ham og ære ham.

60. Nåde etter Guds ord.

58 Jeg bønnfalt deg av hele mitt hjerte: Vær meg nådig etter ditt ord!

Nåde er et flott og stort ord. Det rommer hele frelsesverket. Det betyr å få alt gratis uten noen fortjeneste. Slik bruker vi det i nådens tid nå også.

Han ønsker å leve etter Guds ord, som i forrige vers og andre steder. Men han makter ikke å gjøre det fullkomment. Han faller i synd og forgår seg, som vi alle gjør. Derfor trenger han nåde hver dag. Å be om nåde er å be om tilgivelse og frelse uten at vi selv har noe å rose oss av.

Og når vi har en nådig Gud, behøver vi ikke noe annet åndelig talt. Og i sitt ord har Gud vist at han er nådig mot synderen som kommer til ham. Salmene viser det, f. eks. i Salme 106 og 107 der han taler om Israels historie. Gang etter gang sviktet de og syndet mot Gud. Da de vendte seg til ham og bad om hjelp, var han nådig og villig til å frelse. Gjennom hele Israels historie ser vi det.

Han vet at Gud er slik. Likevel kommer han med bønner om ny nåde. Han er den ydmyke som ikke tar noe for gitt, men ber om at møte ved Guds ansikt. Han ligner tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig! Luk. 18, 13. Det er slik vi også må leve, i stadig avhengighet av Guds nåde.

Han bønnfalt Herren om det, på hebr. står: jeg bønnfalt ditt ansikt. Han ber om at Herren må løfte ham opp og lyse på ham. Da trenger han ikke å skamme seg eller være forlegen.

Av hele mitt hjerte! Det taler om nøde og alvor i bønnen. Det er ikke bare ord og talemåter. Det er hans indre trang. Han vil være for Guds ansikt med hele seg. Som når vi smiler til et usikkert barn, fatter det mot og blir tryggere. Slik lever vi troende under Guds smil og velvilje. Der er godt å være.

61. Min ferd.

59 Jeg tenkte på min ferd og vendte mine føtter til dine vitnesbyrd.

Her går han inn i sitt eget liv for å undersøke: hvordan er det egentlig?

Vi skulle også gjøre det mer. Da kan vi nærme oss sannheten om oss selv. Djevelen innbiller oss at vi er prektige nok og trenger ingen frelse. Når han har knust oss grundig i dette, sier han at det er ikke frelse for en slik synder.

Vi skal ikke la djevelen få felle dommen over oss. Når vi ser at vår ferd ikke er etter Guds vilje, skal vi gå til Jesus med alt. Der finner vi løsningen.

Det er nettopp dette salmisten sier her. Da han tenkte på sitt syndige liv, vendte han seg til Guds ord. Her kaller han det ”vitnesbyrd”. Og det passer godt.

Hvorledes vitner Gud i sitt ord om syndere? Hva gjør han med dem? Svaret finner vi mange steder i Bibelen. Der er f. eks. et vitnesbyrd om David. (Og kanskje han har skrevet denne salmen, og slik taler om seg selv!) Da han vendte seg til Gud med sin synd og sitt fall, står det: ”Og du tok bort min syndeskyld” (Salme 32, 5b). Det kan ikke sies klarere.

Den veien må vi gå. Hver gang vi har syndet og gjort Gud og mennesker ondt, vender vi oss til Guds egen Sønn. Han er vår mellommann (1. Tim. 2, 5). Hos ham er forlatelse og nåde. Det takker vi ham for.

Har du også gått til Gud med din synd?

62. Om å vente.

60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud.

Ordet vente kan bety flere ting. Det kan være å ikke skynde seg, se tiden an. Eller det kan være ventetid – der vi lengter etter at noe skal skje. Når salmisten sier at han hastet og ventet ikke betyr det at han gjorde det straks.

Selv om ordene står i fortid, betyr de at handlingen fortsetter, sier Calvin. Og salmisten sier det på to måter: Jeg hastet – og ventet ikke, det betyr en intensitet og forsterkning av uttrykket. Han kan ikke komme tidsnok fram. Det er om å gjøre for ham.

Nå kan hastverk være lastverk. Gjør vi noen før vi har tenkt gjennom saken og prøvd å se etter konsekvensene av det vi gjør, kan vi gjøre ubotelig skade. Derfor er det ofte viktig at vi blir sikker på om det er det rette vi gjør, for vi setter i gang.

Det salmisten nå vil, er å holde Guds bud. Og da skal vi sannelig ikke dryge med noe. For Guds bud er alltid rette. Han haster etter å gå kongen ærend, sier Spurgeon. Da skal vi ikke være sløve eller late. Det er dødssynd.

Her har vi alle anledninger, selv om ikke alle er så synlige for mennesker. Der er en gammel og syk som venter på ditt besøk. Noen trenger en ekstra hjelpende hånd. Sosialtjenesten fanger på langt nær alt og alle opp.

Og plassen i lønnkammeret med bønn og bibelstudium og ettertanke. Her kan vi legge alle ting i Herrens hånd. Gjennom dagen får vi gjerne en anledning til å si et lite ord om Jesus. Det skal ikke alltid så mye til, før ordene når hjertet.

Vi må skynde og ikke vente med å heise evangeliets flagg i vår avkristnede tid. Mesteren venter…

63. De ugudeliges snarer.

61 De ugudeliges snarer har omslynget meg, din lov har jeg ikke glemt.

Salmisten lever i en veldig spenning med livet sitt. På den ene side merker han de ugudelige som prøver å lure ham. Det er snarer på alle kanter som truer med å lede ham til synd.

På den andre side har han Guds ord. Midt i kamp og strid glemmer han ikke det. For det kan lett skje. Vi blir så opptatt av det onde i oss selv og i kirken og i verden, at Guds ord blir borte.

Ja, de ugudelige har mange snarer for oss. Djevelen er en flittig og oppfinnsom kar.

Han kan lede oss inn i ubehagelige situasjoner der vi lett kan falle i synd. Det kan være et ubesindig ord eller et heftig svar, Før vi sanser oss, har det skjedd. Og i samme øyeblikk eller kort etter skjønner vi at det var galt. Men det er vanskelig å fange inn et ord som er sagt. Det flyr videre.

Djevelen vil også utnytte oss når vi er slitne og nedfor. Da er det lett å angripe oss og legge ut en snare. Noen ganger gjør han oss motløse og sier vi er tapere og ingen ting nytter. Vi er udugelige i striden. En sliten arbeider er et lett bytte.

Han setter også ut snarer når det går godt for oss og vi lykkes i tjeneste og arbeid. Da bruker han hovmodet og kaller oss gode og flinke folk. Noen ganger bruker han mennesker som smigrer oss og gir oss uvanlig ros. De fleste er svake for ros.

Sykdom og fattigdom har også djevelen brukt i sitt arbeid. Han kan få oss til å stjele og lyge eller benytte oss av kvakksalvere i vår nød. Når det ikke hjelper, taler han til oss: Selvfølgelig nytter det ikke for deg, slik du er.

Derfor sier Skriften: Stå djevelen imot! Jak. 4, 7.

64. Lovsang om natten

62 Midt på natten står jeg opp for å prise deg for din rettferds lover.

Salmisten bruker en uvanlig tid til lovsang. De fleste har lagt seg og sover. Men denne mannen er så opptatt av Guds ord og Guds rike at han bruker natten til å prise Gud. Her vil han si oss at ingen ting skulle hindre oss i å bruke Guds ord, takke for frelsen og opphøye hans navn med lovsang.

Vårt sinn kan noen ganger bli så fullt av de åndelige ting, at vi bruker uvanlige måter. Så sant de er sømmelige og stemmer med Guds ord, er det ikke galt. Jesus var også oppe om natta og talte med sin Far på øde steder. Mark. 1, 35 og Luk. 6, 12. Vi skulle følge hans eksempel mer enn vi ofte gjør.

Verset taler om hvor mye Guds rike betydde for ham, og hvor sterkt hans hjerte var fullt av takknemlighet. For lovsang er takk og hyllest til Den mektige Herre.

Dette verset viser også at vår lovsang ikke behøver – og skal ikke alltid – være i forsamlinger og i offentlighet. Det offentlige innebærer alltid en fare. Vi blir fristet til å ta mer hensyn til publikum enn til Gud. Dermed stikker æresyken seg fram, en av de verste synder vi har å kjempe med.

Vi kan altså med stor trygghet være for oss selv – i skog og mark eller i enerom – å tale med Gud, takke ham og synge en lovsang. Da er det bare han som hører den! Da er den også mest ekte.

Emnet for lovsangen var Herrens rettferdige lover. Han ser at alt det herren gjør, er rett og sant. Ingen skal kunne anklage Gud for urett, selv om mange gjør det når f. eks. ulykker og motgang kommer. Et Guds barn bøyer seg i andakt for Guds handlemåte, selv når de er mest uforståelige.

Denne nattetimen var stille og rolig. Ingen ting kunne forstyrre ham. Han måtte stå opp av sengen, avbryte hvilen og holde sin natteandakt alene for Guds åsyn. Det kan være de beste stunder i vårt liv med Gud.

65. De helliges samfunn.

63 Jeg holder meg til alle dem som frykter deg, og som holder dine befalinger.

”De som frykter deg” er de troende. En av ingrediensene hos en kristen er nettopp frykten for Gud – med det mener vi her mest ærefrykt og ærbødighet. Og det fører med seg at vi frykter for å gjøre Ham imot. Vi er redd for å synde, uansett størrelsen på synden. Det er en del av troen.

Alle som har det slik kjenner på et fellesskap seg imellom. Vi har samfunn med hverandre, som Johannes skriver. 1. Joh. 1, 3. Det kaller vi ofte ”De helliges samfunn”. Det er også slik at vi søker sammen, vi som tror sammen og har den samme frelse. Derfor samles vi til møter og andre samvær både for å oppbygge hverandre og å høre Guds ord.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt når dette samfunnet framstilles som et menneskelig vennskap. Vi skal trives sammen, hilse på hverandre og være hyggelige mot nye som kommer. Vår norske kirke og andre samfunn legge stor vekt på det nå. Folk må trives hos oss er en slags parole. Så legges forkynnelse, liturgi og møter form opp etter det.

Alt dette er selvsagt viktig, menneskelig talt. Men det er ikke samfunnet av de hellige. Det går mye dypere og har noen andre ingredienser. For det ligger farer i veien for en trivselskirke. Den viktigste er nok at forkynnelsen av Guds ord blir dreidd i en menneskevennlig retning. Da skal du ikke støte noen, og da må du legge mange bibelvers på is – og trolig blir de begravd for alltid med tida.

Slutten av vårt vers her setter saken i det rette lys. De som holder seg til de hellige, de holder også Guds ord og befalinger. De kan ikke slå av på alvoret. De tar det inn over seg og gråter over nederlag og fall. Derfor trenger de stadig tilgivelse. De helliges samfunn er preget av folk som stadig behøver syndenes forlatelse. Og da blir det ”godt” og velsignet når vennene samles.

66. Full av miskunnhet.

64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre. Lær meg dine forskrifter.

Ordet for miskunnhet kan også oversettes med nåde, barmhjertighet og medlidenhet (hebr. chæsæd). Bibelsk oppslagsbok av Hedegård og Saarisalo skriver at barmhjertighet er ”kjærlighetens medlidenhet med de nødstilte og dens vilje til å redde dem ut av deres situasjon”.

Det er Gud som står bak dette. Han har hjerte for alle mennesker. Og den største og viktigste nød vi alle er i, er synden og dens følger. Hva hjelper det med et godt sosialt og økonomisk liv, hvis synden behersker meg?

Noen kan tenke at Gud nok hjelper mange andre, særlig de som synes verdige og har gjort lite synd i livet. Det er forskjell på folk slik, ytre sett. Men hva skal den tenke som kjenner synden trykker dag og natt og gamle synder dukker opp i minnet og dømmer deg? Hva skal vi gjøre da?`

Ordet sier her at ”jorden er full av miskunnhet”. Da når den hver eneste krok i denne verden og gjelder for alle slags folk. Skulle du lese dette som har det vondt, se igjen på ordet: Full av. Det renner over noe til deg også. Du er regnet med.

Men det er ikke så enkelt å tro det bestandig. Tvilen kommer stadig vekk: Er det virkelig slik?

Da sier dette verset: Lær meg dine forskrifter. Det er et uttrykk for Bibelen. Det er der du finner slike vakre og sanne ord. Du har kanskje lest dem før, men vi glemmer jo så lett. Derfor heter det: Lær meg – og du kan legge til: Lær meg dette enda en gang.

La oss bare minnes ett eneste vers nå: Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut, sier Jesus i Joh. 6, 37. Det kan han si fordi hele verden er full an nåde og miskunnhet så lenge nådens tid varer. Kom, og ta imot!

Del IX-XII.

2008-02-07T23:59:00.000-08:00

Del IX Tet – 65-72.

Det er to bokstaver med lyden t. Tet ( ט ) er den niende bokstaven og er derfor tallet 9. Ordet tet kommer av ordet Tut og betyr trolig en slange, og i gamle skrifter ser den ut som en orm som ligger i ring. Den andre bokstavcen t kommer til slutt i alfabetet (Taw).

67. Din tjener.

65 Du har gjort vel imot din tjener, Herre, etter ditt ord.

Salmisten vet at han er en tjener for Gud. Alt Guds folk er i grunnen det. Vi har gått ut av verden og djevelens tjeneste – og inn i Guds tjeneste i Guds rike. Hver dag er vi alle troende ambassadører for Guds sak. Det skulle vi tenke på gjennom dagen der vi ferdes blant folk.

Noen har imidlertid fått en ekstra tjeneste i Guds rike. Det er ofte slike som kan bruke hele sin tid og sine krefter i dette åndelige arbeidet. Her finner vi troende prester, predikanter og misjonærer – og andre som viser livet sitt til Guds rikes tjeneste.

Salmisten sier nå noe fint. Det er et godt vitnesbyrd: Herren har gjort vel imot ham. Det må også gjelde den tjenesten han hadde for Gud. For dette er han takknemlig, det forstår vi ut fra måten han skriver på. Han har ingen ting å klage over, alt er såre vel.

Også vi bør takke for Guds godhet mot oss. Ser vi nøye etter, vil vi trolig oppdage flere Guds gaver enn vi hadde tenkt på før. Da er det tid til å takke. Og om vi ikke alltid forstår det Gud gjør, skal vi tenke på at han alltid gjør det gode selv om det smaker surt.

Her sier han også at det er i samsvar med Guds ord: Etter ditt ord. Gud handler jo alltid etter sitt ord. Han svikter det aldri. Og Gud er en god Gud for Guds folk. Derfor kan vi stole på ham og vite at alt det som møter oss, vil tjene til vårt og Guds rikes beste. Rom. 8. 28.

68. Jeg tror på ditt ord.

66 Lær meg god forstand og kunnskap! For jeg tror på dine bud.

Troen må ha noe å tro på. Det er ikke nok å si at jeg tror. Spørsmålet er hva fester du troen din på, eller hva setter du din lit til? Og da er det ikke selve troen som er viktig, men det eller den du tror på.

Å tro på Gud vil dermed bl. a. si å stole på Gud i livet, sette sin lit til ham både om frelsen og livet som kristen. Å tro på Gud betyr da at Gud gjør alt. Troen er ingen gjerning eller prestasjon. Det er Gud som virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag.

Salmisten sier nå at Herren må lære ham og gi ham god forstand og kunnskap. Det gjelder ikke verdslig og jordisk kunnskap, men den åndelige og himmelske kunnskap. Det betyr at du og jeg må lære frelsens vei å kjenne, lære om nåden og forsoningen og Guds vilje til å frelse oss. Da ser vi også at vi er helt utenfor og kan ingen ting. Vårt liv og våre gjerninger blir nå bare skrap, som Paulus sier i Fil. 3.

Det er god forstand og god kunnskap. Da regner vi ikke med noe av oss selv. Det går kanskje sent å lære alt dette. Men vi innser etter hvert at vi er udugelige og må overlate alt til Frelseren.

Hvor kan så lære alt dette? Finnes det en kilde til sann kunnskap om frelsen? – Ja, Gud har sørget for det også. Salmisten sier det her: ”Jeg tror på dine bud.” Han regner med Guds tale og ord. Der ser vi veien og målet og Frelseren. Og det underlige er at vi blir aldri utlært i dette. Vi er som et friskt barn: Det vokser stadig og blir større og større, og eter og drikker hver dag.

Så la oss ta rikelig til oss av den åndelige føde. Bibelen er uvurderlig for en kristen. Og vi tror at det som står der, er Guds sannhet.

69. Før – og nå.

67 Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.

De troende har to liv å se tilbake på. Der er at før og et nå. Hos noen er det et markant skille mellom det som var og det som er. Hos andre gikk overgangen lettere og mindre dramatisk. Men der er en overgang.

Før for han vill, sier salmisten. Det er uttrykk for syndelivet. Å leve i verden er et villspor fra Guds vei og vilje, ja, det går den motsatte vei. Det betyr ikke at alle verdslige mennesker lever i grove og stygge synder moralsk sett. Men det betyr at retningen er feil og dermed selve livsinnholdet. For den som lever i verden, lever uten Gud.

Hos noen av oss ble det NÅ. Det skjedde en forandring, og livet fikk nytt innhold og ny retning for tid og evighet. Ja, det ble et nyt og ganske annerledes liv. Verdsens gleder og fornøyelser bleknet. Mange sider ved livet kan være preget av synden og jordiske tanker.

Det nye livet er Jesus. Han sa en gang: Jeg er veien sannheten og livet. Det er en erfaring alle troende gjør. Vi kan synge av hjertet som Åge Samuelsen skrev i sin tid: ”Jesus er livet for meg, lyset han er på min vei. Alt jeg behøver det har jeg i ham – Jesus er livet for meg!”

Og igjen ser vi livet med Gud er knyttet til Hans ord. Nå holder jeg ditt ord, sier han. Det betyr ikke at han holder lovens krav til punkt og prikke. Det makter ingen, og ingen blir frelst ved egne gjerninger.

Men han har lest og hørt det Guds ord sier om frelse og fred. Så bygger han på det. Både Det gamle og Det nye testamente forteller om Guds miskunn og nåde mot menneskene, og ordet kaller oss til ham. Jes. 55. Og salmisten lyttet – og fikk svar. Ved troen blir hjertet forandret – eller rettere: du får et nytt hjerte. Og det elsker Guds ord.

Men det skjer ofte noe i dette møte vi har med Gud i hans ord og ved hans Ånd. Han for vill – før han ble ydmyket. Vi er ofte så hardnakket og uvillige til å høre. Herren har tatt hardt i mange som var på ville veier. Men han gjorde det av kjærlighet og ønske og ønske om å berge dem. For det er de ydmyke Gud får gi nåde. 1. Pet. 5, 5. I etterkant takker vi for ydmykelsen.

70. Du er god.

68 Du er god, og du gjør godt. Lær meg dine forskrifter.

I dette verset har en fin attest om vår Gud. Ingen annen religion har en slik Gud som er bare god og alltid gjør godt. Men i hans ord lærer vi at slik er han. Og de troendes erfaring forteller det samme.

Du er god. Slik beskrives alle hans egenskaper, de er preget av hans godhet. Guds kjærlighet er godhetens krone og krans. Han elsker sine fiender og de som forakter ham. Selv når han må straffe oss, er det av kjærlighetens og godhetens pulsslag han gjør det.

Hans rettferdighet er en side av hans godhet. Hans vesen er rett i alle deler. Ingen skal finne feil ved ham. Og nettopp fordi han er rettferdig kan han være god i sannhet. Ingen ting er tilfeldig i hans planer med oss.

Derfor er også hans gjerninger gode. Du gjør godt, sier salmisten. Det var av kjærlighet han sendte sin Sønn til jord som frelser – den største godhet han har gjort. Skaperverket blir lite i forhold til frelsesverket. For det rekker inn i evigheten, når jord og himmel skal forgå.

Gud er god når han behandler oss – også om det smerter og det ikke passer oss helt, Han vet hva som skal til for å få oss hjem til slutt. Derfor bruker han alle midler.

Når vi ikke helt forstår Guds handlemåte med oss, er det nyttig å gå til Guds bok. Der kan vi lære mer om hans godhet og hans gode gjerninger for oss. Salmisten visste det. Derfor sier han i bønnen: Lær meg dine forskrifter. I Guds ord kan vi se hvordan han handler med oss til vårt beste. Paulus skriver f.eks. At alle ting samvirker til det gode for den som elsker ham. Rom. 8, 28. Det er en nyttig forskrift å kunne. Da løses mange floker for Guds barn. Se også v. 12.

71. De overmodige.

69 De overmodige har spunnet sammen løgn imot meg. Jeg holder meg til dine befalinger av hele mitt hjerte.

De overmodige eller hovmodige er de som lever uten Gud i denne verden. Overmotet er at de vil klare seg selv både i livet og i døden. De kan være ganske forskjellige i sin adferd og vandel. De kan godt oppføre seg fint og ydmykt overfor mennesker og være høflige og hjelpsomme.

Men ikke overfor Gud. De forakter ham i sitt hjerte og vil være selvhjulpne i alt. Det er vår gamle naturs innerste vesen. Etter syndefallet er alle slik. Noe av syndens vesen er opposisjon mot Gud.

Salmisten opplevde noe fra disse menneskene – og det går igjen i historien senere. De spotter de troende (v. 51), de legger snarer ut for dem (v. 61) og nå lyver de på dem (v. 59). De er altså ikke så hyggelige mot alle mennesker som det kan se ut til. De er greie mot sine egne og de som er lik dem.

Guds folk har alltid vært en torn i øyet på de ugudelige og ufrelste. Verden kan ikke tåle at noen tror på Gud og prøver å leve etter hans ord. En hellig kristen er en anklage mot de som er utenfor. De blir dømt av et hellig liv. For de vet og ser at de selv er langt borte fra det. Derfor prøver de å gjøre oss mindre og verre enn vi er, og leter etter anledninger til å anklage oss.

De viker ikke tilbake for å bruke løgn og baktalelse i sine angrep. Det gjorde de mot Jesus og har gjort det talløse ganger mot martyrer og andre troende. Djevelen har forblindet dem slik at de ikke ser konsekvensen av sitt liv.

Salmisten kommer med et annet vitnesbyrd: Jeg holder meg til dine befalinger av hele mitt hjerte. Det er uttrykk for at han tror på Gud og vil følge hans ord i livet. Og det taler et ganske annet språk – om kjærlighet og hjelpsomhet og sannhet i alt, og det er begrunnet i Guds ord. Holder vi oss til det, er vi trygge og på rette vei. Hjelp oss, Herre, til det.

72. Følelsesløse hjerter.

70 Deres hjerte er følelsesløst som en fettklump. Jeg har min lyst i din lov.

Det følelsesløse hjerte er på grunnteksten et ”hjerte er som en fettklump”. Det har noen oversatt med at ”hjertet er løpt sammen som melk”. Og en gammel dansk/norsk bibel sier at ”hjertet er tykt som smør”.

Tanken er utvilsomt det den norske og andre bibler har: hjertet er følelsesløst. Det tar ikke imot inntrykk og kan ikke reagere på noe, og på den måten er det dødt.

Det er et bilde på den uomvendte verden som går sin egen vei ganske uavhengig av Guds ord og vilje. Når hjertet er som fett, har denne prosessen gått langt – kanskje den nærmer seg det forherdede hjerte som ikke lenger kjenner Guds dragning og kall til frelse.

Livet er da en vandring etter sine egne lyster på mange områder. De lever overdådig etter verdens skikk og bruk, og kanskje også at de bokstavelig blir fete og faktisk tar livet av seg selv, som Spurgeon sier.

Salmisten har et helt annet liv og livsstil. Han har mistet lysten på det jordiske og er opptatt av Gud sier. Jeg har min lyst i din lov. Det er blitt hans hovedinteresse.

Det må bety at han har smakt hvor godt Ordet er for hans sjel og liv. Der ser han at Gud er god og alle hans gaver er gode. Derfor takker han og gleder seg over å være Guds venn. En slik holdning løfter tanke og sinn oppover. Den som blir opptatt av Guds rike, taper trangen etter å være som verden og ta del i dens gleder.

Om de ytre forhold er små, med dårlig økonomi og skral helse og kanskje få venner, kan en Guds venn likevel oppleve store ting i den åndelige verden. ”Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her, står det i sangen. Det er en stor åndelig rikdom å leve slik.

73. Jeg ble ydmyket.

71 Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.

Salmisten har tidligere sagt (v. 67) at før han ble ydmyket, for han vill. Og nå slår han fast at det var godt at han ble ydmyket. Han så at Guds hånd var bak alt. Og da blir alt godt, selv om det sårer og smerter i øyeblikket, eller vi ikke kan forstå hvorfor noe skjer.

Og det er vår lodd og del å oppleve ydmykelser og vansker i livet. Vi kan ikke komme bort fra det. En av grunnene er at vi ofte er overmodige og tror bedre om oss selv enn rett er. Og da må Herren gripe inn. Han elsker sin skapning og gjør alt for å berge oss i havn.

Noen ganger bruker han mennesker for å ydmyke oss. Han tillater onde mennesker å såre oss. Herren bruker mange midler for å lede oss på rett vei. David opplevde det flere ganger. Fienden kom imot ham og det kostet mye. ”Det verste for oss er bedre enn det beste for de uomvendte,” sier Spurgeon. De troende får mange velsignelser gjennom tunge tider om de lærer å bøye seg under byrden.

Det sier nettopp salmisten her: så jeg kunne lære dine forskrifter. Her taler han av egen erfaring: så jeg kunne lære. Det er godt for et menneske å se det på denne måten. I sorg og prøvelser får Herren lære oss mer enn i lette og lyse tider. Vi har en tendens til å ta mange av godene som en selvfølgelighet. Og da lærer vi lite og ingenting.

Det treet som står alene blir sterke i stormen enn det som står midt inne i skogen. Det får dype og sterke røtter. Slik blir den prøvede kristen en sterk troende. Peter sier noe om dette. ”Den prøvede tro” er mer verd enn kostbart gull. Men den prøvede tro kommer ved ”mange slags prøvelser,” 1. Pet. 1, 6-7.

Han sier noe mer her: så (for at) jeg kan lære dine forskrifter. Når et menneske bøyer seg for Gud under prøvelsen, går det ofte til Ordet for å finne hjelp og trøst. Og når vi er i nød, ser vi mer av dybdene i Guds ord enn ved en overfladisk lesning. For da behøver vi Ordet, det er blitt en nødvendighet for oss.

Så er det rett det Albert Barnes sier: ”Alt som vil lede et menneske til å være lydig mot Gud, er en velsignelse.”

74. Din lov er bedre.

72 Din munns lov er bedre for meg enn tusen stykker gull og sølv.

Igjen sammenligner salmisten seg med andre mennesker. På en måte er det farlig å gjøre det. Vi kan enten bli hovmodige eller mismodige, alt etter hvem vi stiller oss sammen med. Her ser han noe som er mest verdifullt for ham, mer enn noe annet.

Din munns lov kaller han Guds ord. Det er talende. Loven – eller ordet fra Gud – kommer fra Guds munn. Det talte ord har større kraft og liv i seg enn det skrevne ord. Det er ofte friskere og har mer skaperkraft i seg. Og det er mer direkte og dermed personlig enn en trykt tale.

Slik skulle vi betrakte Guds ord. Når vi leser og hører det er det som om Guds munn er nær oss og sier noe rett til oss i vår situasjon. Det er ment som direkte og forfriskende tale fra Gud. Vi skal bare legge vårt øre til og lytte. Gud selv sier noe til oss her og nå.

Han vet at andre mennesker kan ha stor rikdom – gull og sølv i mengder. – Tusen stykker er uttrykk for stor rikdom. Mange setter sin lit til det. Og kanskje hadde salmisten selv en del jordisk gods.

Men hva er alt dette mot Guds ord? Gleden over rikdom er kortvarig, og selve rikdommen er ustadig. Jordisk glede er ofte uren ettersom rikdom noen ganger oppnås på uærlig vis. Og når livet er slutt, hva så? Hva nytte har vi av alt vi eier når vi ligger i graven?

Når Gud taler med oss er det på en annen måte. Det er evige ord om evige og frelsende sannheter. Møll og rust tærer på jordisk rikdom. Ingen kan ta fra oss ordet fra Guds munn. Den frelse den taler om vil følge oss inn i evigheten. Derfor er den bedre. Den overgår alt.

Har du hørt denne tale? Og tatt imot frelsens ord – om Jesus som den eneste redningsmann? Ennå en gang innbyr han deg – nå er det DEG Gud taler til med sin munns ord.

Del X Jod – 73-80.

Bokstaven Jod på hebraisk er den tiende bokstav i alfabetet og brukes derfor også som tallet ti. Navnet Jod er det samme som Jad som betyr ei hånd. Bokstaven ser på hebraisk ut som en utstrakt finger.

75. Skapt av Gud.

73 Dine hender har skapt meg og gjort meg. Gi meg forstand for at jeg må lære dine bud!

Det første verset i denne delen (Jod) begynner nettopp med ordet hand (Jad), og viser dermed til Guds første gjerning. Gud skapte alt, hele verden og hvert enkelt menneske. Skapelsesteologien er dermed viktig. Bibelen begynner med den, og vi møter den gjennom hele Bibelen til alt blir nyskapt i den nye verden.

Vi er ikke et resultat av en ukontrollert og tilfeldig utvikling. Det stod en vilje bak og en bestemt skaperhandling. Gud ville det slik. Vi er hans verk

Ikke alle ser det, eller vil innse og erkjenne det. Darwins teori passer godt for mange mennesker som vil befri seg fra tanken på Gud.

I lys av dette blir salmistens bønn klar og forståelig: Gi meg forstand – og lær meg. Her er mye vi ikke forstår eller kan forklare. Guds tanker er høyere enn våre. Bønnen er likevel viktig: La meg forstå og lære det jeg trenger for å være ditt sanne barn i verden.

Og Herren kan gjøre det. Han har skapt oss og vet hvordan vi er innerst inne. Det var han som gav oss de evner vi har, og han vet hva vi mangler. Derfor ber vi om å få så mye som han ser at vi kan bære og bruke.

Å kjenne Guds lov og vilje er viktig for vårt eget Gudsliv så vel som for vår tjeneste for Gud. Uten rett kunnskap her, er vi unyttige og vil snart gå oss vill. Noe av det som gjøres for Gud er kanskje preget av liten forstand. Det skjer når vi går på i egen kraft og innfall. Vi må først av alt knele for Den Allmektige og be om visdom og forstand. Ellers kan tjenesten lett bli dårskap.

Salmisten ber om forstand til å lære Guds ord. Det trenger vi også for å leve rett i hellighet og ære som kristne. Denne forstand innebærer også at vi er villig til å gjøre Guds gjerning. Det er de ferdige gjerninger som vi skal vandre i, Ef. 2, 10. Det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre. Det er slik livet i Guds spor er – det er å følge etter Jesus og være hans disippel eller læresvein. Herre, hjelp oss til det.

76. Å frykte Herren.

74 De som frykter deg, skal se meg og glede seg, for jeg venter på ditt ord.

Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, står det (Salme 111,10). Det er også begynnelsen til kunnskap (Ordsp. 1, 7). Og den som frykter Herren har et sterkt vern (Ordsp. 14, 26).

Den frykt det er tale om her, er ikke vanlig redsel for straff eller for en streng øvrighet. Det er tvert om en trygghet hos Gud når vi er hos ham. Derfor er det både ærefrykt for den hellige Gud som har skapt oss og frelst oss, og et ønske om å følge Guds vei og gjøre hans vilje.

I Bibelen ser vi at ordet frykt brukes i flere betydninger. Mange ganger står det f. eks.: Frykt ikke. Da betyr det: Du trenger ikke være redd. Når du er hos Gud i nåde, er du trygg. Noen ganger brukes det om å være redd for å synde og gjøre Gud imot. ”Gjør du det som ondt er, da frykt!” Rom. 13, 4.

Har du barnekårets ånd og altså lever med Gud i nåde, gjelder ordet her: Du skal se Gud og glede deg. Det taler om det fortrolige og inderlige samfunn med Herren selv. Da ser du Gud som den nådige Gud, med kjærlighet og omsorg og full av tilgivelse for synderen som kommer.

Alt dette kan du glede deg over. Og jo mer du ser inn i Guds vesen og gjerninger, til større blir gleden. Du kan fryde deg som kristen og synge: Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.

Også dette ser vi i Guds ord. Jeg venter på ditt ord, sier han. Alt i livet med Gud er knyttet til Ordet. La oss bare lære å bruke det rett – til veiledning og trøst og hjelp.

77. Jeg vet.

75 Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har du ydmyket meg.

Mange tror at de vet mye, både om jordiske og åndelige saker. Mange ganger de tar de feil og mener noe helt meningsløst, sett fra bibelsk synsvinkel. De som har tanker og meninger om kristendommen uten å ta hensyn til Bibelen, kommer alltid feil ut.

Mennesketanken er skadet og ødelagt ved syndefallet. Den hørt med til gudsbildet som djevelen ødela for oss.

Men på Bibelens grunn kan vi være trygge og sikre. Paulus sier f. eks.: Jeg vet på hvem jeg tror. 2. Tim. 1, 12. Og flere ganger sier han: Jeg er viss på… Hvordan kan det ha seg? Han har fått sine tanker fra Guds tanker, og derfor taler han i overensstemmelse med Guds vilje. Da kan et menneske være sikker.

Salmisten har det også slik. Ved å studere i Herrens ord, er han blitt trygg på at det er sant. Derfor kan han si: Dine dommer er rettferdige, det vet jeg. Det som står i Guds ord er alt rett og sant og hans gjerninger blir dermed rettferdige.

Det bøyer han seg for. Og da ser han en annen side ved Gud, som han nå vet med sikkerhet: Han er trofast. Han forstår også at rettferdighet og trofasthet er søsken og går godt sammen. For Gud er trofast mot det som er rett og dermed mot dem som søker det rette.

Slutten på verset er kanskje underlig, og hvordan kan det rime med trofasthet og rett? For Gud har ydmyket ham. Det er aldri en lett behandling å gjennomgå. I en ydmykelse opplever vi at vi har gjort feil eller handlet galt. Noen ganger blir vi straffet for det og må ta ansvar for det vi gjorde. Det er sjelden lett.

Men denne salmisten har sett så dypt inn i gudslivet og Herrens handlemåte, at han ser det var rett. Trolig var det en synd han måtte bekjenne, slik David gjorde. Salme 32 og 51. Det er ydmykende å måtte si: Det er min feil alt sammen. Nå vet han: Det var rett og Herren gjorde det i trofasthet – mot sin lov og sitt løfte om oppreisning for syndere. Derfor takker han og vi for det Herren gjør. Det er alltid til vårt beste. Og det bygger Guds rike på jord.

78. Trøst ved ordet.

76 La din miskunnhet være min trøst etter ditt ord til din tjener!

Ordet trøst forekommer i om lag 28 vers i Bibelen. Og det er et viktig ord i gudslivet vårt. Vi trenger det, og vi har løfter om å få det.

For salmisten er det ikke selvfølgelig, derfor ber han. Men han vet hva trøsten er. Det som alltid kan trøste oss er som her Guds nåde og miskunnhet. Det er her det motsatte av fortjeneste. Han er ikke verdig, men ber likevel. Og han begrunner det med Guds nåde. På den grunn kan alle syndere be om hjelp.

Og hvordan vei vi at det er slik? – Etter ditt ord, sier han. Han kjente Guds vilje og visste hva Ordet sa, selv om de på den tid ikke hadde en hel bibel. Hvis denne salmen er skrevet på Davids tid, hadde de i alle tilfelle Mosebøkene og noen historiske bøker og kanskje noen andre.

Dette hadde han lest og v ar mye opptatt med Guds ord. Vi har så mange flere deler av Bibelen, og det skulle mane oss til å bruke alle bøkene der. Du finner altså trøst i disse skriftene.

Trøst er godt å ha mange ganger. Sorgen over en avdød kan være stor og tung. Det er ikke lett å gå alene når en venn eller ektemake plutselig dør fra oss. Hva skal vi si da?

Eller når sykdom rammer oss, uventet og ubehagelig. Noen ganger får folk kort beskjed: Du har to uker igjen å leve. Du er dødssyk. Hvem kan gi trøst da?

Noen opplever økonomisk ruin på kort tid. Alt ramler i grus, livsverket forsvinner og vennene går sin vei. Du står igjen naken – uten hus, uten arbeid og uten en venn som kan hjelpe deg. Kan ord være trøst da?

Mest av alt: Når synden blir alvorlig og du kjenner dommen i samvittigheten og angeren jager deg som et villdyr. Hvor skal du flykte hen?

Herren er deg nær, du som søker ham. Han har et ord å gi deg som kan holde motet oppe og vise deg veien videre. Han kan også hjelpe i praktiske saker. Du har lov å be. I v. 50 i dette kapitlet ser vi noe fint: Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live. Veien fram er hele tiden veien om Guds ord. La oss bruke den.

79. Så jeg kan leve.

77 La din miskunnhet komme til meg for at jeg kan leve! For din lov er min lyst.

Trolig var salmisten i fare når han skriver her, og var kanskje truet på livet. Det kan ha vært i krig, en dødelig sykdom eller annen nød som kan møte et menneske. Og få unngår livsfarlige situasjoner i livet. Om det var av legemlig eller åndelig art, sier han ikke.

Men han ber om å få leve. Noen ganger er det utenfor vår makt å berge oss selv. Vi vet ingen utvei og fylles av frykt og usikkerhet. Hvordan skal det gå? Kanskje du er i en slik stilling nå og vet ikke hva du skal gjøre.

Da ber salmisten at Herren i sin nåde må komme til ham. Miskunnhet kan bety ”øm nåde” eller nåde på nåde. Bare det kan hjelpe ham. Så stor og tung var hans nød. Der er ganger i vårt liv da vi bare kan berges ved et Guds under.

I alle tilfelle er dette sant i en åndelig krise eller om man er kommet bort fra Gud. Bare Guds nåde kan føre oss tilbake til Nådens rike og frelse oss. Calvin ser det slik: Salmisten kan ikke leve uten å bli forlikt med Gud. Hva er livet egentlig verd uten samfunn med Gud?

All jordisk lykke er for intet å regne mot det å være et Guds barn. Han sier tydelig at før han vet at han er forlikt med Gud, er han en død mann, skriver Calvin. Så alvorlig tenkte han om livet med Gud.

For din lov er min lyst! Der har han lest at Gud er villig til å hjelpe dem som er i nød. Det gir ham glede og nytt mot. Guds ord er full av løfter og vitnesbyrd om Guds hjelp og frelse. Og fødes nok troen i hans hjerte: Gud vil ikke la meg dø! Han vil være meg nær i min sorg og motgang. Han går ved min side, han leder min gang…

80. Til skamme.

78 La de overmodige bli til skamme! For de har trykt meg ned med løgnens hjelp, men jeg grunner på dine befalinger.

Her taler han om tre ting: en bønn, om årsaken til bønnen og en bekjennelse og løfte.

La de overmodige bli til skamme. Han har også før talt om motstanderne. De overmodige er de som ikke vil la seg styre av Gud. De underkaster seg egentlig ingen. Han ber om at de må bli til skamme.

En slik bønn er ikke personlig ment. Han ber av hensyn til Guds rike og Guds folk. De ugudelige må ikke vinne seier, selv om det ofte ser slik ut. Flere ganger taler han slik, og det er etter ”Luthers teologi”. Han skiller også tydelig mellom det vi gjør som privatpersoner og i tjenesten eller i embetet. Det er det lutherske skille mellom det åndelige og det verdslige regimente.

Gud skal dømme de gudløse. Og de har vært onde mot ham. De har trykt ham ned og dermed skadet ham. De er framfor alt hans åndelige motstandere fordi de har sagt seg løs fra Gud.

Og de hadde ingen grunn til det. Anklagene er bygget på løgn, slik det skjedde med Jesus og med mange andre. Når de ikke har grunn til å anklage de troende, fabrikkerer de ”bevis”. Og det er alltid vanskelig og ofte umulig å forsvare seg mot rykter og løse anklager. Derfor går han i bønn. Den veien er alltid åpen for en troende.

Jeg grunner på dine befalinger, skriver han. Det er en sterk bekjennelse motsatt de andre. Han holdt seg til Guds ord som er sannheten, og ble trøste av den. De derimot diktet sammen klage mot en Guds mann. Salmisten brukte tid på å tenke gjennom hva Gud ville og hva hans befalinger betydde for ham. Og han levde etter det.

Calvin sier at ordet ”grunne på” også kan bety å tale. Slik oversetter også den svenske Karl 12s bibel. Når han hadde vunnet seier, vil han tale om hans trofasthet mot Guds folk. Herren hadde fridd ham ut og ville dømme de ugudelige med rettferdighet.

Slik er han også nå. La oss stole på ham i alle ting, og vitne om hans hjelp.

81. Vend tilbake.

79 La dem vende tilbake til meg, de som frykter deg og som kjenner dine vitnesbyrd!

Dette verset henger sammen med det forrige. Han taler fremdeles om de overmodige. Og nå ber han for dem, at de andre troende ikke må ta anstøt av ham, selv om de gudløse anklaget ham.

Det er en viktig bønn. Folk flest har lett for å høre på og tro på anklager mot andre. Noen føler seg til og med bedre moralsk når de hører at andre svikter der de selv ikke har gjort noe galt. Nå ber han om at de må komme tilbake til ham og forstå at han var uskyldig og beskyldningene var grunnløse. I slike tider har vi ofte bare bønnen som mulighet. Bare Gud selv kan overbevise mennesker om sannheten.

I dette ligger også noe av de helliges samfunn og forholdet mellom de troende. En kristen vil gjerne leve godt med alle mennesker, men særlig med Guds folk. Der er åndelige bånd som knytter oss sammen.

Men det kan også komme mislyd mellom Guds barn. Noen ganger er det småting som skiller og misforståelser som lette oppstår mellom mennesker. Han vet likevel at de andre også frykter Herren og lever med ham. Nå er han engstelig for at det gode forholdet mellom dem skal brytes for godt. Gud selv må føre dem sammen igjen, i kjærlighet og tilgivelse og vennlighet.

Han vet også noe mer: De kjenner Guds ord. Da vil de forstå at anklagene er grunnløse og at han er et offer for de gudløses intriger. Men om han skulle være skyldig, vet de at Gud tilgir ham og at vi skal tilgi hverandre. Guds ord har vitnesbyrd om det. Derfor tør han be om at Gud nå må gripe inn og gjøre det godt mellom dem.

Slik bør vi også går til vår Gud og Far og be for samfunnet mellom de troende.

82. Fullkommen.

80 La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, for at jeg ikke skal bli til skamme!

Fullkommen er et sterkt ord. Ordet i grunnteksten (tamim) kan bety flere ting: fullstendig, perfekt, helt, sundt, godt, oppriktig, ærlig. Og hvem holder mål her? Det har blitt oversatt med ustraffelig (svensk og eldre norsk), sundt el. fast (engelsk, K.J.), av hele hjertet m.m. I engelsk oversettelse av den syriske Peshitta står det: La mitt hjerte meditere, tenke på dine forskrifter.

Alt dette forteller oss at han virkelig ville gå inn i Skriftene og hadde ønske om å følge dem i alle detaljer og på alle måter. Og det ville han gjøre alltid. Det er et høyt og stort mål for livet

Ingen har nok maktet det slik salmisten her sier. Derfor er det heller ingen som blir frelst og berget inn i himmelen på denne måten. Men det er et godt mål å ha for livet her på jorden mellom mennesker.

Og det betyr at vi lar Guds ord få styre tanker, ord og handlinger. Da vil vi avsky synden og alle fristelser til småsynder så vel som de store. For Gud vil ikke at vi skal synde. Og Skriften er nettopp gitt oss bl.a. for at vi ikke skal gjøre synd i handling, 1. Joh. 2, 1 og kap. 3, 6 m.m.

Vi kommer nok til å svikte her. Djevelen vil overliste oss med noen synd, og så faller vi. Då gråter et Guds barn, og ber om ny nåde og tilgivelse. For nettopp i slike stunder har vi en talsmann hos Faderen, og han minner oss om han døde nettopp for slike som svikter. Nå får vi leve videre som kristne i troen på en fullkommen frelser, selv om vi ikke greier å være fullkomne.

Da blir vi heller ikke til skamme – verken i troslivet her i verden, eller på regnskapens dag. For da er vi ustraffelige og fullkomne for Guds åsyn – i Jesus Kristus. Da<>

Del XI Kaf – 81-88.

Der er også to bokstaver/lyder k – den andre skrives Q. Kaf (כ) er den ellevte bokstaven og står for tallet 20. Ordet kaf betyr ei hand som bøyer seg eller håndflaten, som vises bedre ved eldre bokstaver.

83. Lengsel etter frelse.

81 Min sjel tæres av lengsel etter din frelse, og jeg venter på ditt ord.

Alle mennesker har en lengsel. Der er noe uforløst i oss, en higen etter noe mer og høyere enn de jordiske ting. Noen har døyvet den ganske tidlig i livet og erstattet den f. eks. med jag etter penger, karriere eller et uhemmet liv i synd.

Men Gud har lagt evigheten i vårt hjerte (Fork. 3, 11). Han har ikke forlatt oss helt, selv om mennesket forlot ham og syndet i Eden. Nå besøker han menneskene og kaller på oss. Han ber oss om å komme.

Ho salmisten var lengselen stor. Jeg tæres av lengsel, sier han. Han vansmekter av trang etter Gud. Det er et sterkt ønske. Men han søkte ikke etter jordiske ting, rikdom og ære. Han eneste tanke var: hans frelse.

En slik lengsel er ikke noe vi selv bestemmer oss for og gjør. Det er kallet ved Den Hellige Ånd som gjør dette. Synden har ødelagt oss slik at vi ikke kan eller vil gjøre Guds vilje. Da sender Gud sin Ånd som ber oss om å stanse – og komme.

Salmisten legger til: Jeg venter på ditt ord (se også neste vers). Han vet altså hvor han finner Guds frelse. Det er ikke i oss selv, ikke i våre gjerninger eller våre egne tanker og liv. Bare i Guds ord finner vi ordet om frelse. For det er hele tiden knyttet til Jesus, Guds egen sønn. Derfor blir Guds ord så viktig for en kristen. Det leser vi og henter kraft og visdom og styrke i livet. Vi kan ikke greie oss uten Guds ord.

Det skal vi se enda mer om i neste vers.

84. Lengsel etter Guds ord.

82 Mine øyne tæres av lengsel etter ditt ord, og jeg sier: Når vil du trøste meg?

Lengselen som vi talte om i forrige vers, rettest nå mer bestemt mot Guds ord. For han vet at der er all visdom og kunnskap om de åndelige ting. Han har forstått at der vil han få svar og der vil sjelen finne ro – når den tror det Ordet sier.

Lengselen etter Guds ord gjelder egentlig flere ting. Vi søker trøst i motgang og sorg og alle slags nød. Det er bare rett og rimelig. Det er slitsomt å leve med tunge tanker og usikkerhet om gudslivet og mange spørsmål vi har i livet.

En kristen vil også lengte etter mer i Ordet. Vi har lest en del og forstår noe av det Gud vil si oss. Noen ganger har vi likevel en følelse av at vi ikke har sett alt. Det må ligge noe mer i Guds ord enn del vi har fått tak just nå. Tenk om vi kunne få se dypere inn i Guds vilje og mening med livet.

Noen ganger er det vanskelig å forstå meningen med et ord eller en handling i Bibelen. Hva mente Gud med dette? Da kan det være en hjelp å bruke noen hjelpebøker for å skjønne det bedre. Dette er jo skrevet for lenge siden, og mye var annerledes da. Men det er særlig vik

tig å være påpasselig slik at vi ikke velger liberale bøker som fornekter noe i Guds ord, som f. eks. underet og forsoningen m.m.

I dette verset er det likevel trøst han venter på. Og det ser ut til at han har ventet lenge. Han spør: Hva tid skal jeg få trøst? Og nå taler han med øynene. De vansmekter og er trett av å stirre og se etter hjelp. Det er ydmyke øyne som venter slik, og på tross av spørsmål og tretthet, har han tillit til Gud. Han vil svare – men kommer det snart?

Herren ser deg som lengter slik. Han vil nok svare når den rette tiden kommer. Vi må bare vente – og tro det skjer i Guds time.

85. En skinnsekk.

83 For jeg er blitt som en skinnsekk i røk. Dine forskrifter glemmer jeg ikke.

I dette verset beskriver salmisten seg selv. Det forteller mye om ham, slik han hadde det nettopp da. Og det er viktig at vi alltid vitner sant om hvordan vi har det. Det betyr ikke at vi alltid skal beklage oss til alle vi møter når vi har det vondt. Men når vi skal si noe, må det være rett.

Han er som en skinnsekk i røk. Hva mener han da?

Flasker til å oppbevare vann og vin var laget av skinn. Og de hang inne i teltet der det også var bål eller grue. Når de hang en stund der, ble de svarte og mørke av sot og tørket opp. Derfor kunne de lett sprekke. På den måten ble de ubrukelige. Og som Barnes sier, hadde de liten mulighet til å flykte fra teltet.

Salmisten sammenligner seg med en slik sekk eller flaske. Kanskje han var gammel – denne salmen kan tyde på det. En ungdom skriver gjerne ikke slik. Eller det var sykdom, sørg og nød som plaget ham. Han følte seg ubrukelig og unyttig. Ingen vil fylle god og kostbar vin i en skinnsekk som lekker. Jfr. Salme 22, 16.

Likevel har han én trøst: Dine forskrifter glemmer jeg ikke. Han har sett så mye inn i Guds vilje og ord at han vet der er håp. Selv om han var svertet av falskhet, som Spurgeon skriver, levde han i sannheten. Han kjente Herrens løfter og visste Gud var med sitt folk.

Nå tar han fram og minnes det Gud sier. Og han ber. Om jeg er som en tørr, ubrukelig sekk, taler ditt ord om fornyelse og hjelp i alle situasjoner. Derfor kommer vi også til deg i dag og ber at du tar deg av hvert enkelt av dine barn. Takk, Herre,

86. Dom.

84 Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere?

Gud skal holde dom. Det er en fastlagt sak. Ingen kan rokke ved det. Mange prøver å glemme dommedag og tror at da kommer den ikke. Andre mener gjerne at de skal nok klare seg og bestå. Livet deres har ikke vært verre enn andre – som om det skulle hjelpe.

Men dagen kommer. Hver enkelt av oss skal gjøre regnskap for oss selv. Vi er helt alene med Gud den dagen. Ingen kan støtte oss eller forsvare oss. Selv om vi har glemt noe, er alt notert i det himmelske regnskapet. Alt skal fram, sier Guds ord.

Der er en som kan hjelpe oss her. Det er Jesus. Han er frelser og forsoner og vår advokat. Men vi må ta imot ham her i livet. Etter døden er det for sent. Du må komme nå og gjøre opp din sak med Gud. Da møter du ikke alene for dommen. Da har du Guds Sønn med deg.

Spørsmålet her var: Hva tid skjer det? Når kommer dommen?

Ventetiden kan være lang. Salmisten opplevde at noen forfulgte ham. Det var en urettferdig lidelse, og han ventet på at Gud skulle hjelpe ham og dømme de ugudelige. Vi kan også tenke slik noen ganger. Vi synes det tar lang tid før han kommer. Det har gått så mange dager, og ingen ting skjer.

Da er det lett å miste motet. Men han legger sitt liv i Guds hender. Det er det beste vi kan gjøre. Da er vi trygge i liv og i død og i dommen. Har du gjort det?

87. Fallgraver.

85 De overmodige har gravd fallgraver for meg, de som ikke skikker seg etter din lov.

En kristen er alltid omgitt av fiender og dermed av fristelser. De som er imot oss åndelig talt, vil ofte prøve å føre oss til fall. De kan legge ut snarer for Guds folk og håper vi skal falle i dem. Da føler noen at de har vunnet og tenker: De kristne er ikke bedre enn oss andre. Kristus opplevde det, og vi som tror møter det.

De prøver gjerne på mange måter. Fallgraver, står det. Det er i flertall. En fallgrav er hull i jorda som skjules med greiner og lauv. De blir gjerne gravd der dyrene pleier å gå – i et dyretrekk. Dyrene kommer denne veien uten å ane hvilken far som snart vil møte dem.

Slik er det med de troende. Noen legger ut fristelser for oss som vi ikke forstår i øyeblikket. En kristen dessverre komme til å synde uten at han forstår alvoret i det. Djevelen sender ut sine listige løgner, og noen biter på kroken.

Det er de overmodige djevelen får bruke til det. De lar seg også forlede til å bli Satans redskap for å knekke de kristne. Det gamle fiendskapet fra syndefallet bryter ut slik. 1. Mos. 3.

Hovedsaken er at de ikke skikker seg etter Guds lov. Ordet fra Gud får ikke lede tanke og gjerning. Da må det gå galt. Et av utslagene er nettopp angrep på de kristne. Det går i bølgedaler og ulikt fra land til land. Der djevelen finner lydige redskap, blir han aktiv. Derfor skal vi være på vakt. Våk derfor, sa Jesus.

88. Løgn.

86 Alle dine bud er trofasthet. Med løgn forfølger de meg, hjelp meg!

Gud og verden er to motsatte riker. Derfor blir også tilhengerne og innbyggerne det. Det kan aldri bli enhet og varig fred mellom dem. De står for så totalt ulike grunnsyn og livsverdier.

I Guds rike er troen hovedsaken og dermed trofastheten. Gud selv er trofast og har aldri sviktet noen. Her sier salmisten tydelig at alt Guds ord er trofasthet. Dine bud er hele Guds ord. De har aldri viktet noen, og alle løfter i Ordet vil gå i oppfyllelse.

Men det betyr også at Guds dom vil komme, slik Guds ord sier, se også v. 84 nr. 86. Noen håper og mener at Gud vil glemme dommen, eller at den ikke er alvorlig ment. Men alt det Gud har sagt vil skje.

Derfor skal de som farer med løgn en dag stå for Gud med alle ordene sine. Og løgn kan være mange ting. Det kan være åpenbar og tydelige ord som bevisst blir sagt, selv om de vet at det er feil. Det kan være en blanding av løgn og sannhet – ofte for å lure løgnen inn. Da er løgnen fordekt med vakre ord som folk flest lett godtar.

Motstanderne står bak dette. De vil gjøre ham ondt. Derfor går de tilangrep og direkte forfølger salmisten. De gjør det uten årsak, som det står i en annen bibel. Det er tungt å bli beskyldt for noe man vet ikke er sant. Det svir å høre løgn om seg selv. Og det er vanskelig å forsvare seg og overbevise venn og uvenn om at løgnen er løgn.

Derfor kommer bønnen i dette verset: Hjelp meg! Når vi står alene, behøver vi en sterk person som tar seg av saken. Gud er vårt eneste håp i slike tider. Vi ber om å kunne tåle lidelsen, ikke svare igjen med samme mynt, men be for de som forfølger os. Mat. 5, 44. Og hjelp meg i slike stunder til både å leve rett og å be rett. Og takke for hjelpen som kommer!

89. På lite nær.

87 På lite nær har de tilintetgjort meg i landet, men jeg har ikke forlatt dine befalinger.

På lite nær! Det er ofte et kort steg fra en trygg grunn til en dyp avgrunn. Det gjelder i møte med fienden som i forrige vers, og i vårt personlige liv. Det ser vi ofte i økonomiske saker, i yrket og i hjemmet.

Asaf opplevde dette i sitt gudsliv, Salme 73. Mange andre har vært i samme stilling. Livet er skjørt og vi skal være forsiktige med det, også åndelig talt. En liten synd kan få store følger. Vi forstod kanskje ikke hvor alvorlig det var, før det var for sent.

For Asaf var problemet de andre. Hans syntes at det gikk dem så godt. Når han sammenlignet sitt liv med dem, forstod han ikke hvorfor de skulle ha det godt og han så ondt. Han ble harm (v. 3) og det var en plage i hans øyne (v. 16).

I denne salmen viser han trolig tilbake til v. 83 der han taler om de overmodige. De gudløse hadde fått så stor makt i landet at de nesten hadde tilintetgjort ham. Slik kan verden bli til skade for Guds folk og gjøre oss hjemløse på vårt eget sted.

Asaf fikk hjelp ved å gå inn til Gud – i helligdommen. Salmisten her kan vitne at han holder seg til Ordet og ser hjelpen. Jeg har ikke forlatt dine befalinger, sier han frimodig. Det er ikke selvskryt, men en enkel erkjennelse av at han må være nær sin Gud. Og det er han i Guds ord.

Den som forlater Guds ord og ikke leser og har en stille stund med Jesus, vil ganske snart gi etter for verden og bli som dem. Gud vil holde oss i livet ved Ordet og slik frelse oss fra verden. La oss også i dag bruke det.

90. Liv av nåde.

88 Hold meg i live etter din miskunnhet! Så vil jeg ta vare på din munns vitnesbyrd.

Dette verset er en fortsettelse av det forrige, ved at det utfyller og gir svar på vansken i v. 87. Det står om livet – det åndelige og kanskje det legemlige også noen ganger. Det skal lite til før vi kan miste livet. En usynlig flis i fingeren kan medføre blodforgiftning og død – om den ikke blir tatt ut i tide. Det trenger vi noen ganger hjelp til.

Derfor ber salmisten til Gud: Hold du meg i live. Det er godt for det menneske som ser at de trenger åndelig hjelp. De overmodige ser det ikke. De mener de kan klare seg på egen hånd. Det blir den flisa som tar livet.

Han vet hva som må til: etter din miskunnhet. Han trenger liv av nåde uten noen gjerning eller egen anstrengelse.

Nåde eller miskunn er et fint ord. Paulus bruker det mye. Han skriver til de troende: Av nåde er dere frelst – og det ikke av dere selv, det er en Guds gave. Ef. 2, 8. Frelsen er gave fra Gud, den er helt gratis. Du skal ikke en gang tenke på å gjøre noe for å hjelpe Gud her. Det vil mislykkes.

Om Jesus står det at han var full av nåde og sannhet, og hans fylde er nåde over nåde. Joh. 1, 14 og 16. Det viser litt av rikdommen i Guds frelsesverk i Kristus. Det er aldri tale om noe annet enn Guds gjerning i Kristus – og den får vi som gave, av nåde. Slik er begynnelsen på kristenlivet.

Men det fortsetter også slik. Vi lever hele livet på nåde. Vi må alltid få alt av Gud, og det er aldri etter egen fortjeneste. Det er både ydmykende og frigjørende. Derfor kunne Paulus si at han skulle vitne om Guds nådes evangelium, Apg. 20, 24. Han skulle ikke tale om seg selv, unntatt når han vitnet om det Gud hadde gitt ham. Og vi skal få si som han: Av Guds nåde er jeg det jeg er, 1. Kor. 15, 10.

Del XII Lamed – 89-96

Lamed er den tolvte bokstaven ( ל ) og brukes for tallet 30. Ordet betyr en stav (piggstav) eller en som tukter noen. De eldste bokstavene kan ligne en som en stav.

91. Det faste ord.

89 Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.

Bibelen er sann, fordi den er Guds ord. V. 89 sier: Til evig tid står ditt ord fast i himmelen. Der skjer det ingen forandring og der tviler ingen på Ordet. Og i v. 151: Alle dine bud er sannhet. Vi kan ikke plukke ut noen og si at det kan ikke være sant. Å stjele og myrde er sant.

Og på samme måte er ordet om at homofili er synd. Horkaren skal ikke bli frelst. Det står fast i himmelen. Og på dommens dag skal det lyde klart for alle. Et sterkt ord her er også v. 160: Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast. Hvis summen er sann, må også de enkelte delene være det.

I matematikken er det også slik. Du kan bytte om på tallene ved addisjon, men du kan ikke forandre et eneste tall uten at alt går galt. Du trenger bare forandre litt på et lite tall - så blir summen feil. Slik er det i det åndelige liv: Bibelen må få gjelde i alt.

Nå opplever vi en veldig kritikk av Guds ord. Den blir betraktet mindre enn en avis - for folk tror på skandalehistoriene i avisene. Man ser på Bibelen som en roman der alt er oppdiktet. Man finner feil og mangler og motsigelser. Derfor er Bibelen egentlig unødvendig, upålitelig og gammeldags i lærespørsmål - og derfor er den skadelig i manges øyne.

Vi er mer utviklet og kan tenke bedre enn i oldtida! Og det skal være visst: Folk tenker annerledes enn Bibelen om de fleste spørsmål i dag - om troen, læren og etikken.

Jakob sier noe kraftig: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, Jak. 1,18. Det er godt, for det viser at Gud kan frelse den største synder. For han gjør det ved ordet sitt og ikke ved vår moral. Ordet om Jesus har så sterk en tone at det kan vekke og gjenføde den mest elendige på denne jord.

92. Grunnfestet.

90 Fra slekt til slekt varer din trofasthet. Du grunnfestet jorden, og den stod der.

Gud grunnfestet jorden, står det. Han skapte den og gjorde alt som er på den. Den står fremdeles – og det er et bilde og vitnesbyrd om hvorledes Guds trofasthet er. Det er denne trofaste og evige Gud vi tror på og setter vår lit til i alt.

Den har vart fra slekt til slekt. Vi kan altså følge historien gjennom mange tusen år og oppdage Guds trofasthet. Det gjelder i særlig grad Israels folk, som er Guds spesielle eiendomsfolk fra den gamle pakts tid.

Gud kalte og gjorde alt for folket. Det gjelder Abraham, Isak og Jakob. Det samme opplevde Moses og Josva og dommerne og senere kongene i landet. David og Salomo står som eksempler på det. Selv om de syndet og glemte Gud mange ganger, var han trofast. Han kalte dem på nytt tilbake til sannhetens vei og frelste dem.

Jesus kom som utsending fra Gud. Han var alltid trofast mot sine disipler. Det er bare fortapelsens sønn, Judas, som faller helt utenfor. Og det var hans eget valg. Peter falt også, men han gråt og bad om nåde. Og Jesus reiste ham opp.

Det er slik vi også blir grunnfestet i troen. Vi er svake og ustadige av natur. Men vi får gå til Frelseren – og han er trofast som har kalt oss. 1. Tes. 5, 24. Derfor får vi stadig sitt ved hans bord og nyte frelsen.

Vi kan også overlate etterslekten til denne Gud. Når de kommer til ham, vil han være trofast. Han har aldri forlatt sine. Vi lever i en farlig tid og er engstelig for slekten som skal leve videre. Hvordan vil det med folket vårt? Da er det godt å kunne overgi dem i Guds hender. Så kan vi be at de nye slekter må vende seg til ham og bli frelst.

93. Dine tjenere.

91 Til å utføre dine dommer står de der ennå i dag, for alle ting er dine tjenere.

Alle ting er Guds tjenere, står det. Her viser han til skaperverket som Gud har gjort og holder opp, v. 90. Sol og måne og stjerner og jordkloden følger de baner som Gud har fastsatt og slik blir hensikten med skaperverket oppnådd.

Men også menneskene er skapt av Gud og satt inn i denne verden etter Guds plan. Her skulle vi være hans tjenere, gå hans vei og leve etter hans ord slik skaperverket ellers gjør. Og de gjorde det den første tiden. Så kom syndefallet og rev ned tilliten mellom Gud og mennesker.

Noe har likevel gått Guds vei. Og de tar han seg av på en særlig måte, slik han sier i v. 65. Oppgavene er ulike slik vi mennesker er det. Men hensikten og hans plan er den samme: Mennesker skal bli frelst og Guds navn bli æret.

Et Guds barn vil gjøre det så godt han kan og etter som han får lys over veien framover. Vi er frelst av nåde, men har fått en oppgave. La universet være en oppfordring til oss til å holde ved med tjenesten så lenge det er dag.

Hele verden er satt til dette, sier verset her. Skaperverket skal utføre Guds ord og hans dommer. Så lenge de er i sin vanlige gang på himmelen, er de hans redskaper.

Dette taler også om Guds uforanderlighet, slik det står om ham i Jak. 1, 17: Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge. Jfr. Hebr. 1, 17. Derfor er han også den suverene enehersker over alt det skapte. Det betyr både at han frelser av nåde på samme måte i hele historien, og han dømmer med samme autoritet og alvor i dag som før og på den siste dag.

Menneskene har så lett for å glemme det. Den angrende synder har vanskelig med å tro ordet om nåde nettopp for hans synder. Og den selvrettferdige vil glemme at Gud en dag skal stille ham til regnskap for livet hans. Må han få vekke oss alle.

94. Dersom

92 Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.

Ordet ”dersom” eller hvis stiller en betingelse for å få noe. Eller det rett og slett beskriver en forutsetning som må være til stede. Dersom jeg ikke tar eksamen, får jeg ikke vitnesbyrd fra skolen. Dersom jeg ikke kjøper billett, får jeg ikke reise.

Dette har vært og er misbrukt i religionen. Noen setter betingelser for å bli en kristen, både moralsk og åndelig. Hedningenes religioner er kjennetegnet av dette: Du må ofre, gjøre gode gjerninger, leve et godt og respektabelt liv. Du må gjøre noe – før gudene tar imot deg.

Hvis vi tar dette ”dersom” med oss inn i troslivet vårt, blir vi lovisk og egentlig er vi da egenrettferdige. Det var ikke uvanlig blant noen jøder på Jesu tid. Derfor kjempet han så sterkt mot det. De som stoler på sine egne gjerninger og sitt liv, er forbannet.

Det var ikke den veien Gud hadde tenkt frelsen. Slik planla han det aldri. Der skulle alt være evangelium, nåde og tro. I den evangeliske ordboken eksisterer ikke betingelsen i den betydning. Der er alt gave, som i Ef. 2, 8.

Men som forutsetning kan Bibelen bruke ordet. Og her skriver salmisten: Uten at jeg hadde hørt på Guds ord, ville jeg gått fortapt. For det er Ordet som forteller meg om min synd og om Guds nåde. Og det er kilden til å bli bevart på veien videre, og kilden til glede på himmelveien.

Salmisten opplevde sorg og elendighet i sitt liv. Hvordan skulle han klare det? Ville alt være tapt og han selv gå under? Har vi ikke noen ganger spurt slik: Skal jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang?

Da svarer han så tydelig det går an: Guds ord er min lyst, der har jeg funnet veien og der finner jeg trøst gjennom livet. Han har ofte erfart at Gud var med. Det vil han også være alle dager, like til jordens ende. Derfor skal du som strever i dag og undrer deg på om du når fram: Ta fram den gamle boka, og se hva Gud sier til deg i dag: Han vil holde deg i live, du skal ikke gå fortapt. Jesus er din redningsmann i all nød. Se også v. 107 m. fl.

95. Om å glemme.

93 Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger, for ved dem har du holdt meg i live.

Glemselen er en fryktelig fiende. Den gjør at mye av fortiden er strøket bort. Ofte begynner det med navn. Vi ser personen for oss og kan fortelle en del om han eller henne. Men hva heter han? Til mer du grubler og tenker og leter i hjernen, til mer stengt føles det. Du kan bare gi opp.

Noen ganger er det godt å glemme. Det ubehagelige og såre og stygge ville vi gjerne legge ned i ei stor kiste og senke på havets bunn. Det bare plager oss og vekker dårlige opplevelser fram i minnet vårt. Hva skal vi med dem?

Men det er noe vi aldri skulle glemme. Salmisten sier her at han gjerne vil minnes det Gud har sagt – ”dine befalinger”. Nå er det vanskelig å huske alle ord og vers i Bibelen. Den er for stor til det for de fleste av oss. Men der er noen gode og nødvendige bibelord vi skulle pugge lenge og godt slik at de er spikret fast i vårt sinn. De er nyttige å ha.

Dette var noe av fordelen med den gamle skolen som mange av oss måtet gå på. Vi måtte pugge bibelvers og salmevers ved siden av gangetabellen og andre ting. De nye generasjonene som nå vokser fram, har et stort tap i livet her. Hva har de å falle tilbake på når nøden og vanskene kommer? Hva skal vi med Donald Duck og populære viser da? De kan ikke hjelpe en synder i nød.

Gud visste det at vi kom til å glemme. Derfor lot han David skrive i Salme 103: Glem ikke alle hans velgjerninger. Du kommer til å glemme mye. Men ta vare på det viktigste, det som mest evighetsverdi.

Det gjorde forfatteren her. Han sier: Ved dem har du holdt meg i live! Han hadde lært å klynge seg til det Gud sa, når hans egne tanker og andres ord ble for små og ustadige.

Ikke noe annet enn Guds ord er sterkt nok i åndelig nød. Det kan frelse og fornye og gi ny lyst og kraft til vandringen fram mot himmelen. Derfor vil vi aldri glemme det. Om jeg blir blind og skrøpelig så jeg ikke kan lese mer, ønsker jeg å ha et lite bibliotek i mitt minne. Derfra kan jeg hente fram noen gode ord fra min gode Gud.

96. Din er jeg.

94 Din er jeg, frels meg! For jeg har søkt dine befalinger.

På en måte er alle mennesker Guds eiendom. Det er vi etter skapelsen og gjenløsningen. Gud har rett på det han har skapt. Og et dobbelt eierskap har han etter Jesu forsoningsdød. Da kjøpte han hele, verden til seg ved å sone og betale for alle synder på jord.

Det har seg likevel slik at Guds eiendom har vendt seg bort fra sin eier. De fleste vil ikke ha noe med ham å gjøre. Mange lever til og med som om Skaperen ikke eksisterer og de vil være sin egen herre i alt. Dermed har de i sin tanke avsatt eiermannen.

Det er en forferdelig synd.

Salmedikteren her har ikke gjort det. Han ser at han er Guds eiendom. Jeg er din! Det er stort å kunne si det av hjerte. Et slikt uttrykk innebærer en ydmyk stilling der han ikke krever noen ting, men bare stiller seg til disposisjon og sier: Her er jeg.

Da kommer bønnen: Frels meg. For han vet at han er uverdig, han er en synder, han har sviktet og kan ikke rose seg av noe. Og han kan ikke frelse seg selv. Det er en dyp erkjennelse i et menneskehjerte.

Men han fatter mot. Han vet Herren er allmektig. Derfor setter han sin lit til Skaperen. Frels meg fra synden, fra min egen synd som tynger samvittigheten. Frels meg fra fortapelsen og den evige ulykke som venter alle syndere. Og det tror han nå at Gud vil.

Hvor har han lært det? Han hadde lest og søkt etter i skriftene. ”Dine befalinger,” står det. Det er de mange Guds ord som viser hans vesen og hans gjerninger. Der hadde han søkt og lett etter en utvei. Og ordet forkynner det. Der er nåde for syndere. Du også kan bli frelst. For du tilhører egentlig ham. Djevelen har ingen rett på syndere. De er Guds eiendom. Men han stjeler dem ved å lure dem bort fra Guds nærhet.

Må han få sin vei med deg – og oss alle.

97. De har ventet.

95 De ugudelige har ventet på meg for å ødelegge meg. Jeg gir akt på dine vitnesbyrd.

Å vente på noen kan være både glede og frykt. Spørsmålet er alltid hva eller hvem vi venter på. Å vente på noe godt er glede og styrke for sjelen. Den nærmeste framtida virker da trygg og god. Vi har ingen ting å frykt.

Her er det en som venter på vondskap. Han gleder seg ikke til det og har ikke spurt om det. Men han vet det kommer noen som vil ham vondt. Og da er framtida usikker, og man har grunn til å frykte.

De ugudelige ventet på en anledning til å gripe ham. Vi vet ikke hvorfor. Det kan ha vært noe spesielt som har irritert dem, det skal ikke så my til alltid.

Men det er også slik at de vantro finner alltid noe å anklage oss for. Det er det gamle fiendskapet mellom Guds folk og djevelens barn som viser seg, 1. Mos. 3,14f. Da behøver de ikke ha noen grunn.

Verden er irritert på de kristne og ønsker å fjerne dem. Verden vil at vi skal bli lik dem i levemåte. Det ser vi gang etter gang. Det er i grunnen det samme grunntrekk som i de mange forfølgelsene som har gått over jorden. De vonde vil ikke at noen skal være gode. For de gode minner dem om Gud, og det betyr også et minne om dom og en regnskapsdag for alle mennesker. Og det er plagsomt. Så tror man at bare man fjerner de kristne, har de også fjernet Gud og hans dom.

Salmisten er trygg. Han har funnet selve grunnmuren for livet, og han vet hvor han skal lære den å kjenne.

”Jeg gir akt på dine vitnesbyrd,” sier han. Det er Guds ord som holder ham oppe. I en oversettelse står det: Jeg har søkt dine vitnesbyrd. Når vi holder oss til det Gud har sagt, er vi på trygg grunn. Det kan godt hende at vi må oppleve motgang og forfølgelse. Men målet er hele tiden sikkert. ”Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal jeg alltid får være.” La oss leve der.

98. Fullkommenhet.

96 På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker seg meget vidt.

Fullkommenhet kan vel ingen ende ha? Den er vel evig? Men salmisten har sett noe her. På dansk er det oversatt slik: For allting har jeg sett en grense. Og i en annen gammel oversettelse står det: Jeg har sett det unyttige av alt.

Da skjønner vi at det må være to slags fullkommenhet. Og her er det tale om det menneskene prøver å skape, eller det som hører jordelivet til. Salmisten hadde sett noe av det. Og han la merke til at alt det jordiske hadde en ende, selv om det så aldri så vakkert og godt og stort ut.

David hadde møtt Goliat i sin ungdom – ingen kunne overvinne ham. Men unggutten gikk i Guds navn og så slutten på Goliats herlighet. Absalom var den vakre unge mannen som også måtte dø. Sommerprakten i naturen tok en slutt og vinterdagen i solskinn måtte gi tapt. Verdens underverker ligger i grus, og ingen ting av det vi gjør består. Ja, selve verden skal en dag gå under.

Da tenker han på Guds bud og ord. Der er ingen grense. Guds ord gjelder alle mennesker, også de som ikke vil ha noe med Gud å gjøre. De er underlagt Guds bud. Og det gjelder til alle tider. Det er ikke bare tale om Moses og jødefolket. Guds ord er livets norm og livslov. Og det gjelder hele vårt liv i alle detaljer. Guds ord strekker seg meget vidt, så langt at du kan ikke unnta noe i livet fra hans vilje.

Men det fins en annen fullkommenhet, en der ikke er noen grense ved. Den tar aldri slutt, for den er evig. Det er Gud selv. Han er fullkommen og alt det han gjør er det. Lykkelig er den som tar sin tilflukt til ham med hele seg. For der kan vi også bli fullkomne for Gud, ved troen på Jesus hans Sønn.

Del XIII-XVI.

2008-02-07T23:57:00.000-08:00

Del XIII. Mem 97-104.

Mem er den 13. bokstav ( מ ) i alfabetet og står også for tallet 40. Ordet betyr vann, og den eldste formen på bokstaven er nærmest bilde av bølger.

99. Kjærlighet til Ordet.

97 Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den.

Et uttrykk for Guds ord er brukt i nesten alle vers i dette lange kapitlet, i alle fall med unntak av v. 122. Han er altså svært opptatt av Ordet, Guds tale og hans vilje i ulike former. Det gjenspeiler han her i dette verset: Han elsker Guds ord høyt og intenst. Livet hans er styrt av det og fyller hans sjel og tanke.

Han elsker Guds ord. Men kjærlighet er Guds vesen og det største et menneske kan eie. Den har båret mange gjennom store lidelser og kamper. Og det er nettopp fordi salmisten eier Guds kjærlighet at han elsker Guds ord. Det er et tegn på at han er en troende. Derfor lever han seg inn i Guds tanker og vil ha mer av dem. Og de finner han i Guds ord, Såp er det Gud i ham som driver ham til å bruke Guds ord mer og mer.

Da har han også ærbødighet for Guds tanker og viser dem respekt. Og det må føre til at han er lydig mot det han leser. For det er Gud som taler til ham, og Han vil ham alltid vel. Vi leser aldri et ord i Bibelen som vil oss vondt eller kan skade oss. Guds ord er Guds vilje og den vil bestandig være til vårt gagn.

Vi vet at Gud er hellig. Og en troende har fått del i Guds hellighet. I den hellige ligger en stadig trang etter å være mer hellig i tanke og vandring. Et hellig menneske blir aldri fornøyd med sin hellighet. Det er også en grunn til at han elsker Guds ord. Der ser han hvor liten han er i seg selv, og hvor stor Gud er. Da synger vi: ”Å, var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god…”

Salmisten er altså sterkt opptatt av Guds ord og vilje og visdom. Men han ikke bare leser i Ordet, han grunner på det, som i Salme 1, 1. Det er både virkningen av hans kjærlighet til Ordet og årsaken til denne kjærlighet, som Spurgeon peker på. Her er en vekselvirkning. Det er også vår erfaring. Til mer vi grunner på Guds ord, til mer ser vi dybden og rikdommen i det og elsker det ennå mer.

Dette verset er et kall til oss kristne. Det oppfordrer oss til å bruke Guds ord, og tenke på det hver dag livet gjennom. Vi kan stadig meditere og tenke på Ordet, granske og reflektere over det. Det er slik det blir en del av oss slik at vi handler og lever etter det. Da vokser kjærligheten til det. Da har vi en trygg grunn under oss.

100. Evig visdom.

98 Dine bud gjør meg visere enn mine fiender, for de er mine til evig tid.

Bibelsk oppslagsbok forklarer visdommen som ”den praktiske anvendelse av kunnskap, dvs. evnen til å velge de beste midlene for å virkeliggjøre sine mål”. Det er ikke nok med kunnskap. Vi må bruke den rett – det er visdom.

Gamle folk er ofte visere enn unge, for de har større erfaring med å bruke kunnskapen. Erfaringen kan slik være en kilde til visdom. Men her sier salmisten at han har lært visdom av Guds ord. Og hans bud er de beste, derfor er han blitt visere enn fienden.

Menneskelig visdom kjennetegnes bl. a. av at de er kortvarige. Det er ikke sikkert at det våre besteforeldre mente var best, er slik i dag. Samfunnet forandrer seg, og dermed blir erfaringen en annen.

Guds ord er ikke slik. Det er ikke tidsbestemt eller avhengig av kultur og forandringer som kommer. Guds ord er tidløst – de varer til evig tid. Det kan folk i vår tid vanskelig tenke seg. De er så vant med at alt forandrer seg og stadig må man finne nye løsninger på problemer som oppstår.

Men der er noen problem som er tidløse og uavhengig av ”skiftende tider og kår”.

Ett av dem er synden. Om vi forandrer oss, er synden alltid lik. Og problemet synd må løses på samme måte som før.

David hadde syndet. Et Guds sendebud kom til ham og viste ham synden. David erkjente og bekjente. Han unnskyldte seg ikke men erklærte seg skyldig. ”Og du tok bort min syndeskyld,” skrev han da. Salme 32. Det er den sanne, bibelske visdom.

101. Klokskap.

99 Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine vitnesbyrd.

Å være klok er å ha mye kunnskap. Men den kloke vil ikke rose seg av sin viten. Og han vil forstå hvordan han skal bruke kunnskapen. Derfor henger klokskapen sammen med visdommen.

Nå sammenligner han seg ikke med sine fiender, dvs. med verden og hedningene som ikke kjenner Gud i hans visdom, 1. Kor. 1, 21. Nå ser han seg sammen med sine lærere, og dette ser ut som ros: Jeg er klokere enn dem.

Men dette forteller oss at mennesker kan ta feil. Til og med åndelige ledere og lærere gjør det når de ikke bygger på Guds ord. Det ser vi av de mange religiøse retninger, sekter og andre religioner. Derfor skal vi være forsiktige med mennesker og deres meninger.

Her er de kristne i Berøa et godt eksempel på klokskap. I Apg. 17, 11 leser vi at de var av et edlere sinn enn de kristne i Tessalonika (v. 10). Da de hørte Paulus tale, gikk de hjem og undersøkte i Skriftene om det var slik som han hadde talt. Hver dag gransket i de i Skriftene. Det var visdom og åndelig klokskap.

Og det var nettopp dette salmisten hadde gjort. ”For jeg grunner på dine vitnesbyrd,” skriver han. Det var grunnen til at han var klokere.

Grunnen til visdommen og klokskapen er Bibelen. For der lærer vi om Guds visdom og får del i hans kloke råd og handlinger. Ingen kan bli klokere enn Guds visdom. Og den kan alle troende få del i, for den er uavhengig av menneskelig lærdom. Den som ikke bare leser Bibelen flyktig, men studerer den og grunner på hva ordet betyr i ydmyk bønn til Gud, vil få del i Guds klokskap.

102. Forstandig.

100 Jeg er mer forstandig enn de gamle, for jeg tar vare på dine befalinger.

Denne gang sammenligner han seg med de gamle. Han mener trolig noen gamle lærde i landet. De har trolig forlatt Guds tale og begynt å bygge på egne og andre menneskers meninger og erfaringer. Det er alltid farlig.

Salmisten sier nå at han er forstandig. Før har han kalt seg vis og klok. Det er tre ord som alle taler om et menneskes forhold til Guds ord. Det handler ikke om menneskelig intelligens eller lærdom av ulik slag.

Han sier ikke at de gamle ikke hadde forstand. De gamle ble høyt verdsatt i bibelsk tid slik de og har vært i mange kulturer til nå. Men Luther sier om dette: Alderdom hjelper ikke mot dårskap, dersom den ikke vandrer etter Guds bud.

Den menneskelige klokskap er faktisk et hinder for evangeliet. Luther sier det slik: ”Velutdannede folk og verdens barn er fiender av ordet om korset på grunn av sin klokskap. Det er også disse folk som Ordet angriper mest.”

Når det er slik, er det mye tryggere for et menneske å bygge sitt liv og evigheten på Guds ord enn å sette sin lit til menneskenes tanker og ideer.

Derfor sier han er som grunn for sin forstand: For jeg tar vare på dine befalinger. Å ta vare på Guds ord innebærer flere ting. Det betyr å lære det Guds ord forkynner om mennesker og Gud, da må vi legge vind på å forstå hva Bibelen egentlig betyr og mener, og vi må være villige til å være lydige mot Ordet og gjøre som det sier.

Dette har ikke noe med lovgjerninger å gjøre, hvis man ikke bygger sin salighet på det vi gjør. Frelsen er bare av nåde. Men våre samvær med mennesker er ofte avhengig av hvorledes vi handler, om vi er kloke og forstandige eller bare gjør som vi har lyst til uten hensyn til andre.

103. Den onde vei.

101 Fra hver ond sti har jeg holdt mine føtter borte, for at jeg kunne holde ditt ord.

Her snur han tanken og viser fram noe av det han har gjort. Han vitner rett og slett om at han har holdt seg borte fra synden og verdens levemåte. Det er et uttrykk for å ta vare på og å holde Guds ord. Spurgeon sier om dette: ”Hvis vi holder det gode ord, må vi la det onde fare.”

Salmisten hadde voktet sine føtter nøye så han ikke gikk på syndens vei. Og den som lever nær Gud i Ordet og bønnen, mister lysten til det. Og han vet godt at om han slår lag med verden og synden, mister han håpet om evig liv.

Men vi legger merke til at det eneste han sier videre er: For at jeg kunne holde ditt ord. Der er altså en sammenheng mellom dette å kunne være lydig mot Ordet og å holde seg fra verden. Det er to ulike og motsatte riker. De kan aldri forenes.

Derfor er det håpløst og umulig å ha en fot i verden og en i Guds rike, som man noen ganger sier. Da faller du i verden. Derfor er det viktig med klar forkynnelse på dette området også. Vi må si som Elias på Karmel: Hvor lenge vil dere halte til begge sider. 1. Kong. 18, 21.

Å holde Guds ord er å være lydig mot det. Ofte betyr det fornektelse av vårt eget. For vi er overmannet av synden, kjødet er fullt av fiendskap mot Gud. Derfor kan det bli kamp å være et Guds barn. Og da trenger vi hele Guds rustning, som Efes. 6. 10ff sier oss. La oss legge vind på å holde Guds ord.

104. Om å vike av.

102 Fra dine lover har jeg ikke veket av, for du har lært meg.

Å vike av er ikke å bryte med alt og gå motsatt vei. Å vika av er å ta et ørlite steg bort fra sannhetens vei.

Du behøver ikke å forlate alt i Guds ord og lover for å bli en frafallen. Det er nok med et lite steg i feil retning. Det hjelper ikke å si at du holder alle Guds bud for sanne og mener kristendommen er den eneste rette religion. Den vil du holde deg til.

Men så er det ett punkt du ikke kan like. Her vil du fristille deg og sier: Jeg holder alt det andre så godt jeg kan, men dette – nei, det kan jeg ikke være med på. Det kan være en synd som du liker og som du mener du har rett til å gjøre.

Eller det er noe ved læren du ikke kan akseptere. Så sier du: Det tror ikke jeg, for det kan jeg ikke forstå at Gud mener alvor med. Og du fristiller deg der også.

Du mener at mord er synd, og store løgner må man holde seg fra. Avgudsdyrkelse er selvfølgelig galt – vi har bare en Gud. Og stortyver, nei de skal i fengsel.

Men du tillater deg et stygt ord om en nabo – som dreper ryktet hans selv om du ikke er sikker på om det er sant. En hvit løgn er OK for å berge ditt eget rykte eller din stilling i firmaet. Og litt nasking på kontoret eller på fabrikken kan da ikke skade.

Men du vek av fra Guds ord. Du er på feil vei. Målet er ikke himmelen for deg.

Salmisten sier noe annet: Du har lært meg. Han hadde gått i lære hos Gud selv. I Ordet så han hva Gud ville, og det ble regelen for livet hans.

Slik er en kristen. Gud har frelst av nåde, ved troen på Jesus Kristus. Men Ordet hans er blitt vår rettesnor for livet. Når vi faller og forgår oss, må vi tilbake til nåden og får ny tilgivelse og oppreisning.

105. Søte ord.

103 Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn!

Guds ord kan beskrives på mange måter. Og det har ulik oppgave og derfor ulik virkning på menneskene. Noen ganger er Guds ord et sverd som brukes i krigen. Det er ei øks og en hammer til å slå med. Som ord er den forkynnelse og som lov gir den bud og undervisning.

Her sier salmisten at ordene er søte. Han har prøvd og smakt Guds ord. Han hadde ikke bare hørt om det eller lyttet til ordet. Men han kjente hvordan det var. Når han sier de er søte som honning, er det uttrykk for at han likte det og var glad i Ordet. Og det blir vi når Ordet får trenge inn i oss og virke på oss.

Salmisten hadde erfart hva Herrens ord kunne gjøre for ham og med ham. Og det gjorde ham godt. Han hadde opplevd syndenes forlatelse. Det er godt å høre: Din synder er deg forlatt, når vi er fylt av skyld og skam over noe i vårt liv. Ingen ting er så fint som å høre: Alt er strøket bort – for alltid. Det er bedre enn honning.

Han hadde nok opplevd motgang og vanskeligheter i livet, slik vi alle må i ulik grad. Det var som om alt vaklet, mange var motstandere og gjorde livet vanskelig for ham. Så kom løftets ord til ham og sa: Jeg er med deg, selv i dødsskyggens dal. Det var gode ord vi kunne sette vår lit til.

Sykdommen kan være hard mot noen, og du ser ingen utvei. Du kjenner lidelsen i alle lemmer og tanker: Var det ikke bedre at jeg fikk dø nå. Herren kommer deg nær i en slik stund og hvisker: Også nå er jeg her. Jeg skal ordne det slik alt du gjennomgår skal tjene til det beste for deg – og for Guds rike.

Det var søte ord. De lindret og gav livet mening. – Calvin sier her at ingen vil følge Guds ord med glede, uten at de har smakt hvor søtt det er. Det gjelder også i tjenesten for ham. Vi er ikke slaver som går av tvang. Det er glede både å høre Ordet og vitne om det. Gud vil det skal være slik. Og denne glede overstiger all jordisk og verdslig glede, som D. Dickson skriver.

106. Å hate løgn og synd.

104 Av dine befalinger får jeg forstand, derfor hater jeg all løgnens sti.

En av de ting salmisten har lært av Guds ord, er et nytt forhold til synden. Menneskene har ofte et ambivalent (dobbelt) forhold til den. Vi tiltrekkes av den på samme tid som vi vet at den er farlig. Det viser at synden er en farlig makt for mennesket.

Ved gjenfødelsen får vi et nytt sinn. Omvendelse betyr sinnsforandring. En side ved dette er at all synd blir fremmed for oss. Vi vet instinktivt at synden er mot Guds vilje. Da hater vi den.

Det er den rette forstand, som vi lærer i Guds ord. Og løgn er synd mot Gud og mennesker. Da kan en kristen ikke lyve på noen måte. Vi kan ikke si noe usant for å få fordeler. Vi må fortelle sannheten om oss selv også når det er ubehagelig for oss, f. eks. i en rettssak.

Noen prøver å lure andre og seg selv her. Små løgner blir tolerert i forretninger og i privatlivet. Man tar det ikke så nøye med omtalen av andre folk. Sladder er en form for løgn, der vi bærer videre ”sannheter” om andre som vi ikke har undersøkt, og som blir til skade for andre mennesker.

Den forstand vi får av skriften er viktig her. For den sier: tal sannhet med hverandre. Og: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd om andre. Det er brudd på et Guds bud, men også på kjærlighetsbudet. Du vil ikke si noe galt eller ufordelaktiv ved et menneske som du elsker inderlig av hjertet. Det menneske vil du beskytte.

Slik er det i gudslivet. Livet dør når synden får innpass. Livet i nåden slukner ut når vi tillater synd i livet og til og med unnskylder den.

Vi har en ting å gjøre: Be om tilgivelse og nåde. Da gir han det – og sier som til kvinnen: Gå bort og synd ikke mer.

Del XIV. Nun 105-112.

Nun er den 14. bokstav ( נ ) i rekken og brukes også for tallet 50. Ordet Nun betyr fisk, og eldre former av bokstaven ser ut som en ål eller tynn fisk.

107. En lykt og et lys.

105 Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.

Guds ord er lys, står det. Det er en lykt for min fot og et lys på min sti. Det er altså i stand til å lede oss trygt gjennom livet og hjem til Gud. Selv om livet skal bli vanskelig og veien mørk, har Gud hjelp å gi sine barn. For livet kan være vanskelig for mange kristne, både barn, ungdom og eldre. Det er ikke alltid lett å leve og ikke lett å forstå Guds mening med det vi møter.

Guds ord er også årsak til glede og ulykke. Hvorledes stiller jeg meg til Ordet? Det avgjør alt. Her er ordet lys og lykte. De viser veg – og farene. Men lyset opplyser et lite område, og må alltid fornyes. Vi er på vandring, og verden er i mørke og synd.

Da lyser ordet på flere måter.

1. Det forteller oss om veien til frelse. Ordet viser oss alltid til Jesus, ikke til oss selv eller andre mennesker. Joh 14, 6; Apg 4, 12: Jes 9, 6.

2. Det viser oss hvordan vi skal leve et godt og rett liv, et liv i helliggjørelse og trygghet., v. 107. Joh 8,12; Joh 12, 35 og 46; 11,10.

3. Ordet viser oss også veien til et nyttig liv, til å bli brukbar for Gud. Ef. 5, 8-9.

4. Og sist av alt: Ordet peker på målet han vil at vi alle skal nå: Himmelen. Åp. 21-22.

Det skal vi minne hverandre om i dag, og følge lyset fra Gud.

108. Å ta vare på loven.

106 Jeg har sverget, og jeg skal holde det: Å ta vare på din rettferdighets lover.

Å sverge er å si noe meget bestemt og ta noen til vitne på at det er sant. Som privatpersoner skal vi ikke sverge i tradisjonell forstand. Vi skal leve slik og alltid tale sant slik at vi ikke behøver så sterke virkemidler for å bli trodd.

I Bergprekenen sier Jesus klart at vi ”i det hele ikke skal sverge” Mat. 5, 34. Det har man forstått slik at vi som privatpersoner ikke skal sverge, men vi kan gjøre det i retten. For da er det ikke vår egen sak det gjelder, men noe som gjelder andre og samfunnet.

Salmisten mener her at han har sagt det bestemt, og Gud vet at det er slik. Han har sagt det i hans nærhet og mener alvor: Jeg skal holde det. Det var ikke ord han sa i følelse og begeistring. Det er nøye gjennomtenkt.

Målet hans er: Å ta vare på Guds rettferdige lover. Det er et flott uttrykk for Guds ord. Han har gitt livslover for mennesker og dyr og hele universet. Her går vi tilbake til skapelsen da han satt alt i gang med sitt ord. Og i de store trekk går det som han begynte.

Disse lover er rettferdige. Det gjelder også de religiøse og åndelige livslover for et menneske. Og det er sant Mose lov, de ti bud på Sinai. Ingen skal si at noen av dem er urette eller gjør mennesker urett. Guds lover er til vern for mennesket. Det er nyttig for oss å gjøre som Guds sier også i det daglige, selv om det ikke er det vesentlige. I Guds rike er det forholdet til Gud selv, som er avgjørende og det viktigste.

Slik må alle som vil gå Guds veier tenke og handle. Vi skal ikke kritisere Guds ord, og heller ikke tro at vi kan tenke bedre enn ham. Det beste på alle måter er å bøye oss i ydmykhet for det han sier, og bekjenne: Du har rett, Herre, hjelp meg å forstår mer av det – og å tro det.

109. Dypt nedbøyd.

107 Jeg er dypt nedbøyd, Herre, hold meg i live etter ditt ord!

Den som tar Guds ord på alvor, som i forrige vers, vil oppleve motgang fra de ”liberale” som ikke tror alt som Bibelen sier. Vi kan oppleve å bli motsagt og hånet for et slikt ensidig standpunkt: Å tro alt det Bibelen sier. Gud har aldri sagt vi skal være fri slik motgang. Er vi klare for Bibelens ord, vil verden og mange religiøse være klare mot det.

Det kan gjøre ondt. Det kan knuse en såret og sårbar sjel. Salmisten var dypt nedbøyd. Livet var ikke alltid så lett for ham. Å leve hellig medfører ofte lidelse. Og den kan komme både fra verden og fra religiøse som ikke tåler klare ord om frelsen.

Dypt nedbøyd. Det kan kjennes i hjertelivet med Gud – er det rett med meg som opplever slikt? Legemlige plager kan følge med og psykiske lidelser. Da kan tanken komme: Skal jeg gi opp alt sammen? Er det verd det?

Da kommer løsningen for ham: Hold meg i live. Jeg klarer det ikke selv. Jeg holder på å dø åndelig og menneskelig midt i denne striden. Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo så gjerne leve med Gud. Mitt innerste ønske og bønn er å nå fram til himmelen. Noen ganger ser det ut som at det ikke går for meg. Hvordan skal jeg beholde det åndelige livet?

Da kommer det: Herre, ved ditt ord! Alltid viser han tilbake til Guds ord. Det har livskraft i seg, visdom og myndighet til å ta seg av deg. Våre ord er ofte lite verd. For vi har ingen kraft bak det. Men Herrens ord er liv og salighet. Alle himmelkreftene står bak hans ord. Og det vil han vise deg og hjelpe deg gjennom krisen.

Jeg har fått all makt i himmel og på jord, sa Jesus en gang. Mat. 28, 18. Og han er din Herre, du som tror på ham.

110. Frivillige offer.

108 La min munns frivillige offer behage deg, Herre! Og lær meg dine lover!

Offertanken er godt kjent i Det gamle testamentet, og den er heller ikke ukjent i Det nye. I GT tenker en først og fremst på dyreoffer i tabernaklet og senere i templet. Det var flere slag – noen var blodige offer til soning for synd, andre takkeoffer m.m.

Det ordet som brukes om ”frivillige offer” (nedav) er også brukt noen ganger om gaver til f. eks. tabernaklet og byggingen av templet, 2. Mos. 36, 3 og Esra 7. 16. Det er frivilligheten i Guds rike som blir understreket slik. Det skal ikke være tvang, men flyte fritt fra hjertet.

Salmisten tenker på munnens offergave, det må være bønn, takk og lovprisning til Gud. Jfr. Hebr. 13, 15. En troende ofrer til Gud med bønn og vitnesbyrd for mennesker, ikke som et offer som koster noe. Alt er frivillig, skapt av Guds Ånd i den nye fødsel. Og jo mer vi ser av Guds godhet og frelse, jo mer kommer takken.

Det ligger ingen velsignelse i å be eller gi noe du er tvunget til. Plikt er ikke frivillig. Her er det tale om noe du ønsker å gjøre for Gud av et fritt hjerte. Og han ber om at Herren må ta imot det. La det være til behag for deg, Herre! Og det som er etter Guds vilje, vil Han alltid ta imot.

Slike ”offer” vil alltid stemme med Guds ord. Derfor er det om å gjøre denne gangen også at han får lære mer av Guds lover.

111. Med livet i hendene.

109 Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt.

Å leve med livet i hendene er å være i fare for å miste det. Her kan mange ting spille inn. Og vi vet aldri på forhånd alt som kan skje. Det kan være ganske vanlige ting som en ulykke, sykdom eller fiender som er årsak.

Det siste var trolig en viktig grunn for salmisten. På den tida levde de ofte i fare for nabofolk som gikk til krig. Slik var det for David da filisterne truet ham flere ganger. Og i urolige politiske tider kan det skje mange steder.

Jeg går ALLTID slik, sier han. Han følte seg utrygg og visste noen ville ta ham. Da er det ikke godt å leve. Men det er ikke slik at vi kan ta livet i egne hender. Noen vil gjøre det. De mener at de greier alt på egen hånd. De skal selv ordne opp i både livet og døden og det som eventuelt kommer etter.

Her tar mange feil. Noen ser ut til å gå like inn i døden med denne tanken. Det må være fryktelig å våkne opp i dødsriket og se: Så var det slik de kristne sa likevel! Det var en evighet, en regnskapens dag for Guds åsyn og en alvorlig dom.

Men din lov har jeg ikke glemt. Det er løsningen. Guds ord gir svar. Holder vi oss til det, vil vi også se at Herren er på vår siden i striden. Han hjelper sine og støtter oss på veien. Vi ser at Gud vil oss bare vel, og gjør hva han kan for å lede oss rett. Derfor vil han støtte oss i striden mot alle slags fiender. Jesus sa han er med alle dager inntil jordens ende, Mat. 28, 20.

Men – har du glemt det? Da vil jeg be deg om å skynde deg tilbake til Guds ord. Ta og les, sa gutten til Augustin. Der er liv og salighet.

112. En snare for meg.

110 De ugudelige setter snare for meg, men jeg har ikke forvillet meg bort fra dine befalinger.

Som barn satt vi opp snarer for å fange fugler. For oss var det en sport og moro. Noen hadde lært oss å lage snarene, og da var det fort gjort å sette de opp over alt.

Dette har paralleller til vårt åndelige liv. Noen setter opp snarer for å fange oss. De har ett mål for sine handlinger, men prøver å gjøre det på ulike måter.

Målet er å forføre oss bort fra den smale veien. Mange kan tåle religiøsitet når den er allmenn og ufarlig. Mennesker som har det slik, blir sjelden anfektet og angrepet for sin tro. Og det burde være en advarsel til oss. Det er ikke de sløve og likegyldige kristne som er farlige for satan. Det er derimot de brennende sjeler som tar Guds ord og bud på alvor.

Det er djevelen, de verdslige og de religiøse som setter ut snarer. La oss passe oss for dem og ikke la oss påvirke av deres tanker. Det vil gjøre oss også sløve.

De setter ut en snare for å få oss opptatt med jordiske ting. Da får du mindre tid til misjon og privat andaktsliv. Minker det, er det et faresignal. Du har gått i en snare, men har fremdeles litt spillerom. – Eller snaren heter vranglære. Det skal ikke mye gift i et vannglass før alt er farlig. De kan lokke deg til en liten synd og si: Det er ikke så farlig. Snart er du i garnet.

Men jeg har ikke forvillet meg bort fra dine befalinger. Det er salmistens vitnesbyrd og vei. Han så faren med det samme og lot seg ikke lokke bort fra Guds ord. Det er sannhetens vei. Den fører fram.

113. Til evig eie.

111 Jeg har fått dine vitnesbyrd i evig eie, for de er mitt hjertes glede.

Tenk ! Guds ord er et evig ord, og det eier vi. Og det er en gave til oss, sier salmisten. Det er stort.

Dine vitnesbyrd kaller han Guds ord her. Og det er beretninger og dermed vitnesbyrd om hvorledes Gud har ført sitt folk gjennom alle slags tider og situasjoner. I Bibelen leser vi om mange Guds menn og kvinner som Herren fikk lede slik at de nådde målet. De er gitt oss for å være til hjelp for oss.

Det er vitnesbyrdet om Noah. Han levde i en gudløs tid. Hvordan kunne han klare seg da? Det hadde aldri vært en slik tid før – folk syndet fritt og vilt. Da må alltid Gud straffe og dømme folket. Derfor kom den store vannflommen.

Men Noah? Jo, han fant nåde hos Gud. Og hvem er det som får nåde? De som erkjenner sine synder og vet at de ikke kan hjelpe seg selv. En dødsdømt fange hadde ikke noe annet håp enn benådning – den gang vi også hadde dødsstraff.

Og Noah ble berget. Bygg deg en stor ark, sa Herren. Ta med deg hele familien og alle slags dyr. Den skal være din redning. Og slik skjedde det. Du kan lese i 1. Mos. 8 at arken stanset på Ararats fjell og alle gikk tørrskodd ut og bygde landet på nytt.

For de er mitt hjertes glede. Ingen ting kan sammenlignes med ordet og Guds hjelp. Det fryder en kristen. Vi kan ikke tenke oss livet uten Gud og frelsen. Guds vitnesbyrd er vår hjelp i all nød. Og det takker vi hjertelig for.

114. Et bøyet hjerte.

112 Jeg har bøyd mitt hjerte til å gjøre etter dine forskrifter for evig, inntil enden.

Mange mennesker har av natur ganske stor tro på seg selv – også i åndelige saker. Noen sier rett ut at de skal klare seg selv – også framfor Gud om han finnes. Det er en svært overlegen tanke. Det hovmodige sinn stammer fra syndefallet, da djevelen sa til Eva: Du kan bli slik som Gud!

Salmisten har sett noe her. Hans eget er ikke nok, nei, han kan ikke regne med det. Han må holde seg etter Guds ord. Her kaller han det forskrifter. Og han knytter tanken tilbake til forrige vers: Han har fått Guds ord – hans vitensbyrd – til evig eie. Det er der han bygger sitt liv og sitt håp for evigheten.

Men han har bøyd sitt hjerte til å følge Ordet. Det er en viktig bekjennelse og vitnesbyrd. Han har opplevd at hjerte og sinn ikke så lett vil følge Guds ord. Det går ofte på tvers av vår egen tanke og vilje. Derfor må hans eget hjerte bøyes.

Han har nok ikke klart det selv. Den erfaring har vi alle hatt i gudslivet. Sterkere krefter måtte til for å gi oss en ny vilje til å gå Guds vei. Det er først i gjenfødelsen vi får det. Da tenne en ny livsgnist i oss.

Likevel sier han: Jeg har bøyd mitt hjerte. For den gamle natur stritter fremdeles imot det Gud vil. Men salmisten har bøyd seg for Gud og sier: La din vilje skje! Derfor er dette en ”Getsemanestund” der vi overgir alt til Gud. Og det er ikke uttrykk for egenrettferdighet og lovgjerning. Vi som har vært gjennom slike stunder vet at vi sjelden føler så små som i ”Getsemane”.

Og dette skal gjelde alltid, sier han – for evig, inntil enden. Her er ikke en engangsopplevelse der man tar et skippertak. Her taler han om selve livsretningen og kursen fram mot evigheten. Livet skal preges av Guds ord. Derfor bruker vi det, og gleder oss over innholdet: Tenk, dette gjelder meg. Da kan vi bare takke og love Gud.

Del XV. Samek 113-120.

Bokstaven Samek ( ס ) er den femtende i alfabetet og brukes om tallet 60. Ordet betyr en støtte, noe å støtte seg til.

115. Guds lov.

113 Vinglete mennesker hater jeg, men din lov elsker jeg.

Her taler salmisten om to ulike og motsatte mennesker. Selv er han blant dem som har funnet fest i Guds ord, og derfor elsker han det. Ordet fra Gud er det eneste faste i denne verden som vi kan bygge på. Guds lov er ikke et ris som slår og straffer. Den er noe mye bedre.

Alle versene i denne delen av salmen (del 15) begynner med bokstaven s. Den heter samek. Og det ordet betyr en støtte. Nettopp det er Guds ord for en kristne. Det støtter vi oss til og bygger vårt liv på, som på en solid grunnvoll.

Derfor betyr Guds ord så mye for en kristen. Vi bygger ikke vår frelse og vårt himmelhåp på følelser eller tanker eller andres meninger. Det er for skrøpelig. Vi bygger alt på det Gud har sagt i sitt ord. Har vi egentlig noe annet?

Det er her de ugudelige er så ulik oss. Vinglete mennesker hater jeg, sier han. Ordet vinglet blir oversatt noe forskjellig. I en svensk bibel står det: De som halter til begge sider. Og i en dansk lyder det slik: Tvesindet mand. De har ikke tatt steget over på Guds side, men vil liksom ha noe med ham å gjøre likevel, kanskje som en livsforsikring.

I den katolske bibelen Douay, som er oversatt fra latinsk Vulgata heter det: jeg hater den urettferdige. Det treffer ganske godt. For den som vingler og er både for og mot, er fremdeles en ufrelst og en urettferdig i Guds øyne.

Ordet hate er vanskelig. Vi har så lett for å legge våre følelser inn i det. Her kan kanskje den latinske bibelen hjelpe oss. For der er brukt et ord som også kan bety: Jeg synes ikke om, jeg vil ikke vite av – den urettferdige. Det er nettopp tanken. Vi hater ingen slik vi mennesker bruker ordet. Vi elsker dem og ville så gjerne at de skulle bli frelst. Vi hater ikke menneskene, men deres gjerninger og vantro. Det avskyr vi med rette.

Men de må komme til Jesus. Det er bare han som er frelser. Og vi synes ikke om at noen går borte fra ham. Det vil vi ikke vite noe av. Derfor kan de heller ikke være våre innerste og mest fortrolige venner. Det er bare Guds folk.

116. Mitt skjul.

114 Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg venter på ditt ord.

Det er godt å ha et sted å gjemme seg – i vær og motgang og krig. Mange ganger trenger vi et vern i livet.

I dette verset taler salmisten om tre viktige steder vi kan få hjelp. Det gjelder å kjenne dem og finne dem når tiden er inne. Og vi vil nå bruke ordet på oss selv.

Herren er mitt skjul. Det trenger vi i storm og uvær, og når vi har fiender. Vi må ha et sted å søke hen til for å berge oss. David fryktet både for Saul og senere for filisterne. Vi har også våre motstandere. Her tenker vi ikke på motstandere vi får på grunn av dumheter vi selv gjør. Da må vi rydde opp selv.

Men vi har åndelige motstandere. Den vonde bruker mennesker i sin tjeneste for å ta livet av de troende. Det kan være fristelser til synd, direkte forfølgelse eller uvilje i arbeid og hjem. Da har vi et sted å gå til. Herren er mitt skjul. Der kan vi klage vår nød og be om nåde og hjelp på veien.

Herren er mitt skjold. Det står flere steder i Guds ord, f. eks. Salme 5, 12. Og det har direkte med krig å gjøre. Det er et forsvarsvåpen, jfr. Ef. 6, 16. Vår ”krig” er også misjon ute og hjemme. Vi skal vinne mennesker for Gud ved møter og arbeid i Guds rike. Da får vi motstandere. Den Vonde liker ikke at vi gjør det. Derfor kjemper han mot oss i dette. Og da bruker han ofte mennesker – hedninger og ufrelste. I vår tid er politikere et viktig redskap her. De lager lover som gjør det vanskelig å drive misjonsarbeid slik vi alltid har gjort. Skolen er blitt en viktig arena for djevelen. Og her har han funnet lydige redskap.

Da er Herren vårt skjold. Ved troen på ham skal vi seire. Han har nok utveier for sitt arbeid som verden ikke tenker på.

Davids løsning var: Jeg venter på ditt ord. En annen oversettelse har: Jeg elsker din lov. Guds ord er alltid veien. Den som leser der og tror det, vet at Gud har seieren på sin side. David hadde erfart dette før og visste at det var sant. Vi venter ikke forgjeves på det. Og ”midt i klager og ergrelser er håpet om himlen et virksomt middel til berolige oss”, sier Spurgeon.

117. Guds bud.

115 Vik fra meg, dere som gjør ondt, for jeg vil holde min Guds bud!

Salmisten forsetter egentlig tanken fra forrige vers. Nå taler han myndig og direkte til motstanderne. De har gjort ham mye ondt. Nå må det være slutt. De må vike fra ham og la han være i fred.

Her er det ikke plass for dialog. Her er det et klart skille som må til. Gud og verden kan ikke forlikes. De må skille lag. Vi møter mennesker som vil høre Gud til og være i hans samfunn. Men de vil ikke gjøre det Ordet sier. De tar seg den store friheten å bryte noen av Guds bud som ikke passer for dem.

Det må vi nok si om de som praktiserer homofilt samliv. Da bryter de åpent med Guds vilje. Slike mennesker setter seg altså opp mot Gud og gjør ham imot ved selv å omtolke Guds eget ord. Det samme gjør de som fornekter andre sider ved Guds tale. Vi frykter for at grunnen egentlig er at de ikke vil gjøre det Gud sier. Slike mennesker er det synd på. De bedrar seg selv ved en selvvalgt gudsdyrkelse. Man kan simpelthen ikke dyrke Gud og samtidig forakte hans ord. De hører sammen.

Salmistens vitnesbyrd og kurs i livet er klart: Jeg vil holde min Guds bud. Det er veien. Han kjente godt Guds ord og visste at det holdt i alle forhold i livet. Derfor elsker han den. Det var nok vanskelig å holde alt Gud ord i selskap med verden og de ugudelige. De avskyr ordet når det blir skarpt og personlig.

Men han ville holder budene. Det ble en måte å holde avstand til verden på. For de viker unna når Guds ord blir praktisert rent og ekte og fullt ut. For han lever i et inderlig forhold til sin Gud. Dette er det eneste stedet der ordet Gud (Elohim) i hele salmen.

Min Gud, sier han. På den måten skiller han seg ut fra de andre. Og vi kan ikke skille Gud fra hans ord. De er ett. Det er stort for et menneske å kunne kalle skaperen og herren sin Gud. Og vi kan kalle ham vår Far.

118. Guds ord – .

116 Hold meg oppe etter ditt ord, så jeg kan leve, og la meg ikke bli til skamme i mitt håp.

Salmisten tenker fremdeles på forholdet til de gudløse som ikke vil høre og holde Guds ord og bud. Han er ikke en av dem. Derfor lever han i bønn til sin Gud.

Men han ber ikke om at Gud skal velsigne livet hans når han lever i synd. En slik bønn hører han aldri. Du får aldri velsignelse av Gud ved å leve i synd og gå dine egne veier.

Nei, han ber om at Gud må holde ham oppe – nettopp etter hans ord. Og da blir livet i samsvar med Guds vilje. Han hadde motstandere, og de hadde interesse av å knuse ham. Men han kunne ikke vike av for å bli lik dem.

Derfor er bønnen så alvorlig: Gjør det slik, Gud, at jeg får leve i samsvar med ordet og være i din vilje. Det er først da jeg kan leve livet med Herren. Og det klarer jeg ikke selv. Jeg vil svikte snart om jeg blir overlatt til meg selv og min egen kraft i livet. Derfor ber jeg: Hold du meg oppe.

Og så legge han til: la meg ikke bli til skamme i mitt håp. Å bli til skamme er å svikte. Og han har hele tiden hadde et håp å leve rett. Og Guds ord gir oss løfter om hjelp fra Gud. Det ligger et løfte skjult i selve ordet om å be. Og Jesus legger et klart løfte til oppfordringen om å be i Mat. 7, 7f. Be, og dere skal få.

Vi har ofte grunn til å skamme oss over våre synder og mye i livet. Vi har sviktet og tviler på Guds ord og vår tjeneste for Gud. Den har aldri vært fullkommen.

Den som har fått nåde hos Gud og tatt imot syndenes forlatelse, er befridd fra all slik skam. Gud har strøket det ut av sitt minne. På Ordets grunn kan vi gå frimodig framtida i møte.

119. Støtt meg – til frelse.

117 Støtt meg, så jeg kan bli frelst! Da vil jeg alltid se med lyst på dine forskrifter.

Å bli frelst er det viktigste i livet. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, sa Jesus. Og frelsen begynner i livet. Vi kan ikke vente med det til etter døden. Og mange får ikke tid til å vende om ved et dødsleie. Dødens bud kan komme så uventet og hurtig. Det er bare et fingerknips, og så er vi over grensa.

Men begynt er ei fullendt. Noen av oss har hatt en lang vei å gå gjennom livet. Spørsmålet er da om vi er blitt bevart slik at vi når den endelige frelse. Alt var jo forgjeves om vi ikke kom inn himmelporten ved slutten av livsreisen.

Det er med tanke på dette at salmisten ber om støtte. Han forstår godt at han klarer ikke det alene. Vi er for svake og blir snart trøtte. Og der er mange hindringer og fiender på veien. Da er det vi trenger en støtte i livet.

Han ber om det – til sin Gud og Herre. Støtt meg du! For han har lært av forskriftene (Guds ord) at Herren både kan og vil gjøre det. Derfor er det hans eneste håp for framtida.

Da vil jeg alltid se med lyst på dine forskrifter. For de viser ham veien. Når alt det andre sviktet, var den sterke Gud der. Det er klart at han da er glad for det ordet som fortalte ham om det. Guds ord er ikke en tung byrde og mange krav som vi må oppfylle. Den som har smakt noe av det Ordet forkynner, ser at det er en gave. Bibelen er Guds presang til oss.

Den sier at Gud holder oss oppe – hele veien går han med meg.

120. Forkastet av Gud.

118 Du forkaster alle dem som farer vill fra dine forskrifter, for alt de sier er ondskap og løgn.

Det er forferdelig å bli avvist. Det medfører en ubeskrivelig smerte og tanke. Vi er satt utenfor, ofte uten mulighet til å komme inn i varmen igjen.

Da jeg var tenåring, opplevde jeg litt av det. Jeg hadde vært ute en lørdags kveld og far hadde satt et klokkeslett da jeg skulle være inne. Som det ofte går med oss, ble det en forsinkelse. Jeg husker ikke hvor lenge.

Men jeg tok i døra hjemme – og den var låst! Jeg banket flere ganger, men ingen kom. Da måtte jeg finne et alternativ for natta, og gikk opp i løa. Nedgravd i høy ordnet jeg meg for natten. Men etter en stund kom mor. Hun hadde hørt gutten banke og kom og lette etter meg. Så ble en åpen dør til slutt. Det har jeg ikke glemt. Far ville nok lære meg noe – og det gjorde jeg.

De ufrelste skal en gang bli stengt ute fra himmelen for alltid. Døren er lukket. Da vil ingen komme i etterkant og gi oss en ny anledning. De farer vill fra dine forskrifter, for alt de sier er ondskap og løgn. De lever med andre ord i uoppgjort synd. De lyver og er onde, og slike kan Gud ikke ha i sitt rike.

Grunnen er at de akter ikke på Guds ord. Han har gitt oss forskrifter for livet. Der sier han: Tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst. Og det er de som kommer innen for, de har en åpen himmeldør når livet er slutt. Du er vel blant dem?

121. Guds vitnesbyrd

119 Du rydder vekk som slagg alle de ugudelige i landet. Derfor elsker jeg dine vitnesbyrd.

Et vitnesbyrd kan være mye. Det avhenger av hva vi har vært gjennom og opplevd. Et vitnesbyrd er ikke en fin tale vi har skrevet om et dypt tema. Det er noe helt annet.

Alle vitnesbyrd har noe felles – enten det er i retten der man er vitne, eller det er på bedehuset når vi avlegger et vitnesbyrd i møtet. Og fellesnevneren er: Jeg har opplevd det jeg sier. Det er ikke dikt og fantasi og eventyr. Jeg var der og så det.

Guds vitnesbyrd er hans eget ord. Det forteller om hans gjerninger og det han forkynner! Og hva er det?

Det har flere punkt, og vi bør få tak i det viktigste her. Først sier han at alle mennesker er syndere. De gjør noe galt, de har gjort opprør mot Gud og sårer mennesker. Det er noe av det viktigste og alvorligste i Bibelen. Alle har syndet, står det.

Dernest sier han at ingen uren skal komme inn i himmelen. Den er for rene mennesker, hellige personer som er som den hellige Gud.

Deretter forkynner Guds ord: Det er kun en vei bort fra synden og inn i himmelriket. Det er ikke slik at alle eller mange religioner er like gode i dette. En hedning kommer ikke til himmelen med sin religion. For de er ikke på veien som fører dit.

Den ene veien er en person – Jesus Kristus fra Nasaret. Han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Joh. 14, 6. Når vi går der i troen på Kristus, er det klart at vi også elsker det vitnesbyrd som fortalte oss om veien. Du er vel også der?

122. Guds dom.

120 Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer.

Noen har et nervøst sinn slik at de skjelver og er redd for nesten alle ting. Slike mennesker har det vondt, og de trenger både åndelig og medisinsk hjelp.

Det er også noen som ser ut til å være fullstendig fri fra all frykt. De er ikke redd noen ting og brauter seg ofte fram her i verden. Det er ikke lett å hjelpe dem. Litt ydmykhet er bra her i verden. Ingen av oss er fullkomne.

Men så sier Bibelen at det er noen som har god grunn til å frykte. De bør være redd. De skulle skjelve hele dagen – for Gud. En dag vil alle mennesker bli nødt til å møte fram for Ham. Og de skal stilles til regnskap for den himmelske dommer. Da er det ikke lett å være menneske.

Salmisten skalv av redsel for Gud, og han fryktet for dommen. Vi vet ikke om han hadde noe uoppgjort med Gud og mennesker. Kanskje han hadde grunn til frykt. Da er det den rette innstilling.

For et Guds barn er stillingen en annen. For vi har vært hos Gud, og vi har bekjent synden i alle dens former. Vi har ikke løyet eller skjult noe, men sagt det åpent: jeg er en synder i alle ting, Gud. Kan du tilgi meg?

Da kommer dommedagen: Herren viser oss ut fra Ordet at dommen allerede er tatt for oss som tror. Jesus ble dømt og gikk fortapt i mitt sted. Rom. 8, 1 sier det klart: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Tenk der har jeg fått bo i alle år fra jeg var ung tenåring. Då viste han meg dette ordet og sa: Det gjelder deg. Nå er du fri. Du skal ikke for dommen, for den er overstått på Golgata.

Og da fikk jeg bare takke og lovprise Gud for frelsen. Tenk at han frelste en synder som meg!

Del XVI. ’Ajin 121-128.

Ajin er den 16. bokstav i alfabetet ( ע ) og står for tallet 70. Ordet betyr et øye og var i eldre tid som en sirkel eller oval. Den blir oftest ikke uttalt nå, men opprinnelig en gutteral, harkelyd, noe i likhet med g.

123. Rett og rettferdighet.

121 Jeg har gjort rett og rettferdighet, du vil ikke overgi meg til undertrykkere.

Når han sier: Jeg har gjort rett…, sier han egentlig at han har fulgt Guds lov. En troende jøde visste godt at det var bare der de fant den rette vei. Slik har det alltid vært i Guds rike. Guds ord er kilden til alt åndelig liv.

Det var ikke mange herskere på hans tid som var rettferdige, særlig ikke overfor småfolk. De hersket ofte med stor makt og brutalitet. Og det betyr ofte at de små i samfunnet og de som skiller seg ut fra mengden, blir undertrykt og forfulgt. Det er forresten slik ennå mange steder. Et demokrati vil heller ikke unngå den faren.

En synder kan aldri gjøre rett og rettferdighet i alt for Guds åsyn. Det betyr at vi aldri kan bli frelst ved å leve så godt vi kan. Det vil aldri bli tilstekkelig. Frelsen er bare av nåde, som en gave fra Gud.

Men her taler vi om livet vårt. Guds ord har gitt oss retningslinjer for kristenlivet. Det hører med når vi er lys og salt i denne verden og et klart vitne om Jesus. Noen ganger er det visst sant at ”livet skygger for ordene du sier”, som en fikk høre.

Du vil ikke overgi meg til undertrykkere, sier han. Han setter sin lit til Herren. Han kan ikke gjøre mer, nå står alt i herrens hånd. Hvis David skriver dette, tenker han nok på filisterne og andre hedningfolk som bodde omkring ham. Han var viss om at Herren ville berge han og folket fra dem.

Slik kan også vi overgi vårt liv i Guds hender. Han har jo sagt at han vil ingenlunde forlate oss. Hebr. 13, 5. Når vi lever i troen på Jesus, er det sant. Den tryggheten skal et Guds barn alltid ha.

124. Din tjener.

122 Gå god for din tjener, så det kan gå ham vel! La ikke de overmodige undertrykke meg!

Dette er det ordet som tydeligst viser at Guds ord og lov ikke er nevnt her. Gang etter gang har han talt om Guds ord og vist hvor viktig det er for ham. Nå kommer liksom en foreløpig konklusjon: Jeg er jo din tjener (som har holdt ditt ord), ta nå vare på meg – for motstanderne vil knuse meg.

Slik er det for oss kristne. Der er noen som vil ta gudslivet fra oss. Noen gjør det med makt og myndighet, som kommunistene i Sovjet og Kina gjorde det. Og i dag lir mange kristne i muslimske land. Noen blir også martyrer for Jesus der.

I vårt land er det kanskje mer levestandarden og de ”gode” tidene som lurer noen kristne. Materialismen har en egen evne til å oppta sinn og tanker. Der dreier jo alt seg om dette livet, om å få mest mulig av denne verdens gods og gull. Og da har man ikke tid til å tenke på Gud. Han passer ikke inn i det verdslige livet.

Det opplevde den rike bonden i Luk. 12, 16ff. Han hadde mer enn nok jordisk gods, men skaffet seg likevel mer. Til slutt ser det ut til at pengejaget tok slutt. Likevel tenkte han bare på seg selv: Sjel, du har mye godt liggende for mange år, tenker han. Ikke et ord om Gud og evigheten.

Derfor kom det så overraskende på han. Guds røst lød i mørket: Du dåre! Med alt det som hadde lykkes så godt for ham, var han en dåre. Hvorfor? Sjelen var glemt – og Gud. Nå hørte han: I denne natt…

Selv om Guds ord ikke er nevnt tydelig i dette verset, er det budskapet der som gjelder alltid. Det er Ordet som sier oss: Gå god for meg, Herre. Dit må vi gå, og der må vi få gjemme oss. Da vil alle motstandere tape. Herre, hjelp oss til å være der.

125. Jeg speider etter.

123 Mine øyne blir matte, slik speider jeg etter din frelse og etter ditt rettferdige ord.

Salmisten er trett, han ser etter Herrens hjelp og speider etter ham. Øynene blir sløve og han ser uklart. Det blir gjerne slik når vi har stirret lenge etter noe bestemt. Da blir vi lett motløse og gir opp.

Kanskje han venter på hjelp i en spesiell situasjon, krig, nød eller det er sult i landet. Nå har han bedt lenge om hjelp og speider hver dag etter redning. Men det drøyer og han kan ikke forstå at Herren ikke ser hans nød.

Det er noen ganger vi bare kan få hjelp fra himmelen. Mennesker duger ikke, de har ikke makt eller kraft til å gjøre noe. I mange tilfelle er det bare Gud som kan gripe inn og gi redning.

Da er det ekstra vanskelig å vente lenge. En kort stund blir gjerne en lang ventetid da. Etter dager og netter i bønn og håp – uten svar, kan vi lett bli fristet til å gi opp. Det nytter ikke likevel, tenker vår gamle syndige natur.

Men hva har vi egentlig igjen da? Nøden er der fremdeles. Vi kan ikke gjøre noe med den. Hvis Gud selv ikke kommer, er alt forgjeves.

Da er det han griper fatt i Guds ord. For de er rettferdige. Og Ordet har mange løfter om hjelp. Han vet at det har aldri sviktet, og derfor håper han nå på det. Det gir en ekstra trygghet for oss å ha Guds ord.

Selv om det ser håpløst ut og Gud ikke svarer bønn, sier Ordet at han vil svare. Hans dimme øyne ser det kanskje ikke så tydelig. Men troen ser gjennom skyene og vet at bak dem skinner solen. Løftene står fast på tross av alt det vi føler og kjenner.

Og troen vet at en gang kommer svaret, i Guds egen time. Og den er alltid den rette tid både for hans rike og for oss. Så venter vi på Guds ord – at det skal bli oppfylt.

126. Etter din miskunn.

124 Gjør med din tjener etter din miskunn, og lær meg dine forskrifter!

Miskunn er i grunnen det samme som barmhjertighet og nåde. Dette har vi møtt flere ganger i salmen. Det er viktige ord for en troende kristen. Han kan ikke klare seg uten dem.

Og den er ikke slik som rettferdigheten krever. Skulle vi bli dømt og behandlet etter rettferdighet i Guds rike, ville ingen bestå prøve. For her svikter det for oss og vi faller igjennom.

I spørsmålet om vår frelse har vi bare Guds nåde. Bibelen er klar på det: Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, skriver Paulus til efesermenigheten. Ingen av våre gjerninger kommer med i det regnskapet. Det har Guds folk alltid visst. Vi kunne ikke greie opp med våre synder og svikt på egen hånd. Det ble som å slåss med feieren – vi blir bare verre.

Da fikk vi høre at Gud ville frelse oss på sin måte. Han ordnet opp både med fortid og framtid og sa: Ta imot Jesus og hans frelsesverk, så er du frelst – av nåde. ”Det er ikke din bønn, det er ikke din gråt, det er blodet som frelser deg nu.” Slik synger de troende. Og det har vi lært av Guds forskrifter – hans Ord.

Slik er det også i tjenesten for Gud. Gjør med din tjener etter din miskunn, står det. Ingen av oss har krav på å være en Guds tjener, og heller ikke få en bestemt stilling i Guds rike. Det er noe fundamentalt galt når folk står fram og krever en stilling – eller jobb – i kirken. Det er ikke slik det skjer.

Å bli kalt til tjeneste er nåde, ufortjent på alle vis. Vi kan ikke utdanne oss til det. Og arbeidet blir ikke så godt som vi tenkte i begynnelsen. Den skulle vært så mye bedre. Og hva sier Herren Gud om det? Da ber salmisten: Herre, vil du behandle meg som din tjener – også i nåde. Tilgi svik og svikt og feil i arbeidet for deg. Vis nåde og miskunn mot en feilende tjener. Amen.

127. Jeg er -

125 Jeg er din tjener. Lær meg, så jeg kan kjenne dine vitnesbyrd!

Igjen er det tjenesten som står i fokus. Dette møter vi flere ganger i salmen, f. eks. i v. 122 og 137. Her er vitnesbyrdet tydelig: Jeg er din tjener, Gud. I Guds rike er vi alle på en måte Guds tjenere, men noen er spesielle tjenere – enten de reiser til andre land som misjonærer eller de er forkynnere el. l. i hjemlandet.

Det er samme tjeneste, men med ulike oppgaver og plasseringer. Det moderne samfunnet er en pådriver til dette. Vi er mer én samlet verden nå enn tidligere. Den er på en måte blitt mindre.

Da blir spørsmålet: Hva er jeg? Og hva er min plass?

Da kan det være godt å tenke slik: Jeg kan gjøre en gjerning i Guds rike nettopp her jeg er nå. Jeg behøver ikke å vente til store oppgaver ligger i min vei, og jeg skal ikke søke etter den tjenesten som viser best blant folk.

Jesus trenger noen her – i dag. I Ef. 2, 10 står det noe om gjerninger som er lagt ferdige for oss, for at vi skal vandre i dem. Der jeg går i dag, vil jeg møte mennesker som kanskje trenger en håndsrekning. Jeg stod på torget en dag. En eldre kone hadde bl.a. kjøpt en sekk poteter. Bilen hennes stod litt lenger borte. Det var så naturlig å si: Jeg kan bære sekken din til bilen. Gjerningen lå i min vei. Jeg tenkte ikke en gang på at det kunne være en Guds gjerning. Det var selvfølgelig. Kanskje du også møter en som trenger en hånd i dag?

Men han er ikke utlært. Det står mye igjen. Lær meg dine forskrifter, sier han. Det er en fin bønn. For Bibelen har noen ord om vårt dagligliv og tjeneste. Den har betydning for vår neste.

128. Tid for å gripe inn.

126 Det er tid for Herren til å gripe inn, de har brutt din lov.

Her klager han over folk og samfunn i sin tid. De har brutt Guds lov. Verden og de gudløse har vært seg selv lik til alle tider. De velger sin egen vei og vraker Guds vilje. Det er alltid til ulykke for et folk.

De har brutt din lov, sier han. Vi får ikke vite noen detaljer om hva folk har gjort. Men Guds lov er mer enn de ti bud. Guds ord omtaler hele Guds frelsesplan med oss. Folket hadde brutt med Gud og gikk sin egen vei. Det innebærer alltid brudd på Guds lover og bud.

De dyrket fremmede guder, de brydde seg ikke om Guds helligdager og hadde ikke respekt for hans navn. De stjal, myrdet, drev hor og løy på hverandre og begjærte det som tilhørte andre. I slike tider bryter samfunnet sammen og ulykker rammet folket.

Tiden var overmoden. Gud måtte gjøre noe – han måtte gripe inn, tenkte salmisten. Og kanskje plaget en annen tanke ham også: Hvor er Gud nå? Han er jo allmektig, han kunne stanse frafallet og skape nye tider.

Det er sant at også vi kristne kan falle i synd mot Guds bud. Men de gudløse vil ikke bare bryte ett eller noen bud. De vil oppheve Guds lover og sette sin egen lyst som en ny lov, som Matthew Henry sier. Derfor var det tid for Gud til å gripe inn.

Men det er også tid for oss. Guds verk er vår gjerning også. Han kaller alle sine troende til å stå på guds side i åndskamp og moralkamp. Vi ser at verdsligheten griper om seg i dag som kanskje aldri før. Umoralen er bare de ytre tegn på at hjertet har vendt seg bort fra den levende Gud. Nå kaller han de kristne til å være synlige og sterke vitner om Frelsens Gud. Hører du også dette kallet?

129. Mer enn gull.

127 Derfor elsker jeg dine bud mer enn gull, ja mer enn fint gull.

Hva har mest verdi for deg i dette livet?

Det spørsmålet bør vi alle få svar på. Og det må være et ærlig svar, der vi ikke pynter på noen tanke om hva vår rikdom er. Da lurer vi oss selv. Og det er ingen tjent med.

De fleste mennesker tenker at gull er det viktigste. Gjennom historien har nemlig gullet stått som den virkelige standarden for rikdom, makt og det som aldri forgår. Og gull er blitt et symbol på levestandard og et godt og meningsfullt liv. Den som har mye gull, har nådd toppen. Det er ikke for ingen ting at den gjæveste medalje i de fleste idrettgrener er gullmedaljen. Da har du ikke noe mer å strebe etter. Jeg har nådd toppen, sier de.

Men er det slik? Kan penger og makt tilfredsstille det innerste i vårt hjerte. Og hva har vi igjen når livet er slutt? Kan du kjøpe deg fri fra livsoppgjøret med en gullbarre?

Nei.

Men det finnes en annen verdimåler. Salmisten sier her: Jeg elsker dine bud mer enn gull. Han har funnet noe som rager høyere enn det beste i denne verden. Det er Guds ord og den virkelighet som Ordet taler om.

En sanger har sett dybden i denne livsvisdommen: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.” Da blekner pengesedlene og bankboken og all jordisk ære. Og Jesus sa en dag: ”Hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” Mat, 16, 26.

Det kan bare Jesus – ”eier du ham da eier alt hva hjertet kan evig begjære.” Lever du med ham?

130. Alt er rett.

128 Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette, jeg hater alle falske veier.

I dag diskuterer mange om det finnes noe her i livet som er absolutt rett. Filosofien nå for tida er ofte slik: Jeg velger selv hva som er rett for meg. Og det du mener er rett, behøver ikke å være rett for meg.

Det er en besnærende tanke, og den høres så logisk ut. Vi er så ulike og tenker forskjellig om mangt. Da må vel jeg har rett til å mene noe annet enn deg. Hvorfor skal du dytte innpå meg dine verdier?

Salmisten har andre tanker om det. Han begynner verset med ordet ”derfor”, og det viser tilbake til noe som har stått før. Og i verset foran ser vi at han vurderer Guds ord (vår Bibel) som det høyeste han vet om, og det elsker han.

Og derfor sier han dette: Alt Guds ord må være rett. Han har erfart det og sett at det alltid stemmer. Bak denne tanken ligger også vissheten om at Gud er den som skapte verden og mennesket. Da kjenner han oss ut og inn, og han vet hva som er best for oss i alle situasjoner – slik en mor og far vet best hva spebarnet trenger både morgen og kveld.

Nå holder han alt i Skriftene for sannhet og lar det styre hans liv. En slik tanke innebærer også at noe er galt. Og det er falsk lære som fører folket vill. Derfor sier han frimodig: Jeg hater alle falske veier.

Dette må vi ikke tolke som uvilje og hat mot enkeltpersoner. Han ser faren ved vranglæren, som fører folk bort fra himmelen. Da er det selvsagt at han hater slike falske veier. Og det må alle sanne troende gjøre.